Hellighetsbevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hellighetsbevegelsen er en kristen bevegelse, som oppstod tidlig på 1800-tallet. Som navnet sier, fokuserte bevegelsen på hellighet, en åndelig lengsel etter et større gudsnærvær i livet.

Hellighetsbevegelsen hadde betydning for pinsevekkelsens gjennombrudd i 1906.

Historie[rediger | rediger kilde]

Starten regnes fra begynnelsen av 1800. Mange kristne samfunn ble berørt av «den åndelige lengselen», og ble en del av hellighetsbevegelsen. Det var særlig blant metodister, men også blant baptister, kongregasjonalister og presbyterianere.

Det var en vanlig oppfatning de første årene, at et menneske ikke kunne motta åndsdåpen (å bli fylt av den Hellige Ånd), før en hadde opplevd helliggjørelsen eller blitt helliget. Tungetalen var ikke spesielt vektlagt i bevegelsen. John Wesley snakket om to tyngdepunkter i den kristens liv, rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen.

Kjente predikanter var R. A. Torrey, D.L.Moody og Charles Finney.

Albert Lunde[rediger | rediger kilde]

Nordmannen Albert Lunde kom fra VanseLista. I 1895 var han i amerika og hørte D. L. Moody tale. Lunde ble sterkt grepet av budskapet. I 1901 kom han hjem til Norge og i 1905 hadde han møter i Hausmannsgatens bedehus og i Calmeyergatens misjonshus i Kristiania.

Lunde hadde opplevd hellighetsbevegelsen i amerika og hadde blitt troende døpt, derfor var det under tvil at han fikk ha møter på bedehusene. Han inngikk en betingelse «om å ikke angripe den kjære lutherske tro». Dette var noen år før Thomas Ball Barratt kom hjem til Norge med pinsevekkelsen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Korsets Seier 2006 – 2007. Artikelserien: Pinsebevegelsen 100 år.
  • Korsets Seier. Albert Lunde – et Guds redskap. 23. juni 2006. side 25.
  • Gjerlaug, Lars Christian. 2006. Mange oaser i kirkehistorien. Korsets Seier. 26. mai 2006 side 14-15.

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]