Klassisismen (musikk)

Wienerklassisismen (også kjent som Klassisismen) er en epoke innen europeisk klassisk musikk som strekker seg omtrent fra 1750 til 1820. Prefikset «Wiener-» spiller på at den hadde sitt sentrum i Østerrike, da spesielt Wien, med komponister som Joseph Haydn (1732–1809), Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) og Ludwig van Beethoven (1770–1827) - med Franz Schubert som en overgang fra klassisismen til romantikken. Også Christoph Willibald Gluck og Antonio Salieri hadde stor betydning for utviklingen av musikk, spesielt opera, i byen. Andre kjente komponister som knyttes til klassisismen, men ikke holdt til i Wien, er Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Christian Bach, Muzio Clementi og Luigi Boccherini.

Bakgrunn

Hammerflygel av Conrad Graf. Hammerklaveret gjorde det mulig å moderere lyden på tonen man spilte mye bedre enn en cembalo, slik at man gikk vekk fra terrassedynamikk.

Wienerklassisismens forgjenger, Barokkmusikken forsvant på midten av 1700-tallet i og med at de store komponistene, François Couperin (1733), Antonio Vivaldi (1741), Johan Sebastian Bach (1750), Domenico Scarlatti (1757), Georg Friedrich Händel (1759) og Georg Philipp Telemann (1767), døde i denne perioden. Klassisismen er gjerne sett på som et motsvar til den tyngre og mer komplekse barokkmusikken, der enklere musikkuttrykk tok over. Nye komponister valgte bort musikkstiler som fuge og toccata, og erstattet ofte kontrapunkt med harmonier.

Likevel skjedde det ikke i løpet av kort tid, og den galante stilen var en mellomperiode der Couperin, Scarlatti og Telemann i tillegg til nyere komponister som Giovanni Battista Pergolesi og Jean-Philippe Rameau innførte en stilart som brøt med det overveldende og kontrapunktiske og valgte heller korte, repetitive deler med enkel harmonisering. Galant stil er ofte også knyttet til rokokko-stilen innen arkitektur og møbeldesign, og alle tre kjennetegnes ved enklere og mindre forseggjorte versjoner av tidligere tider uten prangende bygninger, overdådige møbler og tung musikk. Mannheimerskolen, som blant annet erstattet generalbass med melodisk bass, ble et viktig bindeledd mellom barokk og wienerklassismen.

Historisk var det også vesentlig at barokkens religiøsitet og kirkens politiske og kulturelle maktposisjon ble utfordret av Opplysningstiden, og at et borgerskap vokste frem som et alternativ til fyrstehus og kriken. Dette var med på å «verdsliggjøre» musikken i større grad.

Musikalsk utvikling

Med et framvoksende borgerskap som hadde opplysningstidens idealer og ønsker om å kunne knytte seg til historiefortellingen, ble musikken mer tilgjengelig. Den ble renere, mer balansert og klarere, med stadardisering av flere musikkformer, som at:

• Melodien ble mer homofon (altså mer én lyd, og ikke Barokkens forskjellige melodier i kontrast og kontrapunkt med hverandre)
• Musikken ble bygget opp rundt to temaer, slik at enkelte satser kunne ha markant forskjellig stil i forskjellige deler
• Den harmoniske rytmen, altså akkordvekslingene, ble langsommere i Klassisismen enn i Barokken, og akkordprogresjonene ble enklere
• Man droppet generalbassen, en melodisk og improvisert basslinje spilt av akkordinstrumenter som cembalo og viola da gamba ble erstattet av en egen basslinje som ikke var tilknyttet akkompagnering.

Utviklingen av instrumenter

I Klassisismen var det en utvikling av besetningen i et orkester. Instrumenter som klarinett, fløyte, waldhorn, obo med flere fant plassen til orkestre, og etter hvert ble både treblåserinstrumenter og messingblåsere del av orkesteret - i tillegg til den uvanlige zinkfamilien. Enda trompet ble brukt til tider, ble ikke kromatiske ventiltrompeter introdusert før mot slutten av klassismen. Trombonen ble tatt mer i bruk, men var i hovedsak forbeholdt kirkemusikk fram til romantikken.

Hammerklaveret, en tidlig utgave av pianoet, ble raskt populært. Allerede tidlig på 1700-tallet hadde Bartolomeo Cristofori eksperimentert med et «fortepiano», et instrument lik cembalo, men der strengene ble slått på. I begynnelsen var instrumentet dyrt og klønete, men det ble senere utviklet, og på 1770-tallet begynte hammerklaveret å ta over for cembaloen, og i 1795 var cembaloen så godt som utdatert.

En av grunnene til at hammerklaveret ble populært, var at det hadde større variasjon i dynamikken. Man kunne gå fra veldig svakt til veldig sterkt avhengig av hvordan man slo på tangentene. Dermed kunne også tangentmusikken bruke crescendo (gradvis sterkere) og diminuendo (gradvis svakere) melodier, i stedet for Dette gjorde terrassedynamikken med enten sterkt eller svakt som kjennetegnet cembalo.

Med utviklingen vekk fra generalbass og over til en egen basslinje, ble alberti-bass mye brukt i klassisimen. Dette hjalp til med å få et homofont lydbilde der bassen bare hadde enkle oppgaver, og ikke var del av melodi eller kontrapunkt. Hammerklaveret utviklet seg også til å bli et soloinstrument i denne tiden, i stedet for et akkompagnementsinstrument. Dette gjaldt særlig i sonater.

Opera i Wienerklassisismen

Christoph Willibald Gluck forandret operaen stort på 1760-tallet.

Opera hadde foregått siden tidlig 1600-tall, men fikk en stor forandring under 1700-tallet. Under den galante perioden hadde opéra comique (med samtaler uten sang imellom sangene) og tyske syngespill (en blanding mellom opera buffa og opéra comique) blitt stadig mer populære. Disse operaene hadde som oftest ikke-adelige historier som det framvoksende borgerskapet kunne assosiere seg med. I tillegg fikk opera buffa et oppsving særlig med La serva padrona et operastykke av Pergolesi om en tjenestejente som lurer sin herre og gifter seg med ham. Dette styrket den komiske operaen og fikk den alvorlige operaen (Opera seria) til å framstå som noe gammeldags.

Christoph Willibald Gluck ønsket å forandre operaen, og la vekt på å droppe arier som repeterte seg så ofte og hadde så mye virutuoso at det ødela flyten, et for stort brudd mellom resitativ og arie og overtyrer som ikke gir noen antydning om hvordan handlingen kommer til å være. Kort fortalt ville Gluck vektlegge handling over overdådige sanger og ofte unødvendige danser og korstykker. Det var særlig hans operaer Orfeo ed Euridice (1761) og Alceste (1767), begge fra hans opphold i Wien, som demonstrerte den nye operaen.

Wolfgang Amadeus Mozart lånte både av Gluck og Pergolesi - og syngespill - da han lagde sine operaer, og blant hans mest kjente operaer var det som oftest humoristiske librettoer, for eksempel i Figaros bryllup, Tryllefløyten og Cosi fan tutte. Tryllefløyten foregikk også på tysk, et av få tilfeller av operaer ikke sunget på italiensk.

Sonatens utvikling

Sonaten ble også stort forandret fra barokken til klassisismen. I barokken besto en sonate av flere varierte stykker, gjerne med soloinstrumenter, og grupper av instrumenter, for eksempel et kammerorkester. I klassisismen ble sonata stort sett skrevet for ett hovedinstrument, gjerne piano med kammerorkester eller violin med piano.

En typisk sonate i klassismen hadde fire satser:

1. Allegro i sonateform
2. Sakte (Largo eller andante)
3. Menuett og trio (3/4-takt) eller Scherzo
4. Allegro

Med sonateform menes en formell oppbygning av en eller flere satser i en sonate - som oftest altså i første sats, som har tre deler: Eksposisjon, gjennomføring og reprise. Eksposisjonen består av hovedtema som går i hovedtonearten (altså vil en førstesats som er en Allegro i D-dur ha en eksposisjon i D-dur), et sidetema i dominant (i denne sammenhengen A-dur) eller parallelltonearten (H-moll) og sluttgruppe. Gjennomføringen er en bearbeiding av melodi,rytme, harmoni og eventuelt kontrapunkt fra eksposisjonsdelen. Reprise er en gjentakelse av eksposisjonen, da ofte med sidetemaet i hovedtonearten (altså D-dur igjen). Etter hvert ble det lagt på en koda.

Symfoniens utvikling

Symfoni var opprinnelig en utarbeiding av den neapolitanske operasinfonia, men den utviklet seg sterkt i Klassisismen ettersom instrumenteringen økte. Symfonien ble forbundet med orkestermusikk, og under Haydn, Mozart og især Beethoven ble symfonien nådde sin firesatsers form.