Ørnulf Tofte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ørnulf Tofte
Født 12. februar 1922 (94 år)
Norge
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje i gull
Stilling Politiinspektør og sjef for kontraetterretningstjenesten (pensjonert 1987)
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje i gull (1987)

Ørnulf Tofte (født 12. februar 1922 i Oslo) er en pensjonert norsk politiembedsmann og mangeårig kontraetterretningssjef i Politiets overvåkningstjeneste. Tofte begynte i det norske politiet i 1940 og var med på å bygge opp Politiets overvåkningstjeneste, hvor han var ansatt fra 1948 til 1987. Under den kalde krigen ble han etterhvert politiinspektør og sjef for kontraetterretningstjenesten. Det var først og fremst arbeidet med å avdekke de sovjetiske etterretningsorganisasjonene KGBs og GRUs ulovlige virksomhet på norsk jord, og å beskytte norske statsinstitusjoner, nøkkelpersoner og nasjonale interesser mot eksterne trusler, som var Toftes hovedarbeidsområde.[1]

Tofte spilte en viktig rolle i etterforskningen av alle de tre store spionsakene i Norge under den kalde krigen, dvs. i etterforskningen av Asbjørn Sunde, Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Av dem ble Asbjørn Sunde og Arne Treholt dømt, mens Haavik døde i fengselet før saken kom opp i retten, og det var Tofte som pågrep alle tre. Han har blitt omtalt som «Norges fremste spionjeger» under den kalde krigen.[1][2] Tofte har beskrevet sine erfaringer som spionjeger under den kalde krigen i boken Spaneren (1987). Han fikk i 1987 Kongens fortjenstmedalje i gull.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Som svømmer var Tofte medlem av Arbeidernes idrettsforbund og deltok som en de fremste svømmerne i konkurranser både i Norge og utlandet.[3]

Tofte ble ansatt som politikonstabel ved Oslo politikammer i mars 1940 etter fullført utdannelse ved Statens Politiskole.[1]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter at Oslo var inntatt av tyske styrker dro Tofte den 11. april sammen med en nabogutt til Jessheim der de ble innrullert og oppkledd som soldater i Infanteriregiment nr. 4 (IR 4). Tofte deltok som frivillig. I Hurdal ble han tildelt kompani Matheson den 12. april. Tofte deltok videre i kampene på østsiden av Mjøsa og videre til Gausdal. Etter kapitulasjonen i Gausdal tok han seg videre til Bruflat i Etnedal før han dro tilbake til Oslo etter at kampene i Sør-Norge var slutt.

I mai 1942 flyktet han til Sverige sammen med sin bror Leif, der han tjenestegjorde i de norske polititroppene. Hans bror Leif gikk inn i Kompani Linge og falt i kamp i Norge i 1944.

Fra februar 1945 var han med i de norske reservepolititroppene som ble sendt til Finnmark for å delta i frigjøringen av området etter at tyskerne hadde trukket seg ut. Tofte tjenestegjorde som sersjant i 2. feltbatataljons 1. kompani (II/Kp II).[4]

Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig jobbet han først med økonomisk kriminalitet ved Kriminalavdelingen, før han i 1948 ble rekruttert til Overvåkningstjenesten av politimester Kristian Welhaven. Der jobbet han med å avdekke fiendtlige etterretningstjenesters arbeid mot Norge, hovedsakelig virksomheten til Sovjetunionens etterretningstjenester.

Han ble overkonstabel i 1952 og politibetjent i 1954. Han ble etterhvert sjef for kontraetterretningstjenesten, direkte underlagt overvåkningssjefen. De siste årene han arbeidet i politiet hadde han gradene politiadjutant og politiinspektør, det siste var da et kongelig embede og normalt forbeholdt jurister.

Tofte var involvert som etterforsker i flere store straffesaker. Som ung politibetjent deltok han i etterforskningen av Asbjørn Sunde, som ble dømt for spionasje mot Norge for Sovjetunionen i 1954.

Tidlig på 1970-tallet møtte Tofte en sovjetisk avhopper i London. Opplysningene fra avhopperen satte norske myndigheter i alarmtilstand, og førte til en intensivering av arbeidet med å avdekke sovjetisk spionasje mot Norge.

Sitat Avhopperen fortalte meg om at det forelå komplette sabotasjeplaner mot det norske regjeringskontoret og statsråder. De skulle likvideres. Sovjetunionen hadde konkrete planer om luftlandsetting av sabotasjegrupper som skulle utføre dette. Russerne hadde også gravd ned våpen i Norge som skulle brukes til disse aksjonene. Avhopperen fortalte om hvilket vann styrkene skulle settes i land ved, det var veldig konkret. Det var et sjokk da vi fikk rede på dette. Sitat
– Ørnulf Tofte[2]

På 1970- og 1980-tallet var han etterforskningsleder i Haavik-saken og Treholt-saken. 20. januar 1984 pågrep han daværende byråsjef Arne TreholtOslo lufthavn med de berømte ordene:

Sitat Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss. Sitat
Oslo lufthavn, Fornebu, 20. januar 1984

Tofte har uttalt at «for meg går det en linje fra 9. april 1940, det tyske overfallet, og kampen mot kommunismen. Begge deler dreier seg om å kjempe for demokratiet, og mot diktatur». Han har uttalt at han opplevde det som «et enormt ansvar, å være med på å bevare rikets sikkerhet. Jeg var med på å bevare demokratiet. Det var ikke alle som forsto hva vi stod midt oppi».[2]

Pensjonisttilværelse[rediger | rediger kilde]

Han ble pensjonert fra tjenesten i 1987, og utgav samme år selvbiografien Spaneren, hvor han forteller mye om livet som spionjeger under den kalde krigen. Han ble det året også tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Som pensjonist har han bodd i Málaga i Spania. Han bor nå på Jar i Bærum.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Ørnulf Tofte, Norsk biografisk leksikon
  2. ^ a b c Norges største spionjeger, NRK
  3. ^ Larsen, Petter (1927-1997) (1979). Med AIF-stjerna på brystet: glimt fra norsk arbeideridrett. Oslo: Tiden. ISBN 8210018523. 
  4. ^ Eikli, Gunnar (1917-2014) (1996). Fra flukt til Sverige til krig i Finnmark. [Hamar]: G. Eikli. ISBN 8299390605 (ib.) .