Vekkelsen i Azusa Street

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Los Angeles Times' skeptiske artikkel «Merkelig babelsk forvirring av tungemål» (Weird Babel of Tongues) om tungetale og annet under vekkelsen i Azusa Street, en kristen pinsevekkelse fra 1906 og framover.

Vekkelsen i Azusa Street, fra 1906, regnes som pinsevekkelsens begynnelse. Det var her i Azuza Street, Los Angeles, at pinsekraften og dåpen i Den hellige ånd virkelig fikk et verdensvidt gjennombrudd.

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Den afro-amerikanske pastoren William Joseph Seymour hadde tro på og underviste om tungetale som en stadfestelse på å være åndsdøpt, eller fylt av Den hellige ånd. Og selv om at han hadde blitt advart, drog den unge predikanten Seymour, i februar 1906, til Los Angeles. William J. Seymour begynte som pastor i en nystartet menighet. Menigheten var opptatt av hellighet og del av hellighetsbevegelsen. Men på grunn av hans radikale tro på og undervisning om tungetale fikk han ikke tjenestegjøre mer i menigheten. Han måtte lete etter et annet sted.

Bonnie Brae Street[rediger | rediger kilde]

I Bonnie Brae Street, sentalt i Los Angeles, lå et eldre trehus. Her bodde Richard og Ruth Asberry. De åpnet hjemmet sitt for Seymour. Mennesker strømmet til stedet. Den 9. april 1906 falt Den hellige ånd på de som var til stede. Det fortelles at mennesker ble åndsdøpte på vei til møtet og begynte å tale i tunger allerede mens de var en kilometer fra stedet. Andre kunne sitte timevis og spille på pianoet uten å ha lært å spille piano.[1] Den 12. april 1906 fikk Seymour selv oppleve åndsdåpen og talte i tunger for første gang. Det som skjedde i Det lille huset i Bonnie Brae Street, ble snart kjent, og mennesker strømmet til for å ta del i møtene.

312 Azusa Street[rediger | rediger kilde]

Den 13. april flyttet de møtene til en nedlagt metodistkirke, «downtown» Los Angeles i 312 Azusa Street. Kirken var 13 ganger 20 meter og bygd i 1888. Etterhvert fikk vekkelsen navnet Apostolic Faith Mission (Apostolisk trosmisjon). Møtene ble kjent i flere verdensdeler. Det var møter nesten hele døgnet, og lengtende kristne ropte og bad til Gud om helliggjørelse og åndsdåp.

I andre etasje var rom for åndsdåpen. Dit opp slapp ingen før de hadde opplevd helliggjørelsen. For å motta åndsdåpen mente man at en måtte helt renses fra all synd i sitt liv. I avisene ble det skrevet om møtene som «vanvittig babling». Etablerte kirkesamfunn mente at virksomheten nok ville dø ut etter kort tid.

Vekkelse i tre og et halvt år[rediger | rediger kilde]

Her i det lille huset møttes mennesker med ulik kristen bakgrunn. De hadde også ulik hudfarge. Blant de første som ble åndsdøpt, skal det ha vært en katolikk fra en kirke i nærheten. Vekkelsen varte i tre og et halvt år. Det var møter sju dager i uken, tre ganger daglig. Virksomheten i Azusa Street fortsatte også etter at vekkelsen var over, da i mer normale former. William J. Seymour ledet menigheten til han døde i 1922.

Apostolic Church[rediger | rediger kilde]

Vekkelsen fikk etterhvert navnet Apostolic Faith Mission (Apostolisk trosmisjon), og det hele ble litt mer organisert. Det ble begynnelsen på pinserettningen Apostolic Church. Med i lederskapet for menigheten var William Joseph Seymour, Tom Hezmalhach, F. F. Bosworth, John G. Lake og Broder Adams. Apostolic Church har hovedkvarter i Portland i Oregon i USA. Den står særlig sterkt i Sør-Afrika.

Uenigheter som ble verdensvid bevegelse[rediger | rediger kilde]

Etter over tre år med vekkelse ble det uenigheter i ledelsen, og etter hvert ble bevegelsen splittet.

Denne uenigheten kunne ha bakgrunn i tolkningen av Guds ord. Ett av stridsspørsmålene var hellighetsopplevelsen (helliggjørelse): hvorvidt dette var en engangsopplevelse eller en erfaring som en kunne oppleve stadig nye sider av. Predikanten og metodistpastoren Charles Parham skal også etterhvert ha blitt negativ til vekkelsen.

Dette resulterte i at bevegelsen spredte seg, og nye menigheter ble dannet. Før utgangen av 1906 var den etablert i tre verdensdeler. Noen få år senere var den spredt over hele det amerikanske kontinentet. Et hundre år senere har bevegelsen vokst til 600 millioner pinsevenner.[2] De fleste karismatiske kristne grupperinger har sine røtter tilbake til Seymours menighet.

Misjonskall[rediger | rediger kilde]

Vekkelsen førte også med seg et sterkt misjonskall. Mange av de åndsdøpte reiste ut som misjonærerenveisbilett.

Gaston Barnabas Cashweld var 44 år gammel i 1906 og kom fra North Carolina. Han lånte penger til togbillett for å få oppleve vekkelsen. Men han likte ikke de fargede menneskene i Azusa-menigheten og tenkte at dette ikke var noe for ham, men han fikk ikke fred. I tre dager lå han på hotellrommet sitt i bønn. Han hadde fått budskap om å dra tilbake til Azusa-menigheten for å bli åndsdøpt. I lydighet drog han tilbake og ble åndsdøpt. Det fortelles at han i ånden snakket flytende tysk uten at han tidligere hadde lært seg dette språket. Hans syn på fargede mennesker var også forandret. Han var blant de første som reiste ut som misjonær etter å ha fått oppleve åndsdåpen i Azusa Street. Som misjonær reiste han ikke så langt, men virket i de østlige deler av USA.

G. W. Batman og hans kone ble åndsdøpt med tungetale som tegn i Azusa Street. De var to vanlige mennesker som fikk sine liv snudd på hodet. De fikk et sterkt misjonskall til Liberia i Afrika. Ingenting kunne stanse dem fra å følge Guds stemme. I bladet The Apostolic Faith skrev Batman "Etter at jeg ble døpt i Den hellige ånd og ild, merker jeg Guds nærhet på en helt ny måte. Ikke bare i mitt hjerte, i mine lunger, i mine hender, armer og ben. Hele kroppen min var som et damplokomotiv som stod klar til å ta av."[3]

Alfred og William Garr reiste til Calcutta, G. S. Belford til Egypt. Mary Rumsey ble åndsdøpt i 1908 og fikk misjonskallet til Korea. Men hun kom seg ikke til Korea før i 1928. Hun møtte stor motstand og var plaget av sykdom. Men hjem skulle hun ikke. Hun startet en bibelskole og virket i Korea til hun døde. En av hennes elever var David Yonggi Cho. Han ble senere leder for menigheten Yoido Full Gospel Church i Seoul. I dag er den pinsevekkelsens største menighet og teller over 750 000 medlemmer.[4]

Fra hele verden var det mennesker som reiste ut på enveisbillett, som følge av pinsevekkelsen. Fra Norge reiste i 1910 de unge damene Agnes Thelle og Dagmar Gregersen (senere gift Engstrøm). De hadde hørt ordene "Banda, Banda" da de bad og kjent kallet til å reise. På kartet fant de ut hvor Gud hadde kalt dem, et lite sted sør for New Delhi, i India. Fra Sverige reiste i 1912 Gunnar Vingren og Daniel Berg til Pará i Brasil. De fikk såvidt samlet inn nok penger til enveisbillettene sine og kom til Belém. De startet arbeidet i en gruvelandsby og fikk låne en baptistkirke. Mange mennesker ble åndsdøpte, og menigheten likte det dårlig. Pastoren var godhjertet, og de fikk fortsette i et kjellerlokale. I 1911 ble den første pinsemenighet etablert. I dag teller pinsevekkelsen i Brasil mellom 30 og 40 millioner medlemmer.

Azusa[rediger | rediger kilde]

Gaten Azusa Street har fått navnet sitt fra en indianerjente. Jenten Azusa var kjent i sin samtid, som var for flere hundre år siden. Hennes navn betyr velsignet, mirakel, og hun var kjent for bønn, faste og håndspåleggelse. Det var et vanlig utsagn: Gå til Azusa …. Hun bad for dem, og mange opplevde helbredelse.

I dag[rediger | rediger kilde]

Huset i Bonnie Brae Street er tatt vare på som et minne om pinsevekkelsens begynnelse. I Azusa Street er ingenting tilbake, men en minneplate er nedstøpt i gaten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johansen, Oddvar. 2006a.
  2. ^ Johansen, O. 2007.
  3. ^ i bladet The Apostolic Faith, desember 1906.
  4. ^ Johansen, O. 2007.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Korsets Seier 2006 – 2007. Artikelserien: Pinsebevegelsen 100 år.
  • Johansen, Oddvar. 2006a. Fra Azusa til hele verden. Korsets Seier, 12. mai 2006, side 14-15.
  • Johansen, Oddvar. 2006b. Der helligheten sitter i høysetet. Korsets Seier, 19. mai 2006, side 14-15.
  • Johansen, Oddvar. 2006c. Misjonærer på enveisbillett. Korsets Seier, 2. juni 2006, side 30-31.
  • Indrestrand, Jan-Erik. 2006. Et sus av pinsehistorie. Korsets Seier, 8. desember 2006, side 18-19.
  • Johansen, Oddvar. 2007. Sterk vekst for pinsevekkelsen i 2006. Korsets Seier. 5. januar 2007 side 2-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]