Andrej Zjdanov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Andrej Zjdanov
Andrei Zhdanov cutout.png
Født 26. februar 1896
Mariupol
Død 31. august 1948
Q4164460
Gravlagt Kremlmurens nekropolis
Barn Yuri Zhdanov
Parti Sovjetunionens kommunistiske parti
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen
Medlem av Politbyrået i Sovjetunionen
Utmerkelser Leninordenen, Medaljen for seier over Tyskland, Røde fane-ordenen, Order of Suvorov, 1st class, Order of Kutuzov, 1st class, Arbeidets røde fanes orden, Medal "For the Defence of Leningrad", Medal "For Valiant Labour in the Great Patriotic War 1941-1945", Leninordenen

Andrej Aleksandrovitsj Zjdanov (1937)
Zjdanov til høyre for Finlands president Paasikivi

Andrej Aleksandrovitsj Zjdanov (Андрей Александрович Жданов, født 14. februarjul./ 26. februar 1896greg. i Mariupol i Keiserriket Russland, død 31. august 1948 i Moskva) var en sovjetisk politiker. Han var fra og med 1939 medlem av kommunistpartiets politibyrå og under den andre verdenskrig general og medlem av Leningradfrontens militærråd. Fra og med 1944 var han sekretær i sentralkomiteen med ansvar for ideologiske spørsmål, hvor han gjennomførte en ekstrem antivestlig linje innenfor sovjetisk kulturliv og vitenskap, kjent som zjdanovismen.

I 1946 utløste han forfølgelsesbølgen mot flere sovjetiske forfattere, vitenskapsmenn og komponister. Siden 1934 frontet han kravet om sosialistisk realisme i den sovjetiske litteraturen. Zjdanov var en av Stalins mest betrodde menn og ble ansett som en mulig «tronarving» etter sistnevnte.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zjdanov mistte tidlig sin far, en folkeskoleinspektør, og hans skolegang var derfor mangelfull. Han gikk i 3. til 7. klasse i realskolen i Tver, tilbragte et halvt år på landbruksskolen i Moskva og fire måneder på underoffisersskole i Tbilisi, hvor man gav ham bevis på en ikke avsluttet mellomskoleutdannelse.

Militær[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1915 var han blitt medlem av det bolsjevikiske parti. I 1916 ble han innkalt til den russiske hær. Fra 1917, mens han var sersjant i 136. infanteriregiment, deltok han aktivt i oktoberrevolusjonen og den revolusjonære bevegelse. Hans lederevner og agitasjonstalent betød at han ble formann for det revolusjonære soldatråd.[trenger referanse]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Fra januar 1918 var han kretssekretær for bøndene i Sjadrinsk. Fra 1918 til 1920 var han politagitator i Den røde armé og samtidig redaktør av bladet Tverskaja Pravda. Fra 1925 var han kandidatmedlem og fra 1930 fullt medlem av kommunistpartiets aentralkomite. I 1935 ble han kandidatmedlem og fra 1939 medlem av kommunistpartiets politbyrå.

Som krers- og bysekretær for partiorganisasjonen i Leningrad var han som etterfølger for den myrdede Sergej Kirov – kjent som en radikal og nådesløs «utrenser». Han var samtidig en sterk tilhenger av sosialistisk realisme i kunsten.[trenger referanse]

I juni 1940 ble Zjdanov sendt til Estland[1] for å overvåke etableringen av Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk og dens innlemmelse i Sovjetunionen.

Under annen verdenskrig ledet Zjdanov forsvaret av Leningrad. Etter at våpenstillstanden i Moskva mellom Finland og Sovjetunionen var blitt underskrevet den 4. september 1944, var Zjdanov leder av den allierte kontrolkommisjon i Finland inntil fredsavtalen i Paris i 1947.

I 1946 ble Zjdanov satt til å styre Sovjetunionens kulturpolitikk av Josef Stalin. Hans første handling (i desember 1946) var å sensurere russiske forfattere som Anna Akhmatova, Boris Pasternak og Mikhail Zosjtsjenko (Zjdanovdoktrinen).[trenger referanse]

I 1947 bygde han opp Kominform, som skulle ha til oppgave å koordinere de kommunistiske partier i Europa. I februar 1948 innledet han utrenskninger innenfor musikkområdet, alminneligt kendt som kampen mot formalisme.[trenger referanse] Dmitrij Sjostakovitsj, Sergej Prokofjev, Aram Khatjaturian og mange andre komponister ble rammet av disse utrensninger.

Han døde i Moskva i 1948 av et hjerteattakk. Nikita Khrusjtsjov skrev i sine erindringer at Zjdanov ikke kunne styre sin drikking, og at i hans siste tid ropte Stalin til ham om å holde oåp med å drikke, og insisterte på at han kun drakk fruktjuice.[2] Montefiore og andre hevder at Stalin selv var ansvarlig for Zjdanovs død, og peker på Zjdanovs feilslåtte forsøk på å gjennomføre en kommunistisk maktovertagelse i Finland som en årsak.[3] Stalin hafde talt om Zjdanov som en eyterfølger, men Zjdanovs dårlige helbred gav hans rivaler, Lavrentij Berija og Georgij Malenkov, en mulighet for å underminere hans stilling.

Hans sønn, Jurij (1919-2006), giftet seg med Stalins datter, Svetlana Allilujeva, i 1949. Egteskapet varte bare en kort tid, og ble opåløst ved skilsmisse i 1950. De fikk en datter, Ekaterina.

Han var en av de hovedanklagede under den amerikanske kongress' undersøkelser i Kersten Committee i 1953.[4]

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Inntil slutten av 1950-årene definerte Zjdanovdoktrinen retningslinjene for kulturell produksjon i Sovjetunionen. Det var Zjdanovs hensikt å skape en ny filosofi for kunst i hele verden. Hans metode reduserte hele det kulturelle område til et enkelt vitenskabelig skjema hvor et gitt symbol svarte til en enkel moralsk verdi. Roland Barthes oppsummerte kjernen i doktrinen på denne måte: «Vin er objebtivt godt ... kunstneren beskjeftiger seg med det gode i vin, ikke med vinen i seg selv.»[trenger referanse] Ut over dette forsøkte Zjdanov og hans medarbeidere å fjerne utenlandsk påvirkning fra den sovjetiske kunst, og proklamerte at «ukorrekt kunst» var et ideologisk avvik.[5]

Etter Zjdanovs død var det i 1950-årene en kreativ eksplosjon i sovjetisk kunst – abstrakt og figurativ.

Byen Zjdanov[rediger | rediger kilde]

Hans fødeby, Mariupol, ble omdøpt til Zjdanov etter ordre fra Stalin i 1948, og et monument over Zhdanov ble oppført på byens sentrale plass til hans ære. I 1989 ble navnet ført tilbake til Mariupol, og monumentet ble tatt ned i 1990.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Zjdanov: Über Kunst und Wissenschaft, Rotfront-Verlag, Kiel

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Analytical list of documents, V. Friction in the Baltic States and Balkans, June 4-September 21, 1940» (html). Telegram of German Ambassador in the Soviet Union (Schulenburg) to the German Foreign Office. Besøkt 3. mars 2007. 
  2. ^ Simon Sebag Montefiore, i "Stalin: The Court of the Red Tsar", ISBN 1-4000-4230-5
  3. ^ untitled
  4. ^ The Iron Heel, TIME Magazine, 14. desember 1953
  5. ^ Stites, Richard. Soviet Popular Culture. Cambridge University Press: 1992. 117.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]