Blomqvist Kunsthandel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Blomqvist Kunsthandel AS og Blomqvist Nettauksjon AS
Org.form Aksjeselskap
Org.nummer 913 111 761 og 910 686 720
Etablert Norge 1870
Hovedkontor Norge Oslo, Norge
Bransje Kunsthandel, Auksjonsforretning/Nettaukjson
Produkt(er) Kunst og verdifulle gjenstander
Styreleder Norge Blomqvist Kunsthandel: Dag Tørvold og Blomqvist Nettauksjon: Ove-Marthin Granlund
Adm. dir. Norge Blomqvist Kunsthandel: Anna Thorud Hammer. Blomqvist Nettauksjon: Agnes Beathe Steen Fosse
Antall ansatte 9 (2016 - Blomqvist Kunsthandel) og 29 (2016 Blomqvist Nettauksjon)
Salgsinntekter Samlet 150 mill kroner (2016)
Nettside www.Blomqvist.no


Blomqvist Kunsthandel, omtalt som Blomqvist, er et norsk auksjonshus basert i Oslo. Blomqvist ble grunnlagt i 1870 som en av Nordens aller første kunsthandlere av Christian Walfrid Blomqvist. I dag er Blomqvist Norges største og eldste formidler av kunst, antikviteter, moderne design, sølv, smykker, glass og porselen. Blomqvist avholder 8 klassiske auksjoner året og har siden 2006 avholdt separate nettauksjoner med mer enn 10 000 hammerslag per år.

Firmaet har i flere perioder vært blant de ledende utstillings- og omsetningssteder for norsk billedkunst, både gjennom auksjoner og salg fra galleri. Mange norske kunstnere har hatt separatutstillinger her, blant andre Thomas Fearnley, Christian Skredsvig, Johan Fredrik Eckersberg, Hans Gude, Mathias Stoltenberg, Olaf Isachsen, Johan Christian Dahl, Adolph Tidemand og August Cappelen. Edvard Munch har hatt elleve separatutstillinger hos Blomqvist.

Historie[rediger | rediger kilde]

Da butikken i 1879 flyttet til Toldbodgaten 22 og innredet en utstillinghall i annen etasje, fikk virksomheten større lokaler. Firmaet flyttet til Karl Johans gate i 1883, og Blomqvists nevø Walfrid Wasteson overtok som leder i 1884. Han drev firmaet fram til 1930-årene. Fra 1914 har Blomqvist hatt sine nåværende lokaler som ligger i Tordenskiolds gate 5.

Fra Øvre Slottsgate til Karl Johans gate. Firmaets første år[rediger | rediger kilde]

Svenskfødte Christian Walfrid Blomqvist åpnet sitt rammemakeri og forgyllingsverksted i Øvre Slottsgate 11 i 1870. Blomqvist var født i 1835 i Östra Vingåker, syd for Stockholm. Årsaken til at han flyttet til Christiania er ukjent, men gode tider og dyktig håndverk gjorde snart bedriften ledende i bransjen. I begynnelsen ble det handlet ganske beskjedent med kunst. Det norske kunstnermiljøet var nokså lite på denne tiden, og derfor dreide det seg i hovedsak om utenlandsk kunst.

Forretningen gikk godt, og i 1873 flyttet butikken til Kirkegade 9. Butikken het den gang Blomqvist Ramme og Forgylderverksted. Seks år senere, i 1879, flyttet de til Toldbodgaten 22 og endret navnet til Blomqvist Kunsthandel & Forgylder-Etablissement.

Navneendringen avspeilet en ny holdning til drift og intensjon, og Blomqvist fikk større utstillingssal i annen etasje. «Maleriudtstillingen» var åpen mot en entré på 10 øre «hver Sognedag fra Kl. 9 Morgen til Kl. 7 Aften og hver Søn- og Helligdag fra Kl. 12 til 2». Rammemakeriet var imidlertid fremdeles en viktig inntektskilde.

Det var i Toldbodgaten at Blomqvists navn for alvor etablerte seg i publikums bevissthet. Pressen kommenterte kunsthandelens store og små nyheter med små notiser: «Til Blomqvists Maleriudstilling [...] er af nye Malerier udstillet: Havblikk af Professor Gude, Kystparti af Otto Sinding, Besøget af Nils Bergslien, Klar Høstdag af Amaldus Nielsen, Landskab med Kjør af Skredsvig samt to Genrebilleder af Peters». Bildene ble hengt opp tett i tett, og de ble tatt ned igjen etter hvert som de ble solgt og nye malerier kom inn. De mange kunstlotteriene, der man kunne sikre seg et maleri ved lodd til én krone, var også svært populære blant Kristianias kunstpublikum.

Toldbodgaten, hvor Blomqvist holdt til, ble etter hvert en mindre sentral adresse i byen. Blomqvist så seg om etter nye og større lokaler. Valget falt på Karl Johans gate 41, hvor forretningen flyttet inn i 1883.

På Karl Johans gate[rediger | rediger kilde]

Den korte strekningen mellom Universitetet og Grand var i løpet av noen få år blitt selve Gaten i den unge hovedstaden. Her flanerte man opp og ned, hørte på militærmusikken som spilte i Studenterlunden, kikket inn i Cammermeyers Boglades fine utstillingsvinduer – hvor det gjerne var utstilt malerier – videre opp til Grand og ned igjen. Mange stakk innom Blomqvist og for å se på maleriene hans. Det synes å ha vært enkeltbilder av norske kunstnerer Blomqvist i første omgang tok inn i kommisjon. Utstillingsmulighetene for disse var jo svært så begrenset, og Blomqvist la vekt på det store antall bilder han kunne vise frem i sine nye lokaler.

C.W. Blomqvist hadde i 1868 overtatt ansvaret for sin 10 år gamle søstersønn, Walfrid Wasteson. Walfrid ble tidlig sendt ut for å utdanne seg i kunsthandlerfaget. I fire år lærte unggutten seg faget i Tyskland, England og Frankrike. Deretter kom han tilbake til Kristiania som sin onkels høyre hånd. Sammen drev de forretningen frem til 1884, da Blomqvist trakk seg tilbake og Wasteson overtok bedriften, både rammemakeriet og kunstavdelingen. C.W. Blomqvist døde i Sverige i 1909.

Litt lenger nede på Karl Johan, i nr. 35, var det i slutten av 1880-årene blitt innredet et såkalt “Diorama” (nå Victoria), en severdighet hvor publikum sto inne i et mørkt rom og kikket gjennom glugger inn på sterkt opplyste bilder med stor illusjonsskapende effekt. Maleren Wilhelm Peters hadde malt scener med motiv fra norsk natur og folkeliv, og foran disse var plassert plastiske figurer som økte virkningen av livaktighet. Dette var samtidig en storartet bygning for visning av billedkunst.

Wasteson var av den initiativrike typen. I 1894 flyttet “Blomqvist Kunsthandel, Forgylderforretning og Guldlistefabrik” inn i Dioramas lokale. Wasteson bygget ut lokalene til “den største private kunstutstillingsforetagende med overlys i Norden”, som det het i reklamen. Lokalene ble godt mottatt, og i Aftenposten kunne man lese:

C. W. Blomqvists Kunsthandel er i disse Dage bleven flyttet til sit nye Udstillingslokale i Karl Johans Gade Nr. 35, hvor Hr. Arkitekt Rivers bagenfor “Butiken” ud til Gaden, der kun indholder Blomqvists for øvrig meget righoldige Maleriudlodning, har arrangert en smuk udstillingssal 24 Meter langt og 8 Meter bred med godt Overlys, Gasovne og elektriske Bulamper, der selv ved Aftens tid kaster et fuldt tilstrækeligt Lys over alle de smukke Billeder og Skulpturarbejder der er udstillet langs Salens Sider. I Midten er anbragt magelige Reproduktioner af Udenlandets største Arbejder paa den bildende Kunsts Omraade. Den østre Del af Salen [har ...] smukke, broncerede Basreliefer, der tager sig udmerket godt ud sammen med Salens øvrige Udstyr. Idethele synes Arrangementet ved dette nye Lokale at love en Fremtid, der vil være til Glæde for vore Kunstnere og vort Publikum.

Dette at kunstnere ønsket å vise flere bilder samtidig, ha “separatutstillinger”, ble fra 1880-årene mer og mer vanlig. De fleste av våre kunstnere, nasjonalromantikere så vel som naturalister, har mer enn én gang forhandlet med Wasteson. En rekke kunstnere – Werenskiold, Munch, Skovgaard, Wentzel, Christian Krohg, samt Oda og den unge Per, Skredsvig, Kittelsen, Carl Larsson, Vigeland, Otto Sinding og Eilif Peterssen, for bare å nevne noen få – fikk sin sjanse i Karl Johans gate 35. Noen av utstillingene ble avertert som auksjonsutstillinger, men det var først etter første verdenskrig at auksjonsvirksomheten for alvor tok til hos Blomqvist.

Wasteson ble stadig anklaget for å drive med reklamemessige fremstøt da han satt utstillinger som “Udstilling af anonyme Kunstneres arbeider” og “De Refuseredes Udstilling” på plakaten. At han slapp omstridte Edvard Munch til i lokalet, samt en angivelig Rubens-skisse som ble stilt ut for salg i 1903, medførte også en rekke innlegg i avisene. Walfrid Wasteson synes å ha vært en liberal og gjestfri vert som samarbeidet godt med kunstnere og organisasjoner, men kun ved personlig angrep på forrentningsdriften hevet han stemmen offentlig: “Jeg har ikke noe med at optræde som kunstdommer. Det folk vil kjøpe maa de faa lov til at kjøpe,” uttrykte han i et intervju i 1914 – men innrømmet senere at ikke alt hadde kommet lenger enn til butikken.

Fra 1910 fikk Blomqvist en alvorlig konkurrent i det nystartede Kunstnerforbundet. Lokalene i Karl Johans 35 var fremdeles store og gode, men kunne man gjøre det enda bedre? Sjansen bød seg noen år senere, da et lokale i Tordenskiolds gate var til salgs. Her kunne man bygge fra grunnen og få det akkurat så moderne som mulig.

Blomqvist i Tordenskiolds gate[rediger | rediger kilde]

Firmaet hadde bestått i 44 år da det flyttet i 1914. En ny tid begynte for Blomqvist, som i løpet av noen år bygget opp lokalene slik de fremdeles fremstår i dag. Det var mange som beklaget at det populære utstillingsstedet forsvant fra Karl Johans gate, og noen syntes nok at Tordenskiolds gate lå litt utenfor allfarvei. Det nystartede Kunstnerforbundet hadde imidlertid allerede sine lokaler der nede. “Vi har avisgaden. Vi har manufakturforretningernes gade, og nu faar vi ogsaa kunstgaden,” antydet en journalist i anledning åpningen.

Åpningen fant sted 11. november 1914. Jappe Nilssen var i Dagbladet over seg av begeistring over denne kunstsalon “av helt europeisk tilsnitt, ubetinget den vakreste og mest smagfulde i Norden. Kommer fra Gaten ind i Butiken, hvor de profane Forretninger med Rammer, Partoutkort, Lodder og lignende foregaar i en litt dunklere Belysning. Saa stiger man nogen Trinder og kommer ind i en Overlyssal… Nu sturer man videre op en høi og bred Trappe og Separatutstillingene arrangeres…”.

Første verdenskrigs pengerikelighet skapte gode tider. Da Walfrid Wastesons døde i 1920 forsvant det gamle ramme- og forgyllingsverkstedet som hadde holdt til i bakgården. Det ble bygget nok en overlyssal og mindre kabinetter, også disse med overlys. Dermed ble Blomqvist “et av de største private kunstutstillingsforetagender som eksisterer,” for å sitere en stolt Wasteson junior. Thorleif Wasteson hadde begynt i farens forretning allerede 1909 – samme år som grandonkel C. W. Blomqvist døde.

Det ville her gå for langt å skulle berøre de mange utstillingene som ble vist i Tordenskiolds gate. Opptil fem kunstnere kunne holde separatutstillinger samtidig. Spesielt gjevt var det selvfølgelig å stille ut i den store salen i annen etasje. I 1918 stilte Edvard Munch ut sin “Livsfrise” her. Lokalet ga ham mulighet til å se alle bildene samlet, som han fornøyd skrev i forordet til katalogen.

I 1920-årene arrangerte Wasteson en rekke minneutstillinger. Den første i rekken ble holdt høsten 1924 og var viet Thomas Fearnley. Deretter var det Christian Skredsvig tur, og så fulgte blant annet Johan Fredrik Eckersberg, Hans Gude, Mathias Stoltenberg, Olaf Isaachsen og J.C. Dahl. I 1927 var det to store minneutstillinger, over Adolph Tidemand og Herman August Cappelen. Disse utstilingene fortjener oppmerksomhet ikke minst fordi de skaffet oss en større kunsthistorisk innsikt i nasjonalromantikkens maleri. Etter 1880-årene og de franskinfluerte naturalistenes noe hysteriske utfall mot sine eldre, tyskskolerte kollegaer hadde det eksistert de forunderligste forestillinger om perioden. Dette fikk man nå anledning til å korrigere.

Allerede fra 1924 hadde Wasteson begynt å holde en vårauksjon og en høstauksjon “over gammel norsk kunst”. Han avholdt også dødsboauksjoner over privatsamlinger. Fra slutten av 20-årene satte auksjonene i stadig større grad sitt preg på Blomqvist.

I 1930 åpnet Kunstnerens Hus ved Slottsparken, og tyngdepunktet i hovedstadens utstillingsliv ble derved forrykket. Dette ble merkbart både for Blomqvist og andre tradisjonelle utstillingssteder som Kunstforeningen og Kunstnerforbundet.

Familien Vik tar over[rediger | rediger kilde]

I 1930-årene solgte Wasteson Blomqvist til familien Vik, som også eide Oslo Auksjonsforretning. Anders M. Vik la senere all drift inn i Blomqvist. Vik var en driftig gründer som også startet opp med skinnauksjoner, både i Oslo og Stockholm, og ble ledende på dette. Han satte en av sine mange brødre til å passe driften i Blomqvist Kunsthandel, før A. M. Viks sønn, som har samme navn, noe senere tok over ansvaret. I 1985 overlot sønnen bedriften videre til sin datter, Elisabeth Vik Forsberg. Kunsthandelen hadde da vært drevet noe forsiktig i mange år, og Blomqvist var ikke lenger det største stedet for kunstomsetning.

Med den nye generasjonen kom en ny giv, og Blomqvist ble igjen ledende i Norge. Antikviteter ble også tatt med for å gjøre Blomqvist Kunsthandel komplett på sortimentet. Ekspansjonen krevde plass, og i 2001 ble det besluttet å dele driften i to separate auksjonshus. Ved CC-Vest i Oslo åpnet det et nytt og moderne auksjonshus under navnet Blomqvist Auksjonshall Lysaker. Det nye auksjonshuset tar i dag hånd om den store mengden kvalitetsobjekter i den rimeligere prisklassen.

Da store deler av driften ble flyttet til den nye auksjonslokalet, åpnet det seg samtidig nye muligheter for galleridriften i Tordenskiolds gate. På 1970-tallet arrangerte Blomqvist flere utstillinger med navnet Visuelt. Dette var store kollektivutstillinger, med blant annet Gunnar S. Gundersen, som var ment som et supplement til Høstutstillingene. På 1980 og 1990-tallet var samtidskunstutstillinger mer sporadiske og ble gjerne satt sammen etter Walfrid Wastesons velprøvde filosofi; “Det folk vil kjøpe maa de faa lov til at kjøpe.”

Den 5. september 2005 lanserte Blomqvist nettauksjoner som den del av Blomqvist Auksjonshall Lysaker. I dag er Blomqvist Auksjonshall Lysaker et rent nettbasert auksjonshus, Blomqvist Nettauksjon.

Blomqvist Kunsthandel er i dag Norges ledende auksjonshus med ca. 6 store kvalitetsauksjoner hver år med kunst og antikviteter av høy kvalitet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]