Theobald von Bethmann Hollweg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Theobald von Bethmann Hollweg
Theobald von Bethmann Hollweg
Død 1. januar 1921 (64 år)
Yrke Embetsmann
Parti Uavhengig liberal
Tysklands kansler
7. juli 1909 til 13. juli 1917
Forgjenger Bernhard von Bülow
Etterfølger Georg Michaelis

Theobald von Bethmann Hollweg (født 29. november 1856 i Hohenfinow i provinsen Brandenburg i Preussen, død 1. januar 1921) var en tysk politiker og statsmann som var Tysklands kansler fra 1909 til 1917.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bethmann Hollweg var sønn av den preussiske embedsmann Felix von Bethmann Hollweg. Bestefaren var August von Bethmann Hollweg, som hadde vært en fremtredende rettsviter og rektor for Humboldtuniversitetet i Berlin og preussisk kulturminister. Oldefar var Johann Jakob Hollweg, som hadde giftet seg med en datter av den velstående kristne frankfurterske bankierfamilien Bethmann, som hadde grunnlagt sitt bankforetak i 1748.[1]

Cosima Wagner var en slektning på von Bethmann-siden.

Hans mor, Isabella de Rougemont, var fransktalende sveitsisk.

Utdannelse og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble utdannet på kostskolen Schulpforta og ved universitetene i Strassburg, Leipzig og Berlin.

I 1882 gikk han inn i det preussiske embedsverk. Han steg i gradene og ble president for provinsen Brandenburg i 1899. Samme år giftet han seg med Martha von Pfuel, niese til Ernst von Pfuel, Preussens statsminister. Fra 1905 til 1907 var Bethmann Hollweg Preussens innenriksminister, og deretter keiserlig statssekretær for det innenrikske fra 1907 til 1909.

Tysklands kansler[rediger | rediger kilde]

Da kansler fyrst Bernhard von Bülow gikk av i 1909 ble Bethmann Hollweg utnevnt til hans etterfølger.[2]

Utenriks var Bethmann tilhenger av en detentepolitikk med Storbritannia, og han håpet å komme til noen slags avtale som kunne stanse landenes pengeødslende våpenkappløp til sjøs. Han mislyktes imidlertid, hovedsakelig på grunn av motstanden fra den tyske marineministeren Alfred von Tirpitz.

Til tross for de økende spenningene under den andre marokkanske krise i 1911, greide Bethmann i noen grad å bedre forholdet til Storbritannia. I samarbeid med den britiske utenriksminister Sir Edward Grey klarte Bethmann å minke spenningen etter Balkankrisene fra 1912-1913, og han fikk igjennom traktater om deling av de portugisiske kolonier og om Bagdadjernbanen.

Innenriks lyktes Bethmann også bare delvis. Hans «diagonalpolitikk», som tok sikte på å manøvrere mellom henholdsvis sosialistene og liberalerne på venstresiden og nasjonalistene på høyresiden, oppnådde bare å fremmedgjøre brorparten av det tyske politiske etablissementet.

Under julikrisen[rediger | rediger kilde]

Etter drapet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo den 28. juni 1914 sørget Bethmann Hollweg og hans utenriksminister Gottlieb von Jagow for å forsikre Østerrike om Tysklands støtte uansett hva landet foretok seg mot Serbia. Mens Sir Edward Grey foreslo en meglingsvei for å dempe spenningen mellom østerrikerne og Serbia, manipulerte Bethmann Hollweg dette britiske budskap —for å avstyre muligheten for at Østerrike skulle avstå fra å gå til angrep på Serbia—ved å stryke siste setning fra Grays brev, der det het:

Sitat «Also, the whole world here is convinced, and I hear from my colleagues that the key to the situation lies in Berlin, and that if Berlin seriously wants peace, it will prevent Vienna from following a foolhardy policy.»[3] Sitat

Dat det austroungarske ultimatum ble presentert for Serbia, avsluttet keiser Wilhelm II sitt sommercruise på det norske Vestlandet og hastet tilbake til Berlin.

Sitat When Wilhelm arrived at the Potsdam station late in the evening of July 26, he was met by a pale, agitated, and somewhat fearful Chancellor. Von Bethmann-Hollweg's apprehension stemmed not from the dangers of the looming war, but rather from his fear of the Kaiser's wrath when the extent of his deceptions were revealed. The Kaiser's first words to him were suitably brusque: «How did it all happen?» Rather than attempt to explain, the Chancellor offered his resignation by way of apology. Wilhelm refused to accept it, muttering furiously, «You've made this stew, Now you're going to eat it!»[4] Sitat

Under de helt siste dagene av juli 1914 ble det klart for tyskerne at britisk inntreden i en eventuell storkrig var uunngåelig. Bethmann-Hollweg syntes da å bli usikker og innstilt på å stå på bremsene, men Russlands store mobilisering den 31. juli tok begivenhetene kontrollen helt ut av hans hender.

Verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Theobald von Bethmann Hollweg i uniform. Han var aldri soldat, men etter krigsutbrudd ble han tildelt en honorær militær grad aom gav ham rett til å bære generals uniform.

Bethmann Hollweg er lenge blitt betraktet som en krigstidspolitiker som gikk inn for en etter forholdene heller moderat politikk, skjønt han ofte ble utmanøvrert av militære ledere som fikk en stadig økende innflytelse på tysk politikk i sin alminnelighet. Men det er de politikere som mener at dette er et et feilaktig bilde. Historikeren Fritz Fischer fremholdt på 1960-tallet at Bethmann Hollweg kom med større konsesjoner til den nasjonalistiske høyrefløy enn man tidligere hadde ment. Han var tilhenger av å fordrive polakker fra den såkalte polske grensenære sone, og for germanisering av polske områder ved tysk kolonisering.[5]

Han la frem septemberprogrammet, som skisserte aggressivt ekspansjonistiske tyske krigsmål. Etter at Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff etterfulgte den mindre effektive Erich von Falkenhayn i generalstaben sommeren 1916, svant Theobald von Bethmann Hollwegs forhåpninger til at den amerikanske president Woodrow Wilson kunne megle mellom de stridede. Mot Bethmann Hollwegs vilje gjennomtvang Hindenburg og Ludendorff uinnskrenket ubåtkrigføring i mars 1917, og dette ble en viktig grunn til at USA gikk inn i krigen den påfølgende måned.

Bethmann Hollweg, som hadde tapt all troverdighet og makt, forble statsminister frem til juli samme år. Men da kom det til politisk opprør i Riksdagen, der en allianse mellom sosialdemokrater, progressive og Zentrum fikk vedtatt den skjellsettende Fredsresolusjonen. De fremtvang Bethmann Hollwegs fratreden, og han ble erstattet av den politisk heller ubeskrevne Georg Michaelis.

De siste leveår[rediger | rediger kilde]

Han fikk igjen internasjonal prominens i juni 1919, da han formelt anmodet de allierte og deres tilsluttede stater om å stille ham for retten i stedet for keiser WilhelmII. Men The Supreme War Council bestemte seg for å ignorere hans ønske. Han ble ofte nevnt som en av dem som burde vært stilt for retten av de allierte for politiske forbrytelser i forbindelse med krigens utbrudd.

I sine siste leveår brukte Bethmann Hollweg mye av tiden til å skrive på sine memoarer. Litt etter jul i 1920 ble han forkjølet, og dette utviklet seg raskt til akutt lungebetennelse. Han døde av dette 1. januar 1921.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Monografier

  • Englands Schuld am Weltkrieg. Rede des deutschen Reichskanzlers am 19. August 1915 und die anschließende Auseinandersetzung mit Sir Edward Grey, zusammengestellt in amtlichen Aktenstücken (= Volksschriften zum Großen Krieg. Bd. 54/55. Verlag des Evangelischen Bundes, Berlin 1915.
  • Italiens Treubuch. Reichstagsrede des deutschen Reichskanzlers wegen der Kriegserklärung Italiens an Österreich-Ungarn. Rieck, Delmenhorst 1915.
  • Speech – delivered in the Reichstag on Dec. 2nd, 1914 (= War tracts. No. 6). Deutsch-Amerikanischer Wirtschaftsverband, Berlin 1915.
  • Zehn Jahre Ententepolitik. Zur Vorgeschichte des Krieges. Rede des deutschen Reichskanzlers vom 19. August 1915. Stilke, Berlin 1915
  • Das Friedensangebot Deutschlands. Kaiserliche Order an Heer u. Flotte und Rede des Deutschen Reichskanzlers im Deutschen Reichstage am 12. Dezember 1916. Reimar Hobbing, Berlin 1916.
  • Wer ist schuld am Kriege? Rede des Deutschen Reichskanzlers im Hauptausschusse des Deutschen Reichstages am 9. November 1916. Hobbing, Berlin 1916
  • Die Kanzlerrede vom 27. Februar 1917. Elsner, Berlin 1917.
  • Betrachtungen zum Weltkriege. 2 Bände (Bd. 1: Vor dem Kriege. Bd. 2: Während des Krieges.). Hobbing, Berlin 1919–1921 (Nachdruck. ebenda 1989, ISBN 3-920460-48-0.
  • Friedensangebot und U-Boot-Krieg. Wortlaut der Aussage des früheren Reichskanzlers im Untersuchungsausschuß. Hobbing, Berlin 1919.

Samlinger

  • Die Reichstagsreden des Kanzlers und des Schatzsekretärs zum Weltkrieg: An das deutsche Volk. 7 Reden. Heymann, Berlin 1915.
  • Reichstags-Reden. (a) Reichskanzler Dr. v. Bethmann-Hollweg über die politische und militaerische Lage, (b) Staatssekretaer des Reichs-Schatzamts Dr. Helfferich über die finanzielle Lage, (c) Staatssekretaer des Reichsamts des Innern Dr. Delbrück über die wirtschaftliche Lage. August 1915. Kriegs-Zeitung, Laon 1915.
  • Seven War-Speeches by the German Chanceller 1914–1916. Orell Füssli, Zürich 1916.
  • Sechs Kriegsreden des Reichskanzlers. Hobbing, Berlin 1916.
  • Bethmann Hollwegs Kriegsreden. Herausgegeben und eingeleitet von Friedrich Thimme. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart u. a. 1919.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Monografier

  • Karl Heinz Abshagen: Schuld und Verhängnis. Ein Vierteljahrhundert deutscher Geschichte in Augenzeugenberichten. Union Verlag, Stuttgart 1961.
  • Luigi Albertini: The origins of the war of 1914. 3 Bände. Oxford University Press, London u. a. 1952–1957 (Nachdruck. Greenwood Press, Westport CT 1980), ISBN 0-313-22401-3;
    • Bd. 1. European relations from the Congress of Berlin to the eve of the Sarajewo murder.
    • Bd. 2. The crisis of the July 1914. From the Sarajevo outrage to the Austro-Hungarian general mobilization.
    • Bd. 3. The epilogue of the crisis of July 1914. The declarations of war and of neutrality.
  • Dieter Engelmann, Horst Naumann: Hugo Haase. Lebensweg und politisches Vermächtnis eines streitbaren Sozialisten. Edition Neue Wege, Berlin 1999, ISBN 3-88348-216-1.
  • Imanuel Geiss: Julikrise und Kriegsausbruch 1914. Eine Dokumentensammlung. 2 Bände. Verlag für Literatur und Zeitgeschehen, Hannover 1963–1964.
  • Walter Görlitz (Hrsg.): Regierte der Kaiser? Kriegstagebücher, Aufzeichnungen und Briefe des Chefs des Marine-Kabinetts Admiral Georg Alexander von Müller 1914–1918. Musterschmidt, Göttingen u. a. 1959.
  • Hansjoachim Henning: Deutschlands Verhältnis zu England in Bethmann Hollwegs Außenpolitik 1909–1914. Köln 1962 (Köln, Univ., Diss. v. 7. August 1963).
  • Theodor Heuss: Profile. Nachzeichnungen aus der Geschichte (= rororo 843). Ungekürzte Ausgabe. Rowohlt Taschenbuch Verlag, Reinbek bei Hamburg 1966.
  • Karl-Heinz Janßen: Der Kanzler und der General. Die Führungskrise um Bethmann Hollweg und Falkenhayn. (1914–1916). Musterschmidt, Göttingen u. a. 1967.
  • Konrad H. Jarausch: The Enigmatic Chancellor. Bethmann Hollweg and the hubris of imperial Germany. Yale University Press, New Haven CT u. a. 1973, ISBN 0-300-01295-0.
  • Reinhard Patemann: Der Kampf um die preußische Wahlreform im Ersten Weltkrieg (= Beiträge zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien. Bd. 26, ISSN 0522-6643). Droste, Düsseldorf 1964 (Zugleich: Dissertation, Universität Marburg, 1962).
  • Walther Rathenau: Tagebuch 1907–1922. Herausgegeben und kommentiert von Hartmut Pogge von Strandmann. Droste, Düsseldorf 1967.
  • André Scherer u. a.: L'Allemagne et les problèmes de la paix pendant la première guerre mondiale. Documents extraits des archives de l'Office allemand des Affaires étrangères. 4 Bände. Presses Universitaires de France, Paris
    • Bd. 1. Des origines à la déclaration de la guerre sous-marine à outrance (août 1914 – 31 janvier 1917) (= Publications de la Faculté des Lettres et Sciences Humaines de Paris-Sorbonne. Série: Textes. Vol. 3. 1962.
    • Bd. 2. De la guerre sous-marine à outrance à la révolution soviétique (1er février 1917 – 7 novembre 1917). (= Publications de la Faculté des Lettres et Sciences Humaines de Paris-Sorbonne. Série: Textes. Vol. 14 = Travaux de l'Institut d'Histoire des Relations Internationales. Vol. 4). 1966.
    • Bd. 3. De la révolution soviétique à la paix de Brest-Litovsk. (9 nov. 1917 – 3 mars 1918) (= Publications de la Sorbonne. Série: Documents. Vol. 26). 1976, ISBN 2-85944-002-X.
    • Bd. 4. De la paix de Brest-Litovsk à la demande d'armistice. (4 mars – 4 oct. 1918). (= Publications de la Sorbonne. Série: Documents. Vol. 27). 1978, ISBN 2-85944-010-0.
  • Eberhard von Vietsch: Bethmann Hollweg. Staatsmann zwischen Macht und Ethos (= Schriften des Bundesarchivs. Bd. 18, ISSN 0435-706X). Boldt, Boppard 1969.
  • Eberhard von Vietsch: Wilhelm Solf. Botschafter zwischen den Zeiten. Wunderlich, Tübingen 1961.
  • Günter Wollstein: Theobald von Bethmann Hollweg. Letzter Erbe Bismarcks, erstes Opfer der Dolchstoßlegende (= Persönlichkeit und Geschichte. Bd. 146/147). Muster-Schmidt, Göttingen u. a. 1995, ISBN 3-7881-0145-8.
  • Hans G. Zmarzlik: Bethmann Hollweg als Reichskanzler, 1909–1914. Studien zu Möglichkeiten und Grenzen seiner innerpolitischen Machtstellung (= Beiträge zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien. Bd. 11, ISSN 0522-6643). Droste, Düsseldorf 1957.

Artikler

  • Ernst Deuerlein: «Theobald von Bethmann Hollweg.» I: Ernst Deuerlein: Deutsche Kanzler. Von Bismarck bis Hitler. List, München 1968, s. 141–173.
  • Karl Dietrich Erdmann: «Zur Beurteilung Bethmann Hollwegs» (mit Tagebuchauszügen Kurt Riezlers). In: Geschichte in Wissenschaft und Unterricht. Jg. 15, 1964, ISSN 0016-9056, s. 525–540.
  • Fritz Fischer: «Theobald von Bethmann Hollweg (1856–1921).» I: Wilhelm von Sternburg (Hrsg.): Die deutschen Kanzler. Von Bismarck bis Schmidt (= AtV 8032). Aufbau-Taschenbuch-Verlag, Berlin 1998, ISBN 3-7466-8032-8, s. 87–114.
  • Werner Frauendienst: Bethmann Hollweg, Theobald Theodor Friedrich Alfred von. I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, s. 188–193 (skanning).
  • Willibald Gutsche: «Bethmann Hollweg und die Politik der Neuorientierung. Zur innenpolitischen Strategie und Taktik der deutschen Reichsregierung während des ersten Weltkrieges.» I: Zeitschrift für Geschichtswissenschaft. Jg. 13, H. 2, 1965, ISSN 0044-2828, s. 209–254.
  • Wolfgang J. Mommsen: «Die deutsche öffentliche Meinung und der Zusammenbruch des Regierungssystems Bethmann Hollwegs im Juli 1917.» I: Geschichte in Wissenschaft und Unterricht. Jg. 19, 1968, s. 422–440.
  • Alberto Monticone: «Bethmann Hollweg e il problema italiano nell'aprile 1915.» I: Dialoghi del XX edito da Il Sagiatore. Anno 1, No. 3, Settembre 1967.
  • Kurt Riezler: «Nachruf auf Bethmann Hollweg.» I: Die deutsche Nation. Jahrgang 3, 1921.
  • Egmont Zechlin: «Bethmann Hollweg, Kriegsrisiko und SPD 1914.» I: Der Monat. Heft 208, 1966, s. 21.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hugh Chisholm: "Bethmann Hollweg, Theobald von". Encyclopædia Britannica (12th ed.), 1922. London & New York.
  2. ^ Scrap of Paper Chancellor of Germany Dies, The Globe. Toronto, 3. januar 1921. Lest 8. oktober 2006.
  3. ^ Fischer, 1967, s. 71
  4. ^ Butler, David Allen (2010). THE BURDEN OF GUILT: How Germany Shattered the Last Days of Peace, Summer 1914. Casemate Publishers. s. 103. Besøkt 30. juli 2012. 
  5. ^ Isabel V. Hull (2005). Absolute Destruction: Military Culture And The Practices Of War In Imperial Germany. Cornell University Press. s. 233. Besøkt 7. juli 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Theobald von Bethmann Hollweg – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Bernhard von Bülow 
Preussens statsminister
Etterfølger:
 Georg Michaelis