Elliot Richardson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Elliot Richardson

Elliot Lee Richardson (født 20. juli 1920 i Boston, død 31. desember 1999 i Boston) var en amerikansk advokat, diplomat og republikansk politiker kjent som landets niende helse, utdanning og velferdsminister, ellevte forsvarsminister og 69. justisminister under president Richard Nixon i perioden mellom 1970 til 1973, samt som landets 24. handelsminister under president Gerald Ford i perioden 1976 til 1977.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Richardson ble uteksaminert fra Harvard University i 1941 rett før utbruddet av andre verdenskrig. Fra 1942 tjenestegjorde han som sanitetssoldat, og var blant annet med i Operasjon Overlord under 4th Infantry Division, hvorpå han siden fikk utnevnelsen Purple Heart. Etter krigen fortsatte han med studier innen rettsvitenskap ved Harvard Law School, hvor han ble uteksaminert i 1947. I tiden etter uteksamineringen arbeidet han som kontorist ved den føderale appeldomstolen under ledelse av Learned Hand, og senere under Felix Frankfurter. Fra 1959 til 1961 tjenestegjorde Richardson som jurist for delstaten Massachusetts, før han fra 1965 til 1967 ble valgt til viseguvernør i samme delstat.

I slutten av juni 1970 ble Richardson valgt til helse, utdanning og velferdsminister av president Richard Nixon, en anonym stilling han hadde i fem måneder til slutten av januar 1973 da han ble utnevnt til forsvarsminister. Etter å ha tjenstegjort i dette embetet i fire måneder ble han utnevnt til ny justisminister etter Richard Kleindienst av Nixon. I oktober samme år fikk Richardson oppgaven med å sparke juristen Archibald Cox, som var den ledende skikkelsen bak etterforskningen av Watergateskandalen, noe han nektet å gjøre. Resultatet ble at Richardson gikk fra embetet, samtidig som hans viseminister William Ruckelshaus også trakk seg etter å ha fått samme oppgave. Robert Bork, som var den tredje i kommandokjeden i justisdepartmentet truet også med å trekke seg som følge av oppgaven, men ble overbevist av Richardson til å bli for ikke å ødelegge ledelsesstrukturen i departementet.[1]

Rett før avskjeden til visepresident Spiro Agnew ble Richardson portrettert som en tegneseriefigur sammen med Agnew og Nixon på forsiden av Time Magazine datert den 8. oktober 1973.[2] I perioden fra 1945 til 1976 var Richardson ambassadør i Storbritannia før han i februar 1976 ble utnevnt til landets neste handelsminister av den etterfølgende presidenten Gerald Ford, et embete han beholdt til 1977.

I 1980 fikk Richardson en æresdoktorgrad ved Bates College, og på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet arbeidet han ved det Washington D.C.–baserte advokatselskapet Milbank, Tweed, Hadley & McCloy som John J. McCloy var med på å grunnlegge. I 1994 kom Richardson igjen i søkelyset da han offentlig støttet president Bill Clinton under hans kamp mot seksuelle anklager fra Paula Jones. I 1998 ble han for øvrig tildelt Presidentens frihetsmedalje av Clinton for lang og tro tjeneste. Elliot Lee Richardson døde den 31. desember 1999 i hjembyen Boston i en alder av 79 år, og nasjonale medier som CNN anerkjente han som en «Watergate–martyr» fordi han nektet å utføre oppgaven han fikk av president Nixon om å sparke Archibald Cox.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ SecDef Histories - Elliot Richardson. Secretary of Defense. Besøkt 30. desember 2007.
  2. ^ TIME Magazine Cover: Spiro Agnew - Oct. 8, 1973. TIME (8. oktober 1973). Besøkt 30. desember 2007.
  3. ^ «'Saturday Night Massacre' attorney general dies», CNN.com, CNN, 1999-12-31. Besøkt 2007-12-30

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Robert Finch 
USAs helse-, utdannings- og velferdsminister
Etterfølger:
 Caspar Weinberger 
Forgjenger:
 Melvin R. Laird 
USAs forsvarsminister
(1973–1973)
Etterfølger:
 James R. Schlesinger 
Forgjenger:
 Richard Kleindienst 
USAs justisminister
(1973–1973)
Etterfølger:
 William B. Saxbe 
Forgjenger:
 Rogers Morton 
USAs handelsminister
Etterfølger:
 Juanita M. Kreps