Mikhail Zosjtsjenko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mikhail Zosjtsjenko
Zoshchenko.jpg
Født29. juli 1894 (juliansk)
St. Petersburg, Poltava
Død22. juli 1958 (63 år)
St. Petersburg
Gravlagt Sestroretsk cemetery
Utdannet ved Pavel Military School
Beskjeftigelse Skribent, journalist, dramaturg, oversetter, manusforfatter
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen
Medlem av Den sovjetiske forfatterforeningen
Utmerkelser
7 oppføringer
Arbeidets røde fanes orden, Medaljen for tappert arbeide under Den store fedrelandskrigen 1914–1945, 3. klasse av Sankta Annas orden, 4. klasse av Sankta Annas orden, 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, 4. klasse av Sankt Vladimirs orden, 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen

Mikhail Zosjtsjenko

Mikhail Mikhajlovitsj Zosjtsjenko (russisk Михаил Михайлович Зощенко), født 28. julijul./ 9. august 1894greg. i St. Petersburg i Russland, død 22. juli 1958 samme sted) var en russisk forfatter.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zosjtsjenko ble født i St. Petersburg som sønn av en maler og en skuespillerinne, og voks opp med sju søsken. Etter å ha fullført gymnaset studerte han fra 1913 til 1915 på det juridiske fakultetet i St. Petersburg. På denne tida skrev han sine første fortellinger.

Han avbrøt studiene og meldte seg frivillig som soldat i den første verdenskrig i 1915. I 1917 ble han dimittert fra hæren etter å ha blitt skadet i et gassangrep.

Etter den russiske revolusjonen tok Zosjtsjenko del i den russiske borgerkrigen som soldat i Den røde armé i 1918/1919.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Etter krigen livnærte han seg på forskjellig vis, og begynte å skrive mer fra 1920 av. Flere av fortellingene hans ble trykt i satiriske tidsskrift i NEP-perioden. Ei første novellesamling kom ut i 1922, med tittelen Nazar Iljitsj, herre av Sinebrjukhovs fortellinger (Рассказы Назара Ильича, господина Синебрюхова). De tragikomiske fortellingene ble godt mottatt av publikum og kritikere. Den nye sovjetiske heltetypen, sovjetmennesket som kjempet seg gjennom hverdagen, kom også til uttrykk i Zosjtsjenkos fortellinger. Han brukte en kvasi-muntlig fortellerstil, såkalt skas, som Gogol hadde brukt før ham, og ofte svært enkelt språk. Han skrev også barnefortellinger, blant annet om Lenin. Utover 1920-tallet ble han en av de mest leste forfatterne i Sovjetunionen, og fortellingene hans kom ut i høye opplag i samlinger, tidsskrift og aviser.

Etter hvert vendte Zosjtsjenko seg bort fra de korte fortellingene og skrev større verk. Han fjernet seg også fra satire og humor, og eksperimenterte med ulike forfattergrep.

Under den andre verdenskrig ble Zosjtsjenko evakuert fra det beleirede Leningrad til Almaty i Kasakhstan, og arbeidet i filmstudio der. Etter at beleiringen var brutt, allerede før krigen var slutt, vendte han tilbake til Leningrad og tok opp igjen forfattargjerninga si der.

Etter andre verdenskrig ble Zosjtsjenko et offer for stalinismen, da arbeidet hans kom under sterk kritikk. Partisekretæren i Leningrad, Andrej Zjdanov, omtalte den nye boka hans, Før soloppgang (Перед восходом солнца), som "et ekkelt verk". Verkene hans ble ikke lenger trykt, og han ble ekskludert fra den sovjetiske forfatterforeninga i 1946.

Fra 1946 til 1953 fikk han bare jobbe som oversetter. Først etter Stalins død i 1953 ble han rehabilitert og tatt opp igjen i forfattarforeninga, og i 1956, to år før han døde, kom det ut et samlingsverk av forfatterskapet hans i Sovjetunionen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marlene Grau: Untersuchungen zur Entwicklung von Sprache und Text bei M. M. Zoscenko. Dargestellt an Kurzgeschichten der 20er Jahre. Sagner, München 1988. (= Specimina philologiae Slavicae; Supplementband; 25) ISBN 3-87690-370-X.
  • Nyota Thun: Puschkinbilder. Bulgakow, Tynjanow, Platonow, Soschtschenko, Zwetajewa. Aufbau, Berlin u. a. 1984.