Afrodite fra Knidos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ludovisisamlingenes Afrodite fra Knidos, romersk marmorkopi (torso og lår) med restaurerte armer, bein, hode og draperistøtte.

Afrodite fra Knidos var en av de mest berømte verker av den attiske skulptøren Praxiteles (300-tallet f.Kr.). Skulpturen og dens kopier ble ofte referert til som Venus Pudica («Den blyge Venus») som karakteriseres ved at hun dekker til sitt skjød med den ene hånden. Varianter av Venus Pudica hvor figuren også dekker sin bryster er Medici Venus og Venus fra Kapitol.

Originalen[rediger | rediger kilde]

Colonna Venus.

Statuen ble berømt for sin skjønnhet og ment for å bli beundret fra alle vinkler, også bakfra, og den er også kjent for å være den første legemsstore representasjon av den nakne kvinnelige form. Den avbilder gudinnen Afrodite mens hun forbereder seg for sitt rituelle bad som gjenoppretter hennes jomfruhet, holder sitt draperi i sin venstre hånd mens hun blygt dekker sitt underliv med høyre hånd.

I henhold til en mulig apokryfisk redegjørelse av Plinius den eldre mottok Praxiteles en bestilling fra borgerne på Kos for en statue av gudinnen Afrodite. Praxiteles skapte deretter to versjoner — en helt tildekket, og den andre helt avdekket. De sjokkerte borgerne av Kos avslo den nakne statuen og kjøpte den tildekkede. Formgivningen og framtoningen den tildekkede versjonen er i dag helt ukjent ettersom den ikke har blitt bevart og heller ikke fikk omtale og oppmerksomhet om man bedømmer utfra mangelen på bevarte kilder.

Den statuen som ble vraket ble kjøpt av noen borgere fra byen Knidos og den ble satt opp i et åpent tempel som tillot at statuen ble sett fra alle vinkler. Den ble raskt en av de mest berømte arbeider av Praxiteles for sin dristige avbildning av Afrodite som en stolt og erotisk avkledd.

Praxiteles skal etter sigende ha benyttet kurtisanen Fryne som modell for statuen, noe som førte til sladder om dens opprinnelse. «For det gresk sinnelag var denne skjønnhet ikke kun skapt av Praxiteles, men allerede tilstede i personen av hans modell Fryne. Hun delte med ham anerkjennelsen for de vakre figurer som han beriket den greske verden med; og en naken statue av henne (Fryne) i forgylt bronse ble reist innenfor de hellige murer i Delfi av et takknemlig samfunn...».[1] Statuen ble så viden og bredt kjent og kopiert at i en humoristisk anekdote skal Afrodite selv ha kommet til Knidos for å se den, og spurte: «Akk, når har Praxiteles sett meg naken?»

Statuen ble en turistattraksjon til for at den var et kultfigur og beskytter av Knidos. Nikomedes I av Bitynia tilbød å betale ut Knidos' store gjeld i bytte for statuen, men knidoserne avslo tilbudet. Tradisjon vil ha det til at — tilsynelatende grunnet en flekk i marmoren på den ene låret — at statuen var så livaktig en ung mann snek seg i hemmelighet inn i cella om natten og forsøkte å parre seg med den.[2] Anekdoten er nedtegnet i dialogen Erotes[3], tradisjonelt feilaktig tilegnet Lukian av Samosata. Dialogen gir en rik litterær beskrivelse av temenos for Afrodite av Knidos:

Gulvet av plassen hadde ikke blitt dømt til steinsettingens goldhet, men det motsatte, den sprengte med fruktbarhet som det sømmet Afrodite: frukttrærne med frodige bladverk strakte seg til vidunderlige høyder, deres lemmer vevde et luftig hvelv. Myrten, elsket av gudinnen, strakte opp sine bærtunge greiner ikke mindre enn andre trær som så yndefullt strakte seg ut. De kjente ikke til bladverk som ble gamle, deres greiner var alltid tykke med løv. For å fortelle sannheten, du kan merke blant dem noen fruktløse trær, men de hadde deres skjønnhet som sin frukt. Slik var sypressen og plantene som sto som tårn mot himlene foruten også treet til Dafnis som en gang flyktet for Afrodite, men nå har kommet hit for å søke tilflukt. Eføy omslynget seg kjærlig rundt hver av disse trærne. Tunge klaser med vinranker hang fra knudrete vinstokkene; faktisk, Afrodite er bare mer tiltrekkende når hun er forent med Bacchus; deres behag er søtere ved å være omslynget. Hver for seg har de mindre krydder. Under den velkomne skyggen av greinene, behagelige senger venter de rituelle — egentlig er det sjeldent byens bedre borgere besøker disse grønne hallene, men vanlige folk samles der på festivaldager for å offentlig overgi seg kjærlighetens gleder. (Pseudo-Lucian: Erotes)

Om Afrodite selv henfaller fortelleren til overdrivelser:

Når vi hadde tømt sjarmen til disse stedene presset vi oss i selve templet. Gudinnen sto i midten; hennes statue var gjort av marmor fra Paros. Hennes lepper var lett delt i et opphøyd smil. Ingenting skjulte hennes skjønnhet som er fullstendig avdekket, annet enn en fordekt hånd som slørte hennes blyghet. Skulptørens kunst har lyktes så godt at de synes som om marmoren har kastet av seg sin hardhet for å støpe hennes lemmers ynde. (Pseudo-Lucian, Erotes)

Et lyrisk epigram av en ukjent dikter har plassert et hypotetisk spørsmål på leppene til gudinnen selv:

Paris så meg naken,
Adonis, og Ankhises,
unntatt at jeg kjente dem alle tre.
Hvor så skulptøren meg?

Kopier[rediger | rediger kilde]

Kaufmannhodet i Musée du Louvre

Afrodite fra Knidos har ikke blitt bevart for ettertiden. Muligens ble statuen fjernet og flyttet til Konstantinopel og gikk tapt i en brann under Nikaopprøret i 532. Den ble en av de mest omfattende kopierte statuer i antikken slik at dens generelle framtoning kan bli oppfattet fra de beskrivelser og replikaer som har overlevd til i dag. For en tid i 1969 trodde arkeologen med det passende navnet Iris Love at hun hadde funnet de eneste bevarte fragmentene av originalstatuen som i dag er oppbevart i British Museum. Forskerne i dag mener at det ikke var Knidos-statuen, men en helt annen.

  • Sannsynligvis den mest originaltro replika av statuen er Colonna Venus som blir oppbevart ved Museo Pio-Clementino som er en del av Vatikanmuseene.
  • Kaufmannhodet i Musée du Louvre er antatt å være en meget nøyaktig replika av en romersk reproduksjon av hodet til Afrodite fra Knidos.
  • Ved Hadrians villa i nærheten av Tivoli var der en gjenskapelse fra 200-tallet av tempelet i Knidos med en fragmentarisk replika av Afrodite som sto i sentrum av det, generelt var det lik beskrivelsene fra antikkens redegjørelser av hvordan originalen var framvist.

Foruten mer eller mindre nøyaktige kopier av Afrodite fra Knidos er det også inspirerte varianter som blant annet:

Moderne inspirasjon[rediger | rediger kilde]

Også i tidlig moderne tid og i moderne tid da kvinnelig nakenakt igjen kom på moten etter Praxiteles oppfant den at har Afrodite fra Knidos inspirert kunstnere, hovedsakelig malere. Venus til Lucas Cranach den eldre har noe av den samme positur, og tilsvarende med Lorenzo Costas Venus, om enn lite av den samme naturalistiske anatomi, men viktigere er det faktum at de mangler Afrodites naturlige blyghet isteden poserer. Sandro Botticellis Venus' fødsel anerkjenner Praxiteles’ skulptur, men står stødig på egen kraft; først og fremst ved at han bibringer ikke bare blygheten, men den nyfødtes uskyld. Pierre-Auguste Renoirs Baigneuse au griffon er en identisk og likevel anatomisk forskjellig hyllest. Jean Auguste Dominique Ingres' svært så franske Venus står i den tradisjon som Praxiteles staket opp, men med kvinnefigurens høyre arm over hodet og fingrene lekende i håret og blikket rettet direkte mot og henvendt til den som betrakter er hans gjengivelse svært forskjellig fra den antikke opprinnelsen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Clark, Kenneth (1956): The Nude. Penguin 1981. ISBN 0-14-02-0484-9, s. 74
  2. ^ En hellenistisk, mytologisk anekdote om Pygmalion som forelsket seg i en statue, jfr. pygmalionisme
  3. ^ Seksjon 15
  4. ^ Aphrodite, dite Vénus du type de l'Esquilin
  5. ^ S10.13 Aphrodite «Mazarin Venus»
  6. ^ S10.4 Aphrodite & Pan
  7. ^ S10.8 Aphrodite «Venus Felix»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Clark, Kenneth (1956): The Nude. Penguin 1981. ISBN 0-14-02-0484-9
  • Closuit, Leonard (1978): L'Aphrodite de Cnide: Etude typologique des principales répliques antiques de l'Aphrodite de Cnide de Praxitèle. Imrimerie Pillet – Martigney.
  • Kraus, Theodor (1957): Die Aphrodite von Knidos. Walter Dorn Verlag, Bremen/Hannover.
  • Haskell, Francis & Penny, Nicholas (1981): Taste and the Antique: The Lure of Classical Sculpture, 1500-1900. Yale University Press, New Haven/London.
  • Havelock, Christine Mitchell (1995): The Aphrodite of Knidos and Her Successors: A Historical Review of the Female Nude in Greek Art. University of Michigan Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Afrodite_fra_Knidos&oldid=20464813»