Georgij Malenkov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Georgij Malenkov

Georgij Maksimilianovitsj Malenkov (Георгий Максимилианович Маленков, født 26. desember 1901jul./ 8. januar 1902greg. i Orenburg i Russland, død 14. januar 1988 i Moskva) var en fremtredende sovjetisk politiker det første tiåret etter andre verdenskrig.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Georgij Malenkovs besteforeldre på farssiden var fra området rundt OhridBalkan, i Det osmanske rike.[1][2] Det var kommet endel folk derfra for å tjenestegjøre som offiserer i Den keiserlige russiske hær.

Georgijs far var en rik bonde i guvernementet Orenburg, og sønnen hjalp av og til med forretningene. Moren var datter av en smed og barnebarn av en russisk-ortodoks prest.[3]

Georgij Malenkov tok eksamen fra Orenburgs gymnasium noen få måneder før utbruddet av den russiske revolusjon.

Kommunist og politiker[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg til Den Røde Hær i 1918 og Sovjetunionens kommunistiske parti to år etter. Han kjempet mot Den hvite armé i den russiske borgerkrig, og var politisk kommissar på et propagandatog i Turkestan.[3] Malenkov steg raskt i gradene i partiet som en del av den såkalte nomenklaturaen, og var, sammen med blant andre Nikita Khrusjtsjov aktiv i forbindelse med utryddelsene på 1930-tallet.

I 1946 ble Malenkov tatt opp i politbyrået, og i 1952 ble han medlem av Stalins sekretariat, et tegn på at han var blitt en av Stalins nærmeste allierte. Etter Stalins død overtok Malenkov vervet som Sovjetunionens statsminister, og var i to år landets formelle leder. Han var også for en kort periode partiets generalsekretær, men ble tvunget til å gå av til fordel for Khrusjtsjov.

Selv om de hadde hatt sine uenigheter, var Malenkov i 1953 blant dem som gikk mot henrettelsen av Lavrenti Berija. Han var også kritisk til atompolitikken og den ensidige satsingen på tungindustri som Khrusjtsjov var blant de varmeste forsvarerne av. Dette førte til at han i 1955 ble tvunget til å gå av som statsminister, og to år senere mistet han også plassen sin i politbyråets etterfølger, presidiet.

Etter at han sammen med Vjatsjeslav Molotov og Lazar Kaganovitsj forsøkte å få gjennomslag for en annen politikk uten å lykkes ble han ekskludert av partiet i 1961 og sendt i indre eksil.

Frem til sin død virket han som leder for et vannkraftverk i Kasakhstan.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Roy Medvedev: All Stalin’s Men. Six Who Carried Out the Bloody Politics. Anchor Press Edition, 1984. ISBN 0-385-18388-7 (Porträt über Malenkow, Molotow, Mikojan, Suslow, Kaganowitsch und Woroschilow)
  • Dimitri Wolkogonow: Stalin. Triumph und Tragödie. Claassen, Düsseldorf, 1989. ISBN 3-546-49847-X

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Самые секретные родственники. ОЛМА Медиа Групп. 2005. s. 248–249. ISBN 978-5-94850-408-7. 
  2. ^ Jonathan Haslam (2011). Russia's Cold War: From the October Revolution to the Fall of the Wall. Yale University Press. s. 136–. ISBN 978-0-300-15997-4. 
  3. ^ a b V.M. Zubok and K. Pleshakov (1996) Inside the Kremlin's cold war: from Stalin to Khrushchev, Harvard University Press, ISBN 0674455320, p. 140: "His ancestors were czarist military officers of Macedonian extraction."


Forgjenger:
 Josef Stalin 
Generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti
Etterfølger:
 Nikita Khrusjtsjov 
Forgjenger:
 Josef Stalin 
Sovjetunionens statsminister
Etterfølger:
 Nikolaj Bulganin 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]