Tokharere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En fremmed handelsreisende i det nordlige Kina. 600-tallet. Flere av Xinjiang-mumierne (Tarim-mumiene) var iført den samme spisse hatt.

Tokharere var en folkegruppe som snakket tokariske språk og var bosatt i Tarimbekkenet helt vest i Kina, like nord for Tibetplatået. De var således de mest østlige utøvere av et indoeuropeisk språk i oldtiden. De var kjent som, eller i det minste nært beslektet med, yuezhi, et indoeuropeisk folk i Sentral-Asia kjent fra kinesiske kilder.[1][2] Antikkens greske og kinesiske historikere hadde flere referanser til en særegen kulturell og etnisk gruppe med rødt hår og blå øyne siden før f.Kr.[3]

Etter kriger mot dem i nordlige Xiongnu utvandret tokharere ut av Tarimbekkenet, og de indoeuropeiske språket til tokharere ble påvirket av tyrkiske språk fra uighuriske stammer fra rundt 800 e.Kr.[4]

Kineserne har bevart viktige vitnesbyrd om tokharerne i deres gamle skrifter, men gir ingen antydning om deres språk. Det var først arkeologiske ekspedisjoner på begynnelsen av 1900-tallet som påviste at de snakket et indoeuropeisk språk og som hadde avgjørende fellestrekk med dagens europeiske språk: tokharisk har store deler av ordforrådet til felles med germanske og greske språk. Før den språklige morfologi sto tokharisk dog nærmere den italo-keltiske gren av de indoeuropeiske språk, men i det store hele har tokharisk språk et meget gammel preg. De nevnte ekspedisjoner ble foretatt av engelskmannen Aurel Stein, tyskerne Albert Grünwedel og Albert von Le Coq, franskmannen Paul Pelliot, og dessuten av russiske og japanske forskere. De fant ruiner og klippehuler med stort antall velbevarte skrifter og gjenstander av tokhariske kulturer på 1000-tallet e.Kr.

Afanasjevokulturen er en sterk kandidat for å være det tidligste dokumenterte representantene som utøvere av tokariske språk. Provinsen Takhar i Afghanistan har sitt navn etter tokharere.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen «tokarisk», kinesisk: Tu-huo-luo 吐火罗, har en kompleks historie. Det er basert på etnonymet Tokharoi (gresk: Τοχάροι eller Τόχαροι) benyttet av greske historikere, for eksempel Klaudios Ptolemaios VI, 11, 6. Den første kjente greske nevnelsen av tokharere opptrer på 100-tallet f.Kr. da Strabo presenterte dem som en skytisk stemme og forklarte at tokharere – sammen med assianiere, passianiere og sakaere (Sakaraulis) – deltok i ødeleggelsen av det gresk-baktriske kongedømme (i området som i dag består av Afghanistan-Pakistan) på den andre halvdel av 100-tallet f.Kr.[5]

Disse tokharere er ofte blitt identifisert med yuezhi, og senere (og antagelig beslektet) med kushiske folk. Mange forskere at yuezhiene opprinnelig snakket et tokariske språk. Imidlertid er det fortsatt en debatt om opprinnelsen og det opprinnelige språket til yuezhiene og kushiere, og det er ingen felles enighet.[6] De geografiske begrepet referer vanligvis til Baktria på første årtusen, kinesisk Daxia 大夏.

I dag er begrepet knyttet til de indoeuropeiske språk kjent som tokariske språk. Tokarisk A er også kjent som østtokarisk eller turfaniansk (etter byen Turfan i Kina), og tokarisk B er også kjent som vesttokarisk, eller kusja (etter byen Kusja i Kina).

Basert på en tyrkisk referanse til tokarisk A som twqry er disse språkene assosiert til de kushiske herskerklasse, men den nøyaktige forholdet til talerne av disse språkene og kushiske Tokharoi er usikker, og en del betrakter «tokariske språk» som en misvisende betegnelse. Begrepet er i midlertidig i utstrakt bruk slik at dette spørsmålet er akademisk. Tokharere i moderne betydning er derfor definert som talere av tokariske språk. Disse var opprinnelige nomader og levde hovedsakelig i Tarimbekkenet i det kinesiske området Xinjiang før xiongnu kom, en sammenslutning av nomadiske, mongolske stammer.

Det innfødte navnet til de historiske tokharere på 500- til 700-tallet var, i henhold til J. P. Mallory, muligens kuśiññe, «kusjeanere» (tokarisk B) «av kongedømmet Kusja og Agni», og ārśi (tokarisk A); en av teksten med tokarisk A har ārśi-käntwā, «i tungen til Arsi» (ārśi er antagelig beslektet med argenteus, det vil si «skinnende, strålende»). I henhold til Douglas Q. Adams kan tokharere ha referert til seg som ākñi i betydningen «grensefolk».

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

«Tokariske givere», muligens «Riddere med lange sverd» som nevnes i kinesiske skrifter, avbildet her med lyst hår og lys øyenfarge. Fresko fra 500-tallet, Kizil-grottene, Tarimbekkenet. Grafiske analyser har avslørt at en tredje giver fra venstre utfører en buddhistisk håndbevegelse kalt Vitarka Mudra. Disse freskoene er knyttet via kommentarer til tokharere og sanskrit av de som framstilte freskoene.

Tarim-mumiene antyder at forløperne til disse mest østlige talerne av et indoeuropeisk språk kan ha levd i regionen Tarimbekkenet fra rundt 1800 f.Kr. og fram til 100-tallet f.Kr. da de ble i stor grad drevet ut av urtyrkiske xiongnusammenslutningen.[4] De som måtte ha blitt igjen ble assimilert av ankomsten av uighuriske tyrkere på 800-tallet e.Kr. Dette er evident ved både mumiene[7] og kinesiske skifter om en exodus (utvandring).[8]

En senere gruppe av tokharere var kushianere og muligens en del iranske stammer tilhørende heftalittene («de hvite hunere») hvis iranske befolkning også bosatte seg i hva som i dag er Afghanistan, nordøstlige delen av Iran, Usbekistan, Tadsjikistan og Turkestan, mens de nomadiske tyrkiske stammene ble beseiret av Bahram Gur og goktyrkerne som presset dem over Hindu Kush-fjellene til Pakistan og nordvestlige India.

Tarim-mumiene (1800 f.Kr.) og tokariske tekster og freskoer fra Tarimbekkenet (800 e.Kr.) har blitt finnet i den samme geografiske området, og begge deler er knyttet til en indoeuropeisk opprinnelse. Mumiene og freskoene peker begge til kaukasoide type med lyse øyne og lys hårfarge. Imidlertid er det ukjent om freskoene og mumiene er direkte forbundet.

Mallory & Mair[9] argumenterte at tokariske språk ble introdusert til Turpan- og Tarimbekkenet fra Afanasjevokulturen fra deres nærmeste nordlige utstrekning , en sivilisasjon som blomstret i det indre av Sentral-Asia mellom 3500 f.Kr. og 2500 f.Kr., fra slutten av kobberalderen frem til begynnelsen av bronsealderen. Afanasjevokulturen viser en kulturell og genetisk forbindelse med kulturer knyttet til indoeuropeere på de sentralasiatiske steppene, men går tidsmessig nok forut den særskilte indoiransk-assosierte Afanasjevokulturen (ca 2000-900 f.Kr.) til å isolere tokariske språk fra de indoiranske lingvistiske nyvinningene som kentumspråk (engelsk: satemization).[10]

I 2008 ble levningene av ytterligere en mann oppdaget i nærheten av Turfan i Kina. Det ble antatt av forskerne til å være et medlem av jushikulturen (også stavet gushikulturen). Mannen ble gravlagt med en rekke praktiske og seremonielle objekter, inkludert utstyr for bueskyting og en harpe, og 789 gram med marihuana. Via genetiske analyser og karbondatering har graven blitt løselig datert til rundt 700 f.Kr. Kun to av de 500 gravene på stedet inneholdt marihuana, noe som har ledet forskerne til å antyde at det har vært knyttet til en sjamanistisk rolle for disse to individene.

I 2009 ble levninger av enkeltindivider som funnet på et arkeologisk sted i Xiaohe analysert for Y-DNA og mtDNA-markører. De antyder at en blandet befolkning både av vestlige og østlig opprinnelse levde i Tarimbekkenet siden tidlig bronsealder. Nedstamming fra morsiden var hovedsakelig av østasiatisk haplogruppe C med små antall av H og K, mens fra farsiden var alle av vestlig eurasisk R1a1a. Den geografiske lokaliseringen av hvor denne blandingen skjedde er ukjent, skjønt sørlige Sibir er et sannsynlig antagelse.[11]

Språk[rediger | rediger kilde]

Treplate med inskripsjoner på tokariske språk. Kucha, Kina, 400-700-tallet e.Kr. Tokyos nasjonalmuseum.

Tokharere synes opprinnelig å ha snakket to særskilte språk innenfor den indoeuropeiske tokariske språkfamilie, en østlig («A») form og en vestlig («B») form. I henhold til en del forskere kan kun den østlige («A») formen med rette kalles «tokarisk», ettersom det innfødte navnet til den vestlige formen er referert til som «kucheansk». Tokariske deler naturligvis likheter med alle andre indoeuropeiske språk, men det er ikke til stor hjelp for å identifisere dets neste nabo. Bortimot alle studier av statistisk ordforråd plasserer det imidlertid som nærmeste nabo til hettittisk som det deler fraværet av palatalisering, og som det har til felles med regionale naboer som indoariske språk og iranske språk.

Tokarisk A i østlige regioner synes å ha hatt nedgang som et populært språk eller morsspråk raskere enn hva som var tilfelle med tokarisk B i vest. Tokariske A-talere gikk antagelig over til over til urtyrkiske språk grunnet innvandrende tyrkiske folk på begynnelsen av 100-tallet f.Kr.,[4] mens tokarisk B-talere ble mer isolert fra lingvistisk påvirkning utenfra.[12] Det synes som om at tokarisk B-talere var fortsatt i omfattende grad utøvd i dagliglivet. I klostrene i de landområder som var befolket av tokarisk B-talere, synes tokarisk A å ha vært i bruk som et rituelt språk ved siden av tokarisk B i dagliglivet.

Historisk rolle[rediger | rediger kilde]

En blåøyd sentralasiatisk (tokharerer?) og en østasiatisk buddhistmunk, Bezeklik, østlig Tarimbekkenet, 800-900-tallet.

Tokharere som levde langs silkeveien hadde kontakter med kinesere, persere, indere og tyrkiske stammer. De kan ha vært identisk med eller beslektet med de indoeuropeiske yuezhifolket som flyktet fra deres bosetninger i østlige Tarimbekkenet etter angrep fra Xiongnu på 100-tallet f.Kr.[13] og ekspanderte sørover til Baktria og nordlige India hvor de dannet Kushriket.

De tokharere som ble igjen i Tarimbekkenet adopterte buddhismen som med deres alfabet kom fra nordlige India på 100-tallet e.Kr. via prosalyrikken til kushiske munker. Kusherne og tokharere synes å ha spilt en andel i overføringen av buddhismen til Kina langs silkeveien. Mange synes også å ha praktisert en del varianter av manikeisme.

Beskyttet av Taklamakan, den neststørste sandørkenen i verden, i Tarimbekkenet fra steppenomader, overlevde elementer av tokarisk kultur fram til 600-tallet da ankomsten av tyrkisk innvandring fra sammenbruddet av Uighur-imperiet i dagens Mongolia.[14]

Det mest sannsynlige utgangen av tokharere er at de ble assimilert av uyghurtyrkerne og etnisk blandet med disse ettersom mange av dagens uyghurere i hva som var tokhareres land har kaukasiske trekk.

Litteratur på sanskrit har tallrike referanser til tokharere som Tukhāra (også Tuṣāra, Tuḥkhāra, Tukkhāra), men den geografiske lokaliseringen er langt mer vag og forvirrende.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mallory (2006), s. 35
  2. ^ Roux: , «Tokharoi», of Classical Antiquity, s. 90: «According to some, they were the Tocharians»; Se også The Indo-European Language Family (PDF), s.40: «Tocharians (Greek Τόραξνη, ―Tokharoi‖). These are sometimes identified with the Yuezhi...»
  3. ^ Mayfield, James: «The 3,800-year-old Europoid mummies of China, the bringers of Buddhism to Asia?», European Heritage Library
  4. ^ a b c Watson, Burton. overs. (1993): Records of the Grand Historian of China: Han Dynasty II. Oversatt fra Shiji av Sima Qian. Kapittel 123: "The Account of Dayuan," Columbia University Press. Revidert utg. ISBN 0-231-08166-9; ISBN 0-231-08167-7 (pbk.), s. 234.
  5. ^ «De fleste skytere, begynnende fra Det kaspiske hav, er kalt for skytiske dahaere, og de finnes mer mot de østlige massagetaene og sakaere; resten har felles benevnelse som skytere, men hver enkelt stamme har sitt særskilte navn. Alle, eller den største delen av dem, er nomader. De best kjente stammene er de som berøvet grekerne av Baktria, asiatene, pasianere, tokharere, og sakaere, som kom fra landet på den andre siden av Syr-Darja, motsatt av sakaere og sogdianere.» (Strabo, 11-8-1)
  6. ^ Hill, John E. (2009): Through the Jade Gate to Rome: A Study of the Silk Routes during the Later Han Dynasty, 1st to 2nd Centuries CE, ss. 310–312. BookSurge, Charleston, South Carolina. ISBN 978-1-4392-2134-1.
  7. ^ «The Takla Makan Mummies». PBS.
  8. ^ «The Oases of the Northern Tarim Basin», washington.edu
  9. ^ Mallory & Mair (2000), ss. 294–296, 314–318
  10. ^ Mallory & Mair (2000): ss. 260, 294–296, 314–318
  11. ^ Li, Chunxiang et al.: «Evidence that a West-East admixed population lived in the Tarim Basin as early as the early Bronze Age». BMC Biology 2010, 8:15 doi:10.1186/1741-7007-8-15.
  12. ^ Winter, Werner (1998): «Tocharian» i: Ramat, Anna Giacalone & Ramat, Paolo (red.): The Indo-European languages, London: Routledge, ss. 154-168.
  13. ^ Shiji, kinesiske historisk krøniker, kapittel 123
  14. ^ «The mystery of China's celtic mummies». The Independent. 28. august 2006

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Merk at nyere oppdagelser har gjort en del av René Groussets klassiske The Empire of the Steppes: A History of Central Asia, utgitt i 1939, foreldet, men den gir likevel en bred bakgrunn for mer moderne forskningen.

  • Baldi, Philip (1983): An Introduction to the Indo-European Languages. Carbondale. Southern Illinois University Press.
  • Barber, Elizabeth Wayland (1999): The Mummies of Ürümchi. London. Pan Books.
  • Beekes, Robert (1995): Comparative Indo-European Linguistics: An Introduction. Philadelphia. John Benjamins.
  • Hemphill, Brian E. & Mallory, J.P. (2004): «Horse-mounted invaders from the Russo-Kazakh steppe or agricultural colonists from Western Central Asia? A craniometric investigation of the Bronze Age settlement of Xinjiang» i American Journal of Physical Anthropology vol. 125 ss 199ff.
  • Lane, George S. (1966): «On the Interrelationship of the Tocharian Dialects» i: Ancient Indo-European Dialects, red. Henrik Birnbaum & Jaan Puhvel. Berkeley. University of California Press.
  • Li et al (2010): «Evidence that a West-East admixed population lived in the Tarim Basin as early as the early Bronze Age» (PDF), BMC Biology
  • Mallory, J. P.; Mair, Victor H. (2000): The Tarim Mummies: Ancient China and the Mystery of the Earliest Peoples from the West. London: Thames & Hudson.
  • Walter, Mariko Namba (1998): Tocharian Buddhism in Kucha: Buddhism of Indo-European Centum Speakers in Chinese Turkestan before the 10th Century C.E. i: Sino-Platonic Papers No. 85. Oktober 1998.
  • Xu, Wenkan (1995): «The Discovery of the Xinjiang Mummies and Studies of the Origin of the Tocharians» i: The Journal of Indo-European Studies, Vol. 23, Number 3 & 4, Høst/vinter 1995, ss. 357–369.
  • Xu, Wenkan (1996): «The Tokharians and Buddhism» i: Studies in Central and East Asian Religions 9, ss. 1–17.
  • Zuev, Ü.A. (2002): Early Türks: Outline of history and ideology, Almaty, «Daik-Press» ISBN 9985-441-52-9 (på russisk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]