Wolfhart Pannenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wolfhart Pannenberg
Wolfhart Pannenberg
Wolfhart Pannenberg fotografert i 1983
Født 2. oktober 1928
Szczecin, Polen

Wolfhart Pannenberg (født 2. oktober 1928 i Stettin (Szczecin, Polen)) er en tysk filosof og protestantisk teolog. Han regnes som en av de viktigste teologer i det 20. århundre,[hvem?] og var i en årrekke professor i fundamentalteologi og systematisk teologi ved Universitetet i München.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Wolfhart Pannenberg ble født i Stettin i 1928. Han vokste opp i Nazi-Tyskland, familien flyttet til Berlin i 1942. I mars 1944 ble hjemmet ødelagt av britisk teppebombing av Berlin. På skolen var Pannenberg en ivrig student av Nietzsches verker. 6. januar 1945 var han på vei hjem fra skolen og hadde det som kan beskrives som en mystisk erfaring. Han opplevde seg ett med lyset fra solen som gikk ned og for et kort øyeblikk følte han seg oppløst i lyset.[1] Opplevelsen preget ham i flere år etter hendelsen. Ved slutten av 2. verdenskrig, da han var 16 år, ble han innrullert som soldat, men ble ikke sendt til fronten fordi han hadde fått skabb. Etter å ha bli sendt på sykehus i Nord-Tyskland, ble han tatt til fange av britene. Etter en kort tid i krigsfangenskap, i likhet med Jürgen Moltmann ble han gjenforent med sin familie. Han gikk to år til på skole i den russiske sonen og studerte Immanuel Kant.

I 1947 bestemte han seg for å studere filosofi og teologi, til tross for at han ikke var oppvokst i et kristent hjem eller miljø. En avgjørende impuls for hans studievalg var en lærer som han opplevde hvis holdninger og liv gjorde Friedrich Nietsches bilde av kristendommen til skamme.

Studier[rediger | rediger kilde]

Pannenberg begynte sine studier ved Humboltuniversitetet i Berlin. Senere studerte han i Göttingen, Basel og Heidelberg. Blant hans lærere i filosofi var Nicolai Hartmann, Karl Jaspers (Basel) og Karl Löwith. Hans viktigste teologiske lærere var Karl Barth (Basel), Hans von Campenhausen, Gerhard von Rad og Edmund Schlink. Sistnevnte gav ham interessen i kristendommens økumeniske problemer og viste ham nødvendigheten av en interdisiplinær dialog – spesielt med naturvitenskapene. Pannenberg avla den teologiske doktorgrad (promosjon) i 1953, i Heidelberg med Schlink som veileder. Hans doktoravhandling omhandlet predestinasjonslæren til middelalderfilosofien og -teologen Johannes Duns Scotus. I 1954 ble han Schlinks assistent i Heidelberg og giftet seg med Hilke Schütte som studert engelsk og fransk språk og litteratur. I 1955 leverte han sin andre doktorgrad (habilitasjon), om forholdet mellom analogi og åpenbaring (først publisert i 2007).

Undervisning og forskning[rediger | rediger kilde]

I 1955 ble han ordinert til prest og ble dosent i systematisk teologi. I årene som fulgte, underviste han hovedsakelig over middelalderteologien og dens vekslende forhold til filosofien.

Fra 1958 til 1961 underviste han som professor i systematisk teologi ved Wuppertal kirkelige høyskole (sammen med Jürgen Moltmann), men tok i 1961 i mot kallet til å bli professor i samme fag ved Universitetet i Mainz. Mens Pannenberg var knyttet til Mainz var han også gjesteprofessor ved Universitetet i Chicago (1963), Harvard universitetet (1966) og Claremont teologiske skole (Los Angeles, 1967 og 1975).

Mens Pannenberg var i Los Angeles mottok han kallet til et professorat ved det nyopprettede Evangeliske-teologiske fakultet ved Universitetet i München. Der underviste han til han ble emeritert i 1994. Ved siden av å være professor i systematisk teologi var han med på å grunnlegge Institutt for Fundamentalteologi og Økumenikk ved Universitetet i München.


Teologi[rediger | rediger kilde]

Åpenbaringssyn og historiesyn[rediger | rediger kilde]

Historiesynet er teologisk viktig for Pannenberg, fordi Gud åpenbarer seg gjennom historiens store hendelser. Dette uttrykker han sammen med andre teologer fra Heidelberg i antologien «Offenbarung als Geschichte» (Åpenbaring som historie, 1961). Sentralt i boken er Pannenbergs essay «Dogmatiske teser til åpenbaringslæren», hvor han utfolder syv teser som forlater den barthianske ordteologi. Han samstemmer med Barth at Guds åpenbaring nødvendigvis er Guds selvåpenbaring, men mener at historien – og ikke ordet (som dialektisk nærvær), er Guds selvåpenbaring. Historien forstår Pannenberg som universalhistorie og det er hans overordnede åpenbaringsbegrep. «Til forskjell fra spesielle guddommelige tilsynekomster er den historiske åpenbaringen åpen for enhver som har øyne å se med. Den har universell karakter».[2] Gud kan bare erkjennes indirekte gjennom historiens handlinger. Pannenberg forstår historien som en universalhistorie, historien er som helhet, som totalitet Guds selvåpenbaring. Flere kritikere ser her et slektskap mellom Pannenberg og Hegel – og enkelte har kategorisert ham som høyrehegelianer. Pannenberg blir kritisert for å begå den samme hybris som Hegel utviste, dvs. som skuer hele historien og forutsier dens gang (jf. Åndens fenomenologi). I denne universalhistorien, som da følgelig ikke bare er kristendommens historie, men alle religioner, må det erkjennes en berettiget uvitenhet. Alle religioner søker sannheten, men bare ved historiens slutt vil vi kjenne den helt.

Kristologi[rediger | rediger kilde]

Sentralt i universalhistorien står fortellingen om Jesus Kristus. Den er en prolaps – en eskatologisk foregripelse av historiens slutt/ende (telos) som gir en foreløpig mulighet til å se historien som totalitet. Slik blir Jesu død og oppstandelse historiens målestokk (historiens slutt). Det historiske og faktiske ved hendelsen blir da viktig, han sier blant annet: «Ved Jesu oppstandelse har vi altså med den kristne tros bærende fundament å gjøre. Faller denne, så faller alt det som den kristne tro bekjenner seg til etter».[3] I motsetning til for eksempel Bultmann, som utraderer Jesusfortellingens historisitet, er det mulig og ønskelig, i følge Pannenberg, å etterprøve Bibelens fortellinger historisk.

Gudsbegrep[rediger | rediger kilde]

Læren om Gud, hhv. hans selvåpenbaring i Jesus Kristus (1 Kor 3,11), er selv teologiens gjenstand (objekt).[4] Oppstandelsen og Jesus-historien gir gudstanken et bibelsk innhold og en historisk konkretisering som overstiger enhver abstrakt filosofisk gudslære: Verdens skaper blir i Jesus Kristus nærværende og åpenbar for menneskene. Pannenberg bestemmer Gud nominalt til «die eine, alles umfassende und alles bestimmende Macht» (den ene, altomfattende og altbestemmende makt).[5] Forskjellen mellom Pannenberg og Hegel er tydelig. Hos Hegel er åndens selvutfoldelse en ren nødvendighet (forsynet er egentlig sekularisert), mens hos Pannenberg understrekes den bibelske frihet og historiens kontingens.

Pannenberg understreker kontinuiteten mellom Abrahams, Isaks og Jakobs Gud (Det gamle testamentes Gud) og Jesu Gud. Jesu forhold til sin far er utgangspunktet for Pannenbergs forståelse av Gud som treenig (trinitet). Denne relasjonen er grunnleggende for å forstå treenigheten som tre personer og samtidig som én. Gjensidighet i relasjonen definerer både mangfoldet (personene) og enheten (vesen): Uten Faderen er ikke Sønnen sønn og uten Sønnen er ikke Faderen far. Den hellige ånd er gjensidighetens vesen, samtidig som han er en person. Gud er den ene Gud som handler og er den levende Gud i Faderens, Sønnens og Åndens fellesskap.

Eskatologi[rediger | rediger kilde]

Pannenberg forstår Guds rike som det som kommer fra fremtiden, fra telos. Guds rike kommer oss i møte fra fremtiden og avdekkes gradvis som et rettferdig styre av kjærlighet og rettferdighet. I denne konteksten må menneskets frihet og åpenhet til verden forstås. Unikt for Pannenberg er at han klarer å understreke skapningens frihet og Guds trancendens til noe temporalt (ikke romlig), samtidig som han klarer å understreke Guds enhet som trintitet i møte med historiens enhet i skapningens mangfoldighet. Dermed åpnes det samtidig en mulighet for at skapningenes erfaring og tolkning kan «smelte sammen» med den bibelske historie.


Bibliografi (utvalgt)[rediger | rediger kilde]

  • Die Prädestinationslehre des Duns Scotus im Zusammenhang der scholastischen Lehrentwicklung. Forschungen zur Kirchen- und Dogmengeschichte 4. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1954 (Doktoravhandling)
  • (red.) Offenbarung als Geschichte. Kerygma und Dogma. Beiheft 1. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen (1961) 5. oppl. 1982 (eng. Revelation as History, 1968)
  • Grundzüge der Christologie. (1964) 7. oppl. Mohn, Gütersloh 1990 (eng. Jesus — God and Man, 1968)
  • Wissenschaftstheorie und Theologie. (1973) stw 676. Suhrkamp, Frankfurt a.M. 1987 (eng. Theology and the Philosophy of Science, 1976)
  • Grundfragen Systematischer Theologie. Gesammelte Aufsätze. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1967/1980 (Bd. 1: 1967. 2. oppl. 1971)
  • Metaphysik und Gottesgedanke. Kleine Vandenhoeck-Reihe 1532. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1988 (eng. Metaphysics and the Idea of God, 2001)
  • Das Glaubensbekenntnis ausgelegt und verantwortet vor den Fragen der Gegenwart. Gütersloher Taschenbücher Siebenstern 1292. 5. oppl. Gütersloher Verlagshaus Mohn, Gütersloh 1990
  • Systematische Theologie. 3 bind. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1988/1991/1993 (zentrales Werk) (eng. Systematic Theology, 1991ff.)
  • Anthropologie in theologischer Perspektive, Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1983 (eng. Anthropology in Theological Perspective, 1985)
  • Theologie und Philosophie. Ihr Verhältnis im Lichte ihrer gemeinsamen Geschichte. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1996
  • Beiträge zur systematischen Theologie. 3 bind. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1999/2000
  • «Den hellige skrift som Gudsord» i Teologi for kirken : festskrift til professor dr.theol. Torleiv Austad på 65-årsdagen (red. Heiene, Gunnar et al.). [Oslo]: Verbum, 2002
  • Analogie und Offenbarung. Eine kritische Untersuchung zur Geschichte des Analogiebegriffs in der Lehre von der Gotteserkenntnis, Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2007 (Habilisasjonsavhandling)

Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jan Rohls (Hrsg.): Vernunft des Glaubens. Wissenschaftliche Theologie und kirchliche Lehre. Festschrift zum 60. Geburtstag von Wolfhart Pannenberg. Mit einem bibliographischen Anhang. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1988 ISBN 3-525-58152-1 Inhaltsverzeichnis
  • Gunther Wenz: Wolfhart Pannenbergs Systematische Theologie. Ein einführender Bericht. Mit einer Werkbibliographie 1998-2002 und einer Bibliographie ausgewählter Sekundärliteratur zusammengestellt von Miriam Rose. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2003 (Systematische Theologie Ergänzungsband) ISBN 3-525-56127-X
  • Klaus Koschorke, Jürgen Moltmann, Wolfhart Pannenberg: Wege zu einer trinitarischen Eschatologie. Ansprachen anlässlich des Festaktes zur Feier des 75. Geburtstages von Wolfhart Pannenberg durch die Evangelisch-Theologische Fakultät der Ludwig-Maximilians-Universität (11. Dezember 2003) Utz, München 2004 ISBN 3-8316-0431-2
  • E. F. Tupper: The Theology of Wolfhart Pannenberg. London 1974
  • C. E. Braaten, P. Clayton: The Theology of Wolfhart Pannenberg. Augsburg Press, Minneapolis 1988
  • Franz-Josef Overbeck: Der gottbezogene Mensch. Eine systematische Untersuchung zur Bestimmung des Menschen und zur „Selbstverwirklichung“ Gottes in der Anthropologie und Trinitätstheologie Wolfhart Pannenbergs. Aschendorff, Münster 2000 (Münsterische Beiträge zur Theologie; Bd. 59). zugl.: Univ. Diss., Münster (Westfalen) 1999/2000, ISBN 978-3-402-03964-9
  • André Kendel: Geschichte, Antizipation und Auferstehung. Theologische und texttheoretische Untersuchung zu W. Pannenbergs Verständnis von Wirklichkeit. Internationale Theologie 8. Lang, Frankfurt a.M. 2001 ISBN 3-631-37898-X
  • Klaus Vechtel: Trinität und Zukunft. Zum Verhältnis von Philosophie und Trinitätstheologie im Denken Wolfhart Pannenbergs. Frankfurter theologische Studien 62. Neudr. Knecht, Frankfurt a.M. 2001 ISBN 3-7820-0862-6
  • Heinrich Springhorn: Immanenz Gottes und Transzendenz der Welt. Eine Analyse zur systematischen Theologie von Karl Rahner und Wolfhart Pannenberg. Theos 48. Kovač, Hamburg 2001 ISBN 3-8300-0207-6
  • Zbigniew Slaczka: Offenbarung und Heil in den nichtchristlichen Religionen? Eine Untersuchung zu W. Pannenberg, H. R. Schlette und G. Gäde. Europäische Hochschulschriften 23/718. Lang, Frankfurt a.M. 2001 ISBN 3-631-38013-5
  • Bettina Kruhöffer: Reflexionen über "das Böse". Sprachliche Differenzierungen in Auseinandersetzung mit der Theologie Wolfhart Pannenbergs. Studien zur systematischen Theologie und Ethik 31. Lit-Verlag, Münster/Hamburg u.a. 2002 ISBN 3-8258-5936-3
  • Jochen Kunath: "Sein beim Anderen". Der Begriff der Perspektive in der Theologie Wolfhart Pannenbergs. Studien zur systematischen Theologie und Ethik 30. Lit, Münster u.a. 2002 ISBN 3-8258-5868-5
  • Christiaan Mostert: God and the Future. Wolfhart Pannenberg's Eschatological Doctrine of God. T. & T. Clark, London u.a. 2002 ISBN 0-567-08821-9
  • Giuseppe Accordini: La rivelazione di Dio come storia e come atto. Scenari e codici nella teologia di W. Pannenberg. Quodlibet 11. Glossa, Milano 2002 ISBN 88-7105-145-9
  • Michael Gilbertson: God and History in the Book of Revelation. New Testament Studies in Dialogue with Pannenberg and Moltmann. MSSNTS 124. Univ. Press, Cambridge 2003 ISBN 0-521-82466-4
  • Armin Lange: Religion als Weltbemächtigung. Zur Begründung der Theologie durch die Theorie der Religion bei Wolfhart Pannenberg. Beiträge zur evangelischen Theologie 121. Kaiser, Gütersloher Verlagshaus, Gütersloh 2003 ISBN 3-579-05399-X
  • Vasile Cristescu: Die Anthropologie und ihre christologische Begründung bei Wolfhart Pannenberg und Dumitru Staniloae. Internationale Theologie 9. Lang, Frankfurt am Main u.a. 2003 ISBN 3-631-50526-4
  • San Myat Shwe: The Significance of the Resurrection of Jesus for Systematic Theology. A Comparative Study of Karl Barth's and Wolfhart Pannenberg's Understanding of Jesus' Resurrection. Marek, Brno 2004 ISBN 80-86263-45-2
  • Santiago Sanz, El futuro creador del Dios trinitario. Un estudio en la Teología Sistemática de Wolfhart Pannenberg, Edicep, Valencia 2007. ISBN 978-84-7050-941-4
  • Christoph Glimpel, Gottesgedanke und autonome Vernunft. Eine kritisch-konstruktive Auseinandersetzung mit den philosophischen Grundlagen der Theologie Wolfhart Pannenbergs, Göttingen: Vandenhoeck und Ruprecht, 2007. ISBN 3-89971-363-X
  • Friedrich Wilhelm Graf: Vernünftig glauben. Der Theologe Wolfhart Pannenberg wird siebzig. In: NZZ, 2. Oktober 1998.
  • James Page. 'Critical Realism and the Theological Science of Wolfhart Pannenberg: Exploring the Commonalities'. Bridges: An Interdisciplinary Journal of Philosophy, Theology, History and Science 10(1/2) (2003): 71–84. Available online: <http://eprints.qut.edu.au/archive/00003612/>.
  • Raymund Schwager: "René Girard und Wolfhart Pannenberg: Religionswissenschaft und Theologie". In: Kerygma und Dogma 44 (1998), 172-192. Online
  • Bradshaw, Timothy, 1988. Trinity and ontology: a comparative study of the theologies of Karl Barth and Wolfhart Pannenberg. Edinburgh: Rutherford House Books.
  • Case, Jonathan P., 2004, "The Death of Jesus and the Truth of the Triune God in Wolfhart Pannenberg and Eberhard Jüngel," Journal for Christian Theological Research 9: 1–13.
  • Fukai, Tomoaki, 1996. Paradox und Prolepsis: Geschichtstheologie bei Reinhold Niebuhr und Wolfhart Pannenberg. Marburg
  • Grenz, S. J., 1990. Reason for Hope: The Systematic Theology of Wolfhart Pannenberg. New York: Oxford.
  • --------, "Pannenberg on Marxism: Insights and Generalizations," The Christian Century (30 September 1987): 824–26.
  • --------, "Wolfhart Pannenberg's Quest for Ultimate Truth," The Christian Century (14–21 September 1988): 795–98.
  • Lischer, Richard, "An Old/New Theology of History," The Christian Century (13 March 1974): 288–90.
  • Don H. Olive, 1973. Wolfhart Pannenberg-Makers of the Modern Mind. Word Incorporated, Waco, Texas.  
  • Page, James S., 2003, "Critical Realism and the Theological Science of Wolfhart Pannenberg: Exploring the Commonalities," Bridges: An Interdisciplinary Journal of Philosophy, Theology, History and Science 10(1/2): 71–84.
  • Shults, F. LeRon, 1999. The Postfoundationalist Task of Theology: Wolfhart Pannenberg and the New Theological Rationality. Grand Rapids, MI: Eerdmans.
  • Tipler, F. J., 1989, "The Omega Point as Eschaton: Answers to Pannenberg's Questions for Scientists," Zygon 24: 217–53. Followed by Pannenberg's comments, 255-71.
  • --------, 1994. The Physics of Immortality: Modern Cosmology, God and the Resurrection of the Dead. New York: Doubleday.
  • --------, 2007. The Physics of Christianity. New York: Doubleday.
  • Tupper, E. F., 1973. The Theology of Wolfhart Pannenberg. Philadelphia: Westminster press.
  • Woo, B. Hoon, 2012. "Pannenberg’s Understanding of the Natural Law," Studies in Christian Ethics 25 (3/4): 346–366.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Braaten, Carl E. og P. Clayton (red.) (1988). The Theology of Wolfhart Pannenberg: Twelwe American Critiques, s. 12. Augburg Pub..
  2. ^ Pannenberg, Wolfhart (red.) (1961). Offenbarung als Geschichte, s. 3.These. Vandenhoeck & Ruprecht.
  3. ^ Pannenberg, Wolfhart (1972). Das Glaubensbekenntnis ausgelegt und verantwortet vor den Fragen der Gegenwart, s. 106. Gütersloher Verlagshaus.
  4. ^ Pannenberg, Wolfhart (1988). Systematische Theologie (b. I), s. 72. Vandenhoeck & Ruprecht.
  5. ^ Pannenberg, Wolfhart (1988). Systematische Theologie (b. I), s. 207. Vandenhoeck & Ruprecht.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]