Antonius Hilfrich
| Antonius Hilfrich | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. nov. 1873[1] Lindenholzhausen | ||
| Død | 5. feb. 1947[1][2] (73 år) Limburg an der Lahn | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1898–), motstandskjemper, katolsk biskop (1930–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Antonius Hilfrich (født 3. november 1873 i Lindenholzhausen i Limburg an der Lahn i kongedømmet Preussen i Det tyske keiserrike; død 5. februar 1947 i Limburg an der Lahn) var fra 1930 og til sin død katolsk biskop av bispedømmet Limburg.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hilfrich var det femte av tolv barn i en bondefamilie. Hans eldre bror Joseph Anton ble sogneprest i en bymenighet i Frankfurt am Main, en av hand døstre trådte inn i søsterordenen Arme Dienstmägde Jesu Christi.[trenger referanse]
Prest[rediger | rediger kilde]
Hilfrich studerte i Roma, der pater Louis Billot var hans mest innflytelsesrike lærer.[trenger referanse] Der mottok han i 1898 prestevielsen. Deretter var han kapellan i Weilburg og Frankfurt, fra 1902 til 1911 regens for konviktet i Hadamar og deretter sogneprest i Wiesbaden, fra 1927 som Stadtpfarrer.
Biskop[rediger | rediger kilde]
Den 31. mars 1930 ble han etter ønske fra den dødssyke Limburg-biskopen Augustinus Kilian utnevnt til koadjutorbiskop og til titularbiskop av Sebastopolis in Armenia. Etter biskop Kilians død den 30. oktober samme år ble Hilfrich utnevnt av pave Pius XI til hans etterfølger. Bispevielsen fant sted i kirken St. Bonifatius i Wiesbaden, og ble foretatt av erkebiskop Karl Fritz. Medkonsekrerende varbiskop Josef Damian Schmitt av Fulda og biskop Ludwig Maria Hugo av Mainz.
Hilfrich var en motstander av det nasjonalsosialistiske regime og gjorde dette tydelig i det offentlige, selv om hans stilligtagen ble mindre kjent enn biskop Graf von Galen i det langt større bispedømmet Münster, og også var mer rett på sak.
Biskop Hilfrich gikk i 1935 i Frankfurter Dom foran tusener av unge katolikker mot forstyrrelsene av gudstjenester med politiske arrangementer, de tiltagende innskrenkelser av religionsundervisningen, og advarte mot graverende inngrep i det kirkelige liv.[trenger referanse] Etter at det ble borttransportert psykisk utviklingshemmede pleiepasienter fra St. Valentinushaus i Kiedrich og fra St. Vinzenzstift i Aulhausen i 1937 insisterte han på Vinzenzstiftets religiøse karakter.[trenger referanse] Deretter slo Nationalsozialistische Volkswohlfahrt (NSV) til og flyttet alle barna, fordrev nonnene (Dernbacher Schwestern) og omgjorde hjemmet til et hvilehjem drevet av NSV. Den 13. august 1941 protesterte Hilfrich skriftlig[3] til Reichsjustizministerium mot regimets Tötungsanstalt (avlivelsesanstalt) i Hadamar (åtte kilometer fra Limburg), der utviklingshemmede, handicappede og syke mennesker ble myrdet som det av Aktion T4:
Biskop Hilfrich bad riksministeren - Franz Gürtner - om «å avverge videre brudd mot det femte bud». Han kalte uretten som ble forøvet som himmelropende.[6] Biskop Hilfrichs protest var ikke alenestående; den inngikk i en serie av protester fra de ledende katolske biskoper som dermed støttet opp om kardinal Bertram, den katolske bispekonferanses leder, kardinal von Galen, og de bayerske biskoper. Blant de andre biskoper som protesterte var blant andre Bornewasser, Stohr og Preysing,[7] og de tre sistnevnte gjorde det også fra prekestolen.[8] Etter anvisning fra Hitler av 24. august 1941 ble så eutanasiprogrammet avbrutt. Men fra midten av 1942 mer diskret gjenopptatt i Aktion Brandt, med «sultekurer», overdoser med medikamenter eller med luftinjeksjoner i venene.
Biskop Hilfrich var bare i liten grad i stand til å utrette noe for arrestasjoner og sanksjoneringer fra nazistenes side mot noen av hans prester.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760
- Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786
- Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817
- Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819
- Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837
- Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849
- Kardinal Paul Ludolf Melchers (1813-1895) *1858
- Biskop Johannes Heinrich Beckmann (1803-1878) *1866
- Biskop Daniel Wilhelm Sommerwerk (Jacobi) (1821-1905) *1871
- Biskop Georg von Kopp (1837-1914) *1881
- Biskop Johannes Christian Roos (1826-1896) *1885
- Biskop Paul Leopold Haffner (1829-1899) *1886
- Erkebiskop Thomas Nörber (1846-1920) *1898
- Biskop Paul Wilhelm Keppler (1852-1926) *1899
- Erkebiskop Karl Fritz (1864-1931) *1920
- Biskop Antonius Hilfrich (1873-1947) *1930[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000494, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nürnberger Prozess, 16. januar 1946. Zeno.org, lest 9. desember 2018. Arkivert 21. november 2019 hos Wayback Machine.
- ^ Es ist der Bevölkerung unfaßlich, daß planmäßig Handlungen vollzogen werden, die nach § 211 StGB mit dem Tode zu bestrafen sind!
- ^ Hilfrichs tekst er gjengitt hos Ernst Klee (utg.): Dokumente zur »Euthanasie«. 5. Auflage, Fischer Taschenbuch, Frankfurt am Main 2001, ISBN 3-596-24327-0, S. 231f / sitat s. 232.
- ^ Richard J. Evans; The Third Reich at War; Penguin Press; New York 2009, s.98
- ^ Kurt Nowak: «Euthanasie» und Sterilisierung im «Dritten Reich». Die Konfrontation der evangelischen und katholischen Kircke mit dem Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses under der «Euthanasie»-aktion (=Arbeiten zur Geschichte des Kirchenkampfes Erg.R.Bd.12), 3.Aufl., Göttingen 1984, s. 158-177
- ^ Kurt Nowak: «Euthanasie» und Sterilisierung im «Dritten Reich». Die Konfrontation der evangelischen und katholischen Kircke mit dem Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses under der «Euthanasie»-aktion (=Arbeiten zur Geschichte des Kirchenkampfes Erg.R.Bd.12), 3.Aufl., Göttingen 1984, s. 173f
- ^ hilfrich, lest 20. mars 2022
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Munzinger - Antonius Hilfrich i: Internationales Biographisches Archiv 40/1947 av 22. september 1947
- Wilhelm Pappert: Dr. Antonius Hilfrich. Bischof von Limburg. I: Archiv für mittelrheinische Kirchengeschichte. Bd. 1 (1949), s. 351–356 (Digitalisat).