Aksel Waldemar Johannessen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aksel Waldemar Johannessen
Aksel Waldemar Johannessen.jpg
Aksel Waldemar Johannessen (selvportrett)
Født26. oktober 1880
Kristiania
Død25. oktober 1922 (41 år)
Kristiania
Yrke Maler, billedhugger, grafiker
Nasjonalitetnorsk
Feltmaler, grafiker og billedhugger

Aksel Waldemar Johannessen (født 26. oktober 1880 i Kristiania, død 25. oktober 1922 i Kristiania) var en norsk maler og grafiker. Han var humanist og malte arbeiderklassen og livets tapere. Johannessens arbeid ble ikke anerkjent før etter at han døde i ung alder, og han blir ofte kalt «den glemte kunstner». Han er regnet som en selvstendig kunstner. Kunsten hans har spor av annen norsk kunst i samtiden, eksempelvis fra Edvard Munch, Henrik Lund og Henrik Sørensen. Det er særlig Haakon Mehren som har satt kunstneren på dagsorden lenge etter kunstnerens død og Mehren sammenligner Johanessen med Goya og Munch. Bildene minner også om Otto Dix eller Käthe Kollwitz.[1]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Som ung ville Aksel Waldemar bli billedhugger, og om lag 20 år gammel var han en stund ansatt som treskjærer hos møbelsnekkeren John Borgersen. 1900–07 gikk han 7 semestre på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, derav fire i modellerklassen. Fem ganger deltok han på Høstutstillingen med skulpturarbeider uten å bli lagt merke til. I 1907 laget han en byste av Aasta Hansteen.

I 1907 giftet han seg med Anna Gjermine Nilsen (1879 - 1923). De flyttet til Gjøvik hvor han fikk arbeid på en møbelfabrikk. Han ble modellmester, hadde eget verksted og skar en rekke møblementer. Han fortsatte senere å skjære i tre, bl.a. en rekke særpregede rammer til egne bilder. I 1911 flyttet familien tilbake til Kristiania. Nå ville Johannessen bli maler, mens hans kone drev tekstilverksted i nært samarbeid med Hulda Garborg.

Johannessens etterlatte arbeider består av oljemalerier, tegninger og tresnitt. Tresnittene var inspirert av Edvard Munch og Gustav Vigeland. Kun et fåtall skulpturer er bevart, bl.a. et selvportrett som var utstilt på Høstutstillingen i 1911.

Malerkunsten[rediger | rediger kilde]

Mor og barn. Oljemaleri 1915

Alle bildene hans ble til fra 1912 til han døde i 1922.[1] I perioder hadde Johannessen alkoholproblemer, og fra 1918 til 1921 var han inne i en meget tøff periode. Hans kone fikk kreft i 1921 og med et stadig økende alkoholkonsum ble tobarnsfaren ustabil. Flere av hans arbeider fra denne tiden er antatt å være selvbiografiske arbeider. Flere ganger malte han seg selv inn i bildene. Dette var uvanlig i samtiden, men ble mer vanlig med postmodernismen. Tematisk er bildene svært ambisiøse, og spenner fra det groteske til det idylliske; fra skildringer av seksualitet, vold, prostitusjon, alkoholisme og krig til idylliske og intime arbeider. Han har monumentale arbeider i stort format, de største er opptil tre meter høye.

SitatEt egenartet bilde er også dobbeltmaleriet Mor og barn, hvor hun er malt som en fargeglad, velkledd skikkelse i parken, to lystne menn skimtes i bakgrunnen, mens den andre delen av maleriet viser bleke barn i seng i et månebelyst loftskammerSitat
– Fra omtale av Johannessen i Norsk biografisk leksikon, forfatter: Glenny Alfsen

Johannessen hadde lite kontakter med resten kunstnermiljøene i Norge. Hovedsakelig hadde han kontakt med forfattere og historikere, blant annet Kristofer Uppdal og Hulda og Arne Garborg. Til kretsen hørte også billedhuggeren Trygve Thorsen, som også var modell for flere av Johannessens mest interessante figurer.

De dominerende trender i samtiden var lys, former og farger. I Johannessens bilder er det langt mer dramatikk, symbolikk og historiefortelling. Selv om uttrykksformen kunne variere var det hele tiden innholdet som var det essensielle. Sett i et europeisk perspektiv så har han store likhetstrekk med de tyske ekspresjonistene, eksempelvis Max Beckmann. Han har også blitt omtalt som et manglende mellomledd mellom ekspresjonisme og sosialrealistisk kunst.

Arbeid med folkedrakter[rediger | rediger kilde]

Johannessen var en av ildsjelene som drev frem Heimen Husflid i Oslo. På 1900-tallet designet han mønstre for bunader ved Heimen. Han tegnet Valdresbunaden og sammen med Hulda Garborg tegnet han også Gudbrandsdalsbunaden. Han var også knyttet til Det norske teatret.

Utstillinger[rediger | rediger kilde]

Johanessen var lite kjent i samtiden. Hulda Garborg og Fernanda Nissen var blant de få som kjøpte bildene mens kunstneren levde.[1]

Hans bilder ble etter hans død utstilt ved Galleri Blomqvist i januar 1923. Reaksjonene på minneutstillingen var blandede. Blant de nye og fremadstormende var reaksjonene svært positive. Kunstkritikeren Jappe Nilssen likte det han så og det samme gjaldt Edvard Munch og Gustav Vigeland.

Da hans kone Anne døde, ble bildene stuet bort og glemt, inntil de dukket opp på en låve under et arveoppgjør i 1990. Haakon Mehren fant 25 bilder i en kasse, stuet vekk. Bildene er siden blitt utstilt i Oslo, Bergen og Stavanger. Ved en utstillingsrunde ble bildene sett av over 200 000 i Italia, Østerrike og Tyskland. Etter dette står de igjen lagret i påvente av et fast utstillingslokale. Nasjonalgalleriet har ikke sikret seg Johannessens bilder, selv om de ble tilbudt å kjøpe sentrale verker i 1992. 10. august august 2017 åpnet Haakon Mehren utstilling med 30 bilder av Aksel Waldemar Johannessen i lokalene til Galleri Blomquist i Tordenskiolds gate i Oslo. Mehren har tilbudt å gi bildene til Oslo kommune hvis kommunen forplikter seg til å la dem inngå i Stenersensamlingen, som forvaltes av kommunen. Filmregissør Nils Gaup arbeider[når?] med en dokumentarfilmen om Aksel Waldemar Johannessen og Haakon Mehrens arbeid for hans kunst.

Maleriene hans ble utstilt i Blomqvist Kunsthandel i Oslo i august 2017 under tittelen en «En unik kunstnerskjebne».[1]

Galleri[rediger | rediger kilde]

En omstridt kunstner[rediger | rediger kilde]

SitatNår Johannessens kunst fortsatt er omstridt skyldes det ikke bare at det kan herske uenighet om dette er godt eller dårlig maleri, men kanskje først og fremst fordi hans kunst har et innhold av en eksistensiell, religiøs og politisk natur, som mange fortsatt oppfatter som kunsten uvedkommende. Det er knapt noen tilfeldighet at Haakon Mehren har møtt sterkere sympati og støtte for å gi Johannessen en plass i historien blant folk knyttet til Arbeiderpartiet enn til Nasjonalgalleriet, hvis dør han forgjeves har banket på uendelig mange ganger, med et ønske om at de må slippe Aksel Waldemar Johannessen inn.Sitat
– Øivind Storm Bjerke: Aksel Waldemar Johannessen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Bahr, Oda: Perler i verkebyllen. Morgenbladet, 25. August 2017

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mehren, Haakon (red.): Aksel Waldemar Johannessen, vår glemte maler. Oslo, Gyldendal, 1992.
  • Aksel Waldemar Johannessen - Images of a Nordic Drama, Milano, Electa, 1994
  • Øivind Storm Bjerke: Aksel Waldemar Johannessen. Utstillingskatalog. Arbeiderklassens maler. Haugar kunstmuseum. 9. mai - 16. august 2015.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]