James Longstreet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
James Longstreet
Old Pete
Født8. jan. 1821[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Edgefield County[5]
Død2. jan. 1904[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
Gainesville[6]
BeskjeftigelseDiplomat, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUnited States Military Academy
Academy of Richmond County
EktefelleHelen Dortch Longstreet
FarJames Longstreet
MorMary Anne Dent[7]
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
Amerikas konfødererte stater
GravlagtAlta Vista Cemetery[8]
TroskapUSA
CSA
VåpenartUnited States Army, Confederate States Army
Tjenestetid1842 - 1861 (USA)
1861 - 1865 (CSA)
Militær gradGeneralløytnant
Kommandoer1. korps, Army of Northern Virginia
Deltok iden mexicansk-amerikanske krig
den amerikanske borgerkrig
Signatur
James Longstreets signatur
James Longstreet på Commons

James Longstreet (født 8. januar 1821, død 2. januar 1904) var en av de fremste konfødererte generaler i den amerikanske borgerkrig og den fremste underordnede av general Robert E. Lee som kalte ham sin «gamle krigshest». Han tjente under Lee som korpskommandant i mange av de berømte slagene som ble utkjempet av Army of Northern Virginia på den østlige krigsskueplassen, men også med general Braxton Bragg i Army of Tennessee på den vestlige krigskueplassen. Biograf og historiker Jeffry D. Wert skrev at «Longstreet…var den beste korpskommandanten i Army of Northern Virginia. Faktisk var han kanskje den beste korpskommandanten i konflikten på begge sider.»[9]

Longstreets talenter som general bidro i de konfødererte seirene ved andre Bull Run, Fredericksburg og Chickamauga, både i offensive og defensive roller. Hen deltok også i stor grad i syvdagersslaget, slaget ved Antietam og, frem til han ble alvorlig såret, slaget ved Wilderness. Hans ledelse ved Knoxville i Tennessee resulterte i et konføderert nederlag. Hans mest kontroversielle tjeneste var i slaget ved Gettysburg hvor han var uenig med general Lee i taktikken som skulle brukes, og ledet nølende det katastrofale infanteriangrepet kjent som Pickett's Charge.

Han hadde en vellykket karriere etter krigen for amerikanske myndigheter som diplomat, sivil embetsmann og administrator. Hans konvertering til det republikanske parti og hans samarbeid med sin gamle fiende, president Ulysses S. Grant, i tillegg til kritiske kommentarer han skrev i sine memoarer om general Lees prestasjoner i krigen, gjorde ham bannlyst for mange av hans tidligere konfødererte kollegaer. Forfattere i Lost Cause-bevegelsen fokuserte på Longstreets handlinger ved Gettysburg som en hovedårsak for at Konføderasjonen tapte krigen. Hans rykte i sør ble skadet i mer enn et århundre og har kun nylig begynt å bli rehabilitert.

Tidlig liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Longstreet var født i Edgefield District i Sør-Carolina. Han var det femte barnet og tredje sønnen til James og Mary Ann Dent Longstreet, opprinnelig fra henholdsvis New Jersey og Maryland. De eide en bomullsplantasje nær der landsbyen Gainesville senere ble grunnlagt i det nordøstre Georgia.

Dirck Stoffel Langestraet immigrerte til den nederlandske kolonien Ny-Nederland i 1657, men de ble angliserte i løpet av de neste generasjonene.[10] James' far var imponert over sin sønns «klippelignende» karakter på den landlige plantasjen, noe som gav ham kallenavnet Peter, og han var kjent som Pete eller Old Pete resten av livet.[11]

James' far bestemte seg for at en militærkarriere var det beste for sønnen, men følte at den lokale utdanningen ikke var tilstrekkelig forberedelse. Ni år gammel ble James sendt for å bo sammen med sin tante og onkel i Augusta. Onkelen hans, Augustus Baldwin Longstreet, var avisredaktør, lærer og metodistprest. James tilbrakte åtte år på sin onkels plantasje, Westover, rett utenfor byen, mens han gikk på Richmond County Academy. Faren hans døde i en koleraepidemi mens han besøkte Augusta i 1833. Mor til James og resten av familien flyttet til Somerville etter hans død, men James ble værende hos sin onkel.[12]

Augustus forsøkte i 1837 å få James inn på United States Military Academy, men plassen for hans distrikt hadde allerede blitt fylt, derfor søkte James i 1838 gjennom en slektning, Reuben Chapman, som representerte det første distriktet i Alabama, hvor Mary Longstreet bodde. James var akademisk sett en svak student og han var et disiplinærproblem ved West Point og ble rangert som nr. 54 av 56 kadetter da han ble uteksaminert i 1842. Men han var populær blant sine medelever og ble venn med et antall menn som skulle bli viktige i borgerkrigen, inkludert George Henry Thomas, William S. Rosecrans, John Pope, D.H. Hill, Lafayette McLaws, George Pickett, John Bell Hood og hans nærmeste venn, Ulysses S. Grant fra kullet i 1843. Longstreet og fikk verve som midlertidig fenrik i 4. amerikanske infanteri.[13]

Den mexicansk-amerikanske krig[rediger | rediger kilde]

Longstreet utmerket seg i den mexicanske krigen med 8. amerikanske infanteri. Han ble midlertidig forfremmet til kaptein etter slagene ved Contreras og Churubusco og til major etter slaget ved Molino del Rey. I slaget ved Chapultepec den 12. september 1847 ble han såret i hofta mens han angrep opp høyden med sitt regimentflagg. Han falt og gav flagget til sin venn, løytnant George Pickett som klarte å nå toppen.[14]

Etter krigen og etter at han kom seg etter såret fra Chapultepec, tjente Longstreet og hans nye kone i pionérområdet i Texas, hovedsakelig ved Fort Bliss. Han utførte speideroppdrag og tjente også som major og kasserer for 8. infanteri fra juli 1858.[15] Forfatteren Kevin Phillips hevder at Longstreet i denne perioden var involvert i et forsøk på å trekke den mexicanske staten Chihuahua inn i Unionen som slavestat.[16]

Longstreet var ikke entusiastisk for løsrivelsen fra Unionen, men han hadde lært av sin onkel Augustus om doktrinen statenes rettigheter tidlig i livet og hadde sett sin onkels lidenskap for den. Han tilbød sine tjenester til delstaten Alabama, til tross for at han var født i Sør-Caroline og vokste opp i Georgia. Han var den fremste som var uteksaminert fra West Point i Alabama, noe som impliserte en tilsvarende høy grad i statens styrker. Det var i tillegg Alabama som hadde sendt ham til West Point, og hans mor bodde der fortsatt. Han sa opp fra den amerikanske hæren i juni 1861 for å slutte seg til Konføderasjonen i borgerkrigen.[17]

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Første Bull Run og Peninsula[rediger | rediger kilde]

Longstreet ankom Richmond i Virginia med verv som oberstløytnant i Amerikas konfødererte staters hær. Han møtte president Jefferson Davis den 22. juni 1861 hvor han ble informert om at han hadde blitt utnevnt til brigadegeneral fra 17. juni av, et verv han aksepterte den 25. juni. Han fikk ordre om å melde seg til brigadegeneral P.G.T. Beauregard ved Manassas hvor han fikk kommandoen over en brigade på tre regimenter fra Virginia, 1., 11. og 17. Virginia[18]

Longstreet samlet sin stab og trente brigaden kontinuerlig. De deltok i strid første gang i slaget ved Blackburn's Ford den 18. juli hvor de stod i mot en stor rekognoseringsstyrke i forkant av det første slaget ved Bull Run. Da hovedangrepet kom på den motsatte enden av linja den 21. juli, spilte brigaden en relativt liten rolle, men den stod i mot et ni timers langt artilleribombardement. Longstreet var rasende for at hans kommandanter ikke ville tillate en energisk forfølgelse av den beseirede unionshæren. Hans betrodde stabsoffiser, Moxley Sorrel, nedtegnet at han var «i et skikkelig raseri. Han kastet hatten sin rasende i bakken, trampet og bitre ord unnslapp ham.» Han siterte Longstreet på å ha sagt: «Retrett! Helvete, den føderale hæren har brutt sammen.».[19] 7. oktober ble Longstreet forfremmet til generalmajor og overtok kommandoen i en divisjon i den konfødererte Army of the Potomac, fire infanteribrigader og Hampton's Legion.[20]

Tragedie rammet Longstreet-familien i januar 1862. En skarlagensfeber-epidemi i Richmond tok livet av hans ett år gamle datter Mary Anne, fire år gamle sønn James og seks år gamle Augustus («Gus»), alle i løpet av en uke. Hans 13 år gamle sønn Garland var også døden nær. Tapene var knusende for Longstreet, og han ble tilbaketrukket, både personlig og sosialt. I 1861 var hans hovedkvarter kjent for fester, drikking og pokerspill. Etter at han kom tilbake fra begravelsen, ble hovedkvarterets sosiale liv langt roligere, han drakk sjelden, og han ble en hengiven anglikaner.[21]

Longstreet presterte ujevnt i Peninsula-felttoget den våren. Han utførte oppgaven som kommandant for bakstyrken ved Yorktown og Williamsburg, hvor han forsinket fremrykningen til generalmajor George B. McClellans unionshær mot Richmond. I slaget ved Seven Pines marsjerte mennene hans feil retning ned feil vei, noe som førte til trengsel og forvirring med andre konfødererte enheter og svekket effekten i det massive konfødererte motangrepet mot McClellan. Hans rapport la skylden feilaktig på kollegaen og generalen Benjamin Huger for misforståelsen.[22] General Joseph E. Johnston ble såret under slaget, og han ble erstattet som kommandant av general Robert E. Lee.

Under Syvdagersslagene som fulgte sent i juni, hadde Longstreet den operasjonelle kommandoen over nesten halve Lees hær, 15 brigader, mens den drev McClellan bakover ned halvøya. Longstreet presterte aggressivt og godt i sin nye, større kommando, særlig ved Gaines' Mill og Glendale. Lees hær generelt led under den svake prestasjonen fra Longstreets overordnede, inkludert (nokså ukarakteristisk) generalmajor Thomas J. «Stonewall» Jackson, og klarte ikke å ødelegge unionshæren. Moxley Sorrel skrev om Longstreets selvsikkerhet og ro i slaget: «Han var som en klippe da verden virket å gå i stykker en gang i slaget.» General Lee sa at «Longstreet var staven i min høyre hånd.» Han hadde etablert seg som Lees fremste løytnant.[23]

Andre Bull Run, Maryland og Fredericksburg[rediger | rediger kilde]

Det militære ryktet til Lees korpskommandanter er ofte karakterisert med Stonewall Jackson som den fryktløse offensive komponenten, mens Longstreet vanligvis forsvarte og gjennomførte defensive strategier og taktikker. Jackson har blitt beskrevet som hærens hammer, Longstreet som ambolten.[24] I Nord-Virginia-felttoget i august 1862 stemte ikke denne stereotypien. Longstreet ledet høyre flanke (senere ble den kjent som første korps), og Jackson ledet venstre flanke. Jackson startet felttoget under Lees ordrer med en sveipende flankemanøver som plasserte korpset hans bak generalmajor John Popes Army of Virginia, men han inntok så defensive stillinger og inviterte i praksis Pope til å angripe ham. 28. og 29. august, i begynnelsen av det andre slaget ved Bull Run, hamret Pope løs på Jackson, mens Longstreet og resten av hæren marsjerte nordover og nådde slagmarken. Kritikk etter krigen av Longstreet hevder at han marsjerte for sakte med sine menn og lot Jackson ta hovedbyrden av kampene i to dager, men de tilbakela rundt 50 km på litt under 24 timer, og general Lee forsøkte ikke å konsentrere hæren sin raskere.[25]

Da Longstreets menn ankom rundt kl. 12.00 den 29. august, beordret Lee et flankeangrep på unionshæren som konsentrerte sin oppmerksomhet på Jackson. Longstreet ventet resten av ettermiddagen og ba om tid til personlig rekognosering, noe som tvang en frustrert Lee til å utstede sine ordrer tre ganger. Kl. 18.30 rykket divisjonen til brigadegeneral John Bell Hood fremover mot styrkene til unionens V Corps, men Longstreet trakk dem tilbake kl. 20.30. Igjen ble Longstreet kritisert for prestasjonen sin og talsmenn for Lost Cause-bevegelsen etter krigen hevdet at hans treghet, nøling med å angripe og ulydighet mot general Lee, var et tegn på det som skulle komme den 2. juli 1863 i slaget ved Gettysburg. Lees biograf, Douglas Southall Freeman, skrev: «Frøene til mye av katastrofen ved Gettysburg ble sådd i det øyeblikket da Lee gav etter for Longstreet, og Longstreet oppdaget at han gav etter.[26]»

Til tross for denne kritikken, dagen etter, den 30. august, var en av Longstreets beste prestasjoner i krigen. Pope begynte å tro at Jackson var i ferd med å trekke seg tilbake, og Longstreet dro fordel av dette ved å sette i gang et massivt angrep på Unionens venstre flanke med over 25 000 menn. I over fire timer «hamret de som et gigantisk hammer»[27], og Longstreet aktivt styrte artilleriilden og sendte brigader inn i nærkampen. Longstreet og Lee var sammen under angrepet, og begge kom under Unionens artilleriild. Unionsstyrkene utkjempet et energisk forsvar, men Popes hær var tvunget til å trekke seg tilbake på lignende vis som ved det flaue nederlaget ved første Bull Run som ble utkjempet på omtrent den samme slagmarken. Longstreet gav all ære for seieren til Lee og beskrev felttoget som «smart og brilliant.» Det etablerte en strategisk modell som han mente var ideell, bruken av defensive taktikker innenfor en strategisk offensiv.[28]

Longstreets handlinger i de to siste betydelige defensive konfødererte slagene i 1862 skulle bli grunnlaget for hans utvikling av dominerende defensive taktikker. i Maryland-felttoget i september, i slaget ved Antietam, holdt Longstreet sin del av den konfødererte defensive linjene mot unionsstyrker som var dobbelt så tallrike. Etter den uthalende handlingen Longstreets korps utkjempet ved South Mountain, trakk han seg tilbake til Sharpsburg for å slutte seg til Stonewall Jackson og forberedte seg på en defensiv kamp. Longstreet brukte terrenget til sin fordel og bekreftet sin idé om at taktisk forsvar nå var den utsatte offensiven kraftig overlegen. Offensiver dominerte på Napoleons tid, men teknologiske fremskritt hadde snudd dette. Oberstløytnant Harold M. Knudsen hevder at Longstreet var en av få borgerkrigsoffiserer som virkelig var klar over dette.[29] På slutten av den blodigste dagen i borgerkrigen, hilste Lee sin underordnede ved å si, «Ah! Her er Longstreet. Her er min gamle krigshest!» Longstreet ble forfremmet til generalløytnant den 9. oktober. Lee sørget for å datere Longstreets forfremmelse en dag tidligere enn Jacksons og gjorde med det den «gamle krigshesten» til den fremste generalløytnanten i den konfødererte hæren. Etter en reorganisering av hæren i november, bestod Longstreets kommando som nå ble kalt det første korps, av fem divisjoner, rundt 41 000 menn.[30]

Fredericksburg

Longstreets spilte den avgjørende rollen i slaget ved Fredericksburg i desember. Siden Lee flyttet Longstreet tidlig til Fredericksburg, tillot det Longstreet å ta seg tid til å grave deler av linjen, metodisk plassere artilleri og sette opp en dødssone over den aksen han trodde Unionen ville angripe langs. Ved Antietam hadde ikke de konfødererte konstruert defensive stillinger, derfor beordret Longstreet at det skulle bygges skyttergraver, abatis og festningsverk. Dette satte standarden for fremtidige defensive slag som Army of Northern Virginia utkjempet. I tillegg plasserte Longstreet sine menn bak en steinmur ved foten av Marye's Heights og holdt tilbake fjorten angrep fra unionsstyrkene. Rundt 10 000 unionssoldater falt. Longstreet mistet bare 500. Hans største defensive suksess var ikke bare basert på fordelen av terrenget. Denne gangen var det en kombinasjon av terreng, defensive festningsverk og en sentralisert koordinering av artilleri.[31]

Suffolk[rediger | rediger kilde]

Tidlig om våren 1863 foreslo Longstreet for Lee at hans korps skulle skilles ut fra Army of Northern Virginia og bli sendt for å styrke Army of Tennessee hvor general Braxton Bragg ble utfordret i midtre Tennessee av unionsstyrker under generalmajor William S. Rosecrans, Longstreets romkamerat ved West Point. Det er mulig at Longstreet trodde at en uavhengig kommando i vest tilbød bedre muligheter for forfremmelse enn et korps i Lees skygge.[32] Lee skilte ut to divisjoner fra første korps, men beordret dem til Richmond, ikke Tennessee. Unionens IX Corps' bevegelser til sjøs var en potensiell trussel for vitale havner langs atlanterhavskysten. Divisjonen til George Pickett satte kursen mot hovedstaden i midten av februar, og ble fulgt av John Hoods før Longstreet selv ble beordret til å ta ledelsen over de utskilte divisjonene og områdene Nord-Caroline og Sør-Virginia.[33]

Longstreet beleiret unionsstyrker i byen Suffolk i april. Dette var en mindre operasjon, men den var svært viktig for Lees armé som fremdeles var stasjonert i det krigsherjede sentrale Virginia. Den gjorde det mulig for konfødererte myndigheter å samle store mengder forsyninger som tidligere var under Unionens kontroll. Men denne operasjonen gjorde at Longstreet og 15 000 menn fra første korps var fraværende i slaget ved Chancellorsville i mai. Til tross for Lees seier ved Chancellorsville, ble Longstreet igjen kritisert da det ble hevdet at han kunne ha marsjert sine menn tilbake fra Suffolk tidsnok til å slutte seg til Lee.[34] Fra scenariene Chancellorsville og Suffolk førte Longstreet derimot frem begynnelsen på en ny konføderert strategi. Disse hendelsene viste at Army of Northern Virginia kunne klare seg med færre styrker i tidsperioder, og enhetene kunne flyttes for å skape muligheter på andre krigsskueplasser. Longstreet talte for de første strategiske bevegelsene som brukte jernbane, indre linjer, og skape midlertidige tallmessige fordeler i Mississippi eller Tennessee før Gettysburg.[35]

Gettysburg[rediger | rediger kilde]

Felttogsplaner[rediger | rediger kilde]

Etter Chancellorsville og Stonewall Jacksons død møttes Longstreet og Lee i midten av mai for å diskutere mulighetene for hærens sommerfelttog. Longstreet talte igjen for å skille ut hele eller deler av hans korps og sende det til Tennessee. Rettferdiggjørelsen for dette hastet mer ettersom generalmajor Ulysses S. Grant rykket frem mot den livsviktige konfødererte festningen ved Mississippi-elva, Vicksburg. Longstreet hevdet at en forsterket hær under Bragg kunne beseire Rosecrans og rykke frem mot Ohio-elva, noe som ville tvinge Grant til å bryte sitt tak på Vicksburg. Lee var i mot dette og talte i stedet for en offensiv i stor skala eller raid inn i Pennsylvania.[36] I sine memoarer beskrev Longstreet sin reaksjon til Lees forslag:

Hans plan eller ønsker annonsert, ble det nytteløst og uhøflig å gi forslag som ledet i en annen retning. Alt jeg kunne be om var at strategien i felttoget skulle være defensive taktikker, at vi skulle jobbe for å tvinge fienden til å angripe oss i så gode stillinger som vi kunne finne i vårt eget land, så godt tilrettelagt til dette formålet som kunne sikre oss et stor triumf. Til dette uttrykte seg han villig enig da det var et viktig og brukbart supplement til hans overordnede plan.

James Longstreet[37]

Dette var skrevet år etter felttoget og er regnet som etterpåklokskap, både med tanke på resultatene av slaget og av kritikk etter krigen far forfatterne i Lost Cause. I brev fra den tiden gjorde Longstreet ingen henvisninger til en slik avtale med Lee. I april 1868 sa Lee at han «hadde aldri inngått et slikt løfte, og hadde aldri tenkt å gjøre noe slikt.» Likevel skrev Lee i sin rapport etter slaget at «det hadde ikke vært meningen å utkjempe et generelt slag på en slik avstand fra vår base, uten at vi ble angrepet av fienden.»[38]

Army of Northern Virginia ble reorganisert etter Jacksons død. To divisjonskommandanter, Richard S. Ewell og A.P. Hill, ble forfremmet til generalløytnanter og fikk kommandoen over henholdsvis det andre og det nydannede tredje korpset. Longstreets første korps gav fra seg divisjonen til generalmajor Richard H. Anderson i reorganiseringen. Dermed stod han igjen med divisjonene til Lafayette McLaws, George Pickett og John Hood.[39]

I de innledende bevegelsene i felttoget, fulgte Longstreets korps Ewells gjennom Shenandoah Valley. Han hadde leid en spion, Henry Thomas Harrison, som var grunnen til at de konfødererte ble advart om at Army of the Potomac rykket raskere nordover for å møte dem enn de hadde forventet. Dette fikk Lee til å beordre umiddelbar samling av hæren nær Gettysburg i Pennsylvania.[40]

Slaget ved Gettysburg[rediger | rediger kilde]

Gettysburg 2. juli
Pickett's Charge, 3. juli

Longstreets handlinger i slaget ved Gettysburg skulle bli sentralt i kontroversen rundt ham i mer enn et århundre. Han ankom slagmarken i spissen for sine styrker sent på ettermiddagen den første dagen, 1. juli 1863. På det tidspunktet hadde to unionskorps blitt drevet bakover gjennom landsbyen av Ewell og Hill til de defensive stillingene på Cemetery Hill. Lee hadde ikke tenkt å kjempe før hæren var helt samlet, men tilfeldigheter og tvilsomme beslutninger av A.P. Hill førte til slaget som var en overbevisende konføderert seier den første dagen. Longstreet møtte Lee og uttrykte bekymring for styrken til Unionens defensive stillinger og talte for en strategisk bevegelse rundt fiendens venstre flanke for å «sikre godt område mellom ham og hans hovedstad,» noe som antagelig ville tvinge unionskommandanten generalmajor George G. Meade til å angripe defensive stillinger satt opp av de konfødererte. I stedet uttrykte Lee at «dersom fienden er der i morgen, må vi angripe ham.»[41]

Lees plan for 2. juli krevde at Longstreet skulle angripe Unionens venstre flanke, noe som skulle følges opp av Hills angrep på Cemetery Ridge nær sentrum, mens Ewell skulle holde Unionens høyre side på tå hev. Longstreet var ikke klar til å angripe så tidlig som Lle så for seg. Han fikk tillatelse fra Lee til å vente på at brigadegeneral Evander M. Laws brigade (fra Hoods divisjon) skulle ankomme slagmarken før han rykket frem med noen av sine egne brigader. Law marsjerte raskt med sine menn, men ankom ikke før 12.00. Tre av Longstreets brigader var fremdeles i marsjkolonner, og et stykke fra angrepsposisjonene de trengte å nå.[42] Alle Longstreets divisjoner ble tvunget til å ta en lang omvei mens de ankom de fiendtlige stillingene, siden de ikke hadde rekognosert godt nok til å finne en fullstendig skjult rute.[43]

Kritikk av Longstreet etter krigen hevder at han var beordret av Lee til å angripe tidlig om morgenen og at hans forsinkelser bidro betydelig til at slaget ble tapt.[44] Men Lee gikk med på forsinkelsene for de ankommende styrkene og utstedte ikke sin formelle angrepsordre før kl. 11.00. Longstreets motivasjon har riktignok lenge vært tildekket av bitterheten til Lost Cause-partisaner, men mange historikere er enige i at Longstreet ikke stod på for å utføre Lees ordrer om å angripe så raskt som mulig.

Biografen Jeffry D. Wert skrev at «Longstreet fortjener reprimande for prestasjonene hans om morgenen den 2. juli. Han lot sin uenighet med Lees avgjørelse gå ut over sin oppførsel. Når den kommanderende generalen har bestemt seg for hvordan en skal angripe fienden, krevde plikten at Longstreet skulle følge ordren med styrke og nøyaktighet som tidligere karakteriserte ham som general. Konsentrasjonen for detaljer, respekten for informasjon og behovet for forberedelser var borte.»[45] Militærhistorikerne Herman Hattaway og Archer Jones skrev, «entusiastisk for angrepet, brukte Longstreet så mye tid på å samle og sette opp korpset skikkelig opp at angrepet ikke startet før 16.00. I løpet av tiden som hadde gått, fortsatte Meade å flytte inn styrker som sørget for en stadig mer fullstendig konsentrasjon. Kl. 18.00 hadde han skaffet seg tallmessig overlegenhet og hadde sin vestre kant godt dekket.».[46]

Felttogshistorikeren Edwin Coddington presenterer en lengre beskrivelse av ankomstmarsjen som han beskriver som «en komedie av feil som en kunne forvente av uerfarne kommandanter og råe militser, men ikke av Lees «krigshest» og hans veteranstyrker.» Han kalte episoden «et mørkt øyeblikk i Longstreets karriere som general.»[47] Gettysburg-historikeren Harry Pfanz konkluderte med at «Longstreets sinte trass hadde resultert i ytterligere bortkastet tid og forsinkelser.»[48] David L. Callihan, i revurdering av Longstreets ettermæle i 2002, skrev at «det er forkastelig at en feltkommandant med Longstreets erfaring og kaliber ville marsjere og forberede sine menn så nonchalant og upassende til slaget.»[49]

Et alternativt syn har blitt uttrykt av John Lott, «general Longstreet gjorde alt som kunne forventes på den andre dagen og enhver påstand om at han ikke klarte å utføre sin plikt ved å gi ordre om morgenen kan slås tilbake. Det ville ha vært umulig å sette i gang et angrep mye tidligere enn det skjedde, og det er tvilsomt om Konføderasjonen kunne ha plassert angrepet i tryggere hender enn general Longstreet.»[50] Men uansett kontroversen med tanke på forberedelsene, da angrepet begynte rundt kl. 16.00, presset Longstreet angrep med McLaws og Hood (Picketts divisjon hadde ennå ikke ankommet) på kompetent vis mot intens motstand fra de føderale styrkene, men det var stort sett mislykket med betydelige tapstall[51]

Den 3. juli beordret Lee Longstreet til å koordinere et massivt angrep på sentrum av unionslinja ved hjelp av divisjonen til George Pickett og brigader fra A.P. Hills korps. Longstreet visste at dette angrepet hadde små muligheter for suksess. Unionshæren var i en stilling som lignet den Longstreet hadde brukt ved Fredericksburg for å beseire Burnsides angrep. De konfødererte måtte tilbakelegge nesten 1,6 km med åpen mark og forsere gjerder under ild. Lee hadde glemt lærdommen fra Fredericksburg og Malvern Hill. I sin bok hevder Longstreet å ha fortalt Lee:

General, jeg har vært soldat hele mitt liv. Jeg har vært med soldater i strid mann mot mann, i tropper, kompanier, regiment, divisjoner og arméer, og burde vite, like så godt som noen, hva soldater kan gjøre. Det er min mening at ingen femten tusen menn oppstilt til kamp kan ta den stillingen.

James Longstreet[52]

I løpet av artilleribombardementet før infanteriangrepet, begynte Longstreet å få kalde føtter for et angrep som ville bli dyrt. Han forsøkte å gi ansvaret for å sette i gang Picketts divisjon til sin artillerisjef, oberst Edward Porter Alexander. Da tiden kom for å faktisk beordre Pickett fremover, kunne Longstreet bare nikke bekreftende, ute av stand til å si ordren høyt. Angrepet, kjent som Pickett's Charge, led de store tapstallene som Longstreet fryktet. Det var det avgjørende punktet i Konføderasjonens tap ved Gettysburg og Lee beordret en retrett tilbake til Virginia dagen etter.[53]

Kritikk av Longstreet etter krigen var basert ikke bare på hans påståtte oppførsel i slaget ved Gettysburg, men også på bemerkninger om Robert E. Lee og hans strategier, som:

At han [Lee] var opprømt og ute av balanse var tydelig om ettermiddagen den 1., og han svevde i den forestillingen til nok blod var utgytt til å roe ham.

James Longstreet[54]

Tennessee[rediger | rediger kilde]

I midten av august 1863 gjenopptok Longstreet sine forsøk på å bli overført til den vestlige krigsskueplassen. Han skrev et privat brev til krigsminister James Seddon og ba om å bli overført til å tjene under sin gamle venn general Joseph E. Johnston. Han fulgte dette opp i samtaler med sin allierte i kongressen, senator Louis Wigfall, som lenge hadde regnet Longstreet som en passende erstatter for Braxton Bragg. Siden Braggs armé var under økende press fra Rosecrans utenfor Chattanooga, gikk Lee og president Davis med på ønsket den 5. september. I en av de mest fryktinngytende logistiske operasjonene til Konføderasjonen, reiste Longstreet med divisjonene til Lafayette McLaws og John Hood, en brigade fra George Picketts divisjon og Porter Alexanders artilleribataljon med 26 kanoner over 16 jernbaner på en 1247 km lang rute gjennom Carolina-statene for å nå Bragg i det nordlige Georgia. Hele operasjonen tok over tre uker, men Longstreet og de første delene av hans korps ankom den 17. september[55]

Veteranene i det første korpset ankom tidlig i slaget ved Chickamauga. Bragg hadde allerede satt i gang et mislykket forsøk på å få sin hær mellom Rosecrans og Chattanooga før Longstreets korps ankom. Da de to møtte hverandre ved Braggs hovedkvarter om kvelden, plasserte Bragg Longstreet i ledelsen for venstre flanke av hæren, generalløytnant Leonidas Polk ledet den høyre. 20. september 1863 satte Longstreet opp åtte brigader i en dyp kolonne mot en trang front, et angrep som var svært likt de fremtidige tyske stridsvogn-taktikkene i andre verdenskrig.[56] Ved en tilfeldighet førte en misforstått ordre fra general Rosencrans til at det ble et gap i unionslinja, og Longstreet dro ytterligere fordel av den for å øke sine muligheter for suksess. Unionens høyre flanke kollapset, og Rosencrans flyktet fra slagmarken, siden enheter begynte å trekke seg tilbake i panikk. Generalmajor George H. Thomas klarte å samle de tilbaketrekkende enhetene og styrke en defensiv posisjon på Snodgrass Hill. Han holdt den stillingen mot gjentatte ettermiddagsangrep fra Longstreet som ikke var godt nok støttet av den konfødererte høyre flanken. Da natten falt på, var slaget over, og Thomas klarte å trekke enhetene under sin kontroll til Chattanooga. Braggs mislykkede koordinasjon av høyre flanke og kavaleri for ytterligere å omslutte Thomas forhindret en total omringning av unionshæren. Bragg lot også være å forfølge de føderale aggressivt, noe som førte til den resultatløse beleiringen av Chattanooga. men Chickamauga var likefullt den største konfødererte seieren på den vestlige krigsskueplassen, og Longstreet fortjente en god del av æren.[57]

Longstreet kom snart i konflikt med Bragg og ble leder for gruppen av de øverste kommandantene i arméen som konspirerte for å få ham fjernet. Braggs underordnede hadde lenge vært misfornøyd med hans lederskap og aggressive personlighet. Ankomsten til Longstreet (den fremdste generalløytnanten i hæren) og hans offiserer gav de tidligere påstandene troverdighet og satte fart mot handling. Longstreet skrev til Seddon, «jeg er overbevist om at ingenting utenom Gud kan redde oss eller hjelpe oss så lenge vi har vår nåværende kommandant.» Situasjonen ble så alvorlig at president Davis ble tvunget til personlig å gripe inn. Det som fulgte var en av de mest bisarre hendelsene i krigen, hvor Bragg satt rød i ansiktet mens en prosesjon av hans kommandanter fordømte ham. Longstreet slo fast at Bragg «var inkompetent til å styre en armé eller sende menn i kamp» og at han «kunne ingenting om affærene.» Davis tok Braggs side og gjorde ingenting for å løse konflikten.[58]

Bragg beholdt stillingen sin og avløste eller flyttet generalene som hadde vitnet mot ham. Han hevnet seg mot Longstreet ved å redusere kommandoen hans til kun de enhetene han hadde med seg fra Virginia. Til trodd for det dysfunksjonelle kommandoklimaet under Bragg og mangelen på støtte fra krigsdepartementet og president Davis med tanke på å få Bragg fjernet, lette Longstreet så godt han kunne etter muligheter i Chattanooga-felttoget.[59] Mens Bragg nøyde seg med å sette hæren sin inn i beleiringen av Unionens Army of the Cumberland i Chattanooga, utformet Longstreet en strategi for å forhindre forsterkninger og en heving av beleiring fra Grant. Han visste at denne reaksjonen var på vei og at det nærmeste jernbanepunktet var Bridgeport hvor deler av to korps snart ville ankomme. Han sendte sin artillerikommandant, Porter Alexander, for å rekognosere landsbyen som var okkupert av Unionen og utformet en plan for å flytte det meste av Army of Tennessee bort fra beleiringen, sette opp logistisk støtte i Rome, gå etter Bridgeport for å ta jernbanen og muligens ta generalmajor Joseph Hooker og ankommende unionsstyrker fra den østlige krigsskueplassen i en ufordelaktig stilling. Planen ble godt mottatt og godkjent av president Davis[60], men ble ikke godkjent av Bragg som protesterte på de betydelige logistiske utfordringene den bød på. Longstreet aksepterte Braggs argumenter[61] og gikk med på en plan hvor han og hans menn ble sendt til Øst-Tennessee for å ta seg av fremrykningen til generalmajor Ambrose Burnside. Longstreet ble delvis valgt for dette oppdraget på grunn av fiendskapet for Braggs del, men også fordi krigsdepartementet hadde til hensikt å returnere Longstreets menn til Lees armé, og denne bevegelsen var i rett retning.[62]

Longstreet ble kritisert for den trege fremrykningen hans mot Knoxville i november, og noen av hans styrker begynte å bruke kallenavnet Peter den Trege.[63] Burnside unnslapp ham i slaget ved Campbell's Station og slo seg ned i skyttergraver rundt byen som Longstreet beleiret uten å lykkes. Slaget ved Fort Sanders førte ikke til et konføderert gjennombrudd. Da Bragg ble beseiret av Grant ved Chattanooga den 25. november, fikk Longstreet ordre om å slutte seg til Army of Tennessee i det nordlige Georgia. Han protesterte og begynte å bevege seg tilbake til Virginia, snart forfulgt av generalmajor William Tecumseh Sherman i begynnelsen av desember. Arméene la seg i vinterkvarter og det første korpset sluttet seg til Army of Northern Virginia om våren. Den enste reelle effekten av det mindre felttoget var å frarøve Bragg styrker han sårt trengte i Chattanooga. Longstreets andre uavhengige kommando (etter Suffolk) var mislykket og hans selvtillit var skadet. Han reagerte på det mislykkede felttoget ved å legge skylden på andre, slik han gjorde ved Seven Pines. Han avløste Lafayette McLaws fra kommandoen og ba om krigsrett for brigadegeneralene Jerome B. Robertson og Evander M. Law. Han sendte også et oppsigelsesbrev til generaladjutant Samuel Cooper den 30. desember 1863, men hans søknad om å bli avløst ble avslått.[64]

Mens korpset hans led seg gjennom en streng vinter i det østlige Tennessee med for dårlig ly og forsyninger, utviklet Longstreet igjen strategiske planer. Han talte for en offensiv gjennom Tennessee inn i Kentucky hvor hans kommando ville bli styrket med P.G,T. Beauregard og 20 000 menn. Han ble støttet av Lee, men Longstreet klarte ikke å overbevise president David eller hans nyutnevnte militære rådgiver, Braxton Bragg.[65]

Wilderness til Appomattox[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Wilderness, 6. mai 1864.

Da han oppdaget at hans gamle venn, Ulysses Grant, hadde fått kommandoen for unionshæren, fortalte han sin medoffiserer at «han vil kjempe mot oss hver dag og hver time til krigen er slutt.»[66] Longstreet hjalp til med å redde den konfødererte hæren fra nederlag i sitt første slag etter at han kom tilbake til Lees hær i slaget ved Wilderness i mai 1864 hvor han satte i gang et kraftig flankeangrep langs Orange Plank Road mot Unionens II Corps og nesten drev det vekk fra slagmarken. Igjen utviklet han oppfinnsomme taktikker for å ta seg av vanskelig terreng. Han beordret fremrykningen til seks brigader med tunge trefningslinjer som gjorde det mulig for mennene hans å sende en kontinuerlig ild inn i fienden, mens de selv viste seg vanskelige å treffe. Wilderness-historikeren Edward Steere gav mye av æren for hærens suksess til «fremvisningen av taktisk genistrek av Longstreet som mer enn kompenserte sin forskjellig i tallmessig styrke.»[67] Etter krigen sa kommandanten for II Corps den dagen, generalmajor Winfield Scott Hancock til Longstreet om denne flankemanøveren at «du rullet meg opp som et vått teppe.»[68]

Longstreet ble såret under angrepet, ved et uhell ble han skutt av sine egne menn bare 6 km fra stedet hvor Jackson led samme skjebne et år tidligere. En kule gikk gjennom skulderen hans, skadet nerver og rev opp en flenge i strupen hans. Fremdriften i angrepet avtok uten Longstreets aktive lederskap, og general Lee utsatte ytterligere bevegelser til enhetene kunne stilles opp på linje. Dette gav Unionens forsvarere nok tid til å reorganisere seg, og det påfølgende angrepet ble mislykket. Edward Porter Alexander sa om fjerningen av Longstreet på det kritiske tidspunktet i slaget at «jeg har alltid trodd at, dersom ikke Longstreet falt, ville panikken som var på god vei i Hancocks korps ha forplantet seg og ha resultert i at Grant ble tvunget til å trekke seg tilbake over Rapidan.»[69]

Longstreet gikk glipp av resten felttogene våren og sommeren 1864 hvor Lee sårt savnet hans dyktighet i håndteringen av hæren. Han ble behandlet i Lynchburg og ble rehabilitert i Augusta hos sin niese, Emma Eve Longstreet Sibley, datteren til hans bror Gilbert.[70] Han sluttet seg igjen til Lee i oktober 1864. Armen hans var lam og i tørkle. Til å begynne med var han ikke i stand til å ri. Han hadde lært seg å skrive med sin venstre hånd. Ved jevnlig å dra i armen sin, klarte han å få tilbake førligheten i armen i senere år.[71] I resten av beleiringen av Petersburg ledet han forsvaret foran hovedstaden Richmond, inkludert alle styrker nord for James-elva og Picketts divisjon ved Bermuda Hundred. Han trakk seg tilbake sammen med Lee i Appomattox-felttoget hvor han ledet både første og tredje korps etter A.P. Hills død den 2. april. Mens Lee vurderte oevrgivelse, rådet Longstreet ham etter sin tro på at Grant ville behandle dem mildt, men da Lee red mot Appomattox Court House den 9. april 1865, sa Longstreet «general, dersom han ikke gir oss gode betingelser, kom tilbake og la oss kjempe ferdig.»[72]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

James Longstreet etter krigen

Etter krigen slo Longstreet seg ned med sin familie i New Orleans, et sted som var populært blant en rekke av de tidligere konfødererte generalene. Han gikk inn som partner i et meglerselskap for bomull og ble også president i det nyopprettede Great Southern and Western Fire, Marine and Accident Insurance Company. Han forsøkte aktivt å bli president i Mobile and Ohio Railroad, men mislyktes. Han klarte heller ikke skaffe investorer til en foreslått jernbane fra New Orleans til Monterey i Mexico. Han ble president i det nylig organiserte New Orleans and Northeastern Railroad i 1870. Longstreet søkte benådning hos president Andrew Johnson, noe som ble støttet av hans gamle venn Ulysses S. Grant. Men Johnson avslo og fortalte Longstreet i et møte at «der er tre personer i Sørstatene som aldri kan få amnesti: Mr. Davis, general Lee og du. Du har gitt Unionen for mange problemer.» Kongressen gjenopprettet hans rettigheter som statsborger i juni 1868.[73]

Longstreet var den eneste av de fremste konfødererte offiserene som ble scalawag og sluttet seg til det republikanske partiet under rekonstruksjonen. Han støttet Grants presidentkandidatur i 1868, var til stede på hans innsettelsesseremonier og ble seks dager senere utnevnt som tollinspektør i New Orleans. For disse handlingene mistet han støtte blant mange i sør. Hans gamle venne Harvey Hill skrev til en avis at «vår scalawag er den lokale spedalske i samfunnet.» I motsetning til nordlige carpetbagger, skrev Hill, er Longstreet «innfødt, noe som er så mye verre.» Den republikanske guvernøren i Louisiana utnevnte Longstreet til generaladjutant i delstatsmilitsen, og i 1872 ble han generalmajor i ledelsen for alle militser og statspolitistyrker i New Orleans. I opptøyene i 1874 i protest mot uregelmessigheter i valget, red Longstreet for å møte protestantene, men ble dratt ned av hesten, truffet av en rikosjetterende kule og tatt til fange. Føderale styrker måtte gjenopprette ro og orden. Longstreets bruk av afro-amerikanske styrker under urolighetene økte fordømmelsene fra sørstatsfolkene.[74]

Longstreet-familien forlot New Orleans i 1875 av frykt for helse og sikkerhet og dro tilbake til Gainesville. På dette tidspunktet hadde Louise født ti barn, fem av dem ble voksne. Han søkte forskjellige jobber i løpet av Rutherford B. Hayes-administrasjonen og ble en kort stund vurdert til stillingen som marineminister. Han tjente en kort stund som viseskattefogd og som postmester i Gainesville. Hayes utnevnte i 1880 Longstreet som sin ambassadør i Det osmanske riket, og senere tjente han fra 1897 til 1904 som jernbaneinspektør under presidentene William McKinley og Theodore Roosevelt.[75]

På en av sine jevnlige forretningsreiser til New Orleans konverterte Longstreet til katolisismen i 1877 og var en from troende til han døde. Han tjente som US Marshall fra 1881 til 1884, men da en demokrat ble president tok hans politiske karriere slutt, og han trakk seg tilbake som delvis pensjonert på sin 200 mål store gård nær Gainesville hvor han avlet kalkuner og plantet frukttrær og vindruer på hans land som var delt inn i terrasser som naboene moret seg med å kalle «Gettysburg». En brann den 9. april 1889 (24 år etter Lees overgivelse ved Appomattox) ødela huset hans og mange av hans personlige eiendeler, inkludert hans personlige dokumenter og gjenstander fra borgerkrigen. Louise Longstreet døde i desember det året. Han giftet seg på nytt i 1897 i en seremoni i guvernørens hus i Atlanta, med Helen Dortch som var 34 år. Longstreets barn likte ikke ekteskapet, men Helen ble en trofast kone og ivrig forsvarer av hans ettermæle etter at han døde. Hun hadde levd i 58 år etter at han døde da hun selv døde i 1962.[76]

Etter at Louise døde, og etter at han hadde måttet tåle kritikken mot sine krigshandlinger fra andre konfødererte i flere tiår, slo Longstreet tilbake mot de fleste av deres argumenter i sine memoarer, From Manassas to Appomattox, et verk han brukte fem år på før det ble utgitt i 1896. Hans siste år var preget av dårlig helse, og han var halvveis døv. I 1902 ble han rammet av alvorlig revmatisme og klarte ikke å være på beina i mer enn noen få minutter om gangen. Vekten hans sank fra 90 kg til 61 kg innen januar 1903. Han utviklet kreft i sitt høyre øye, og i desember gjennomgikk han røntgenterapi for å behandle den[71]. Han fikk lungebetennelse og døde i Gainesville hvor han er gravlagt i Alta Vista Cemetery. Han levde lenger enn de fleste av sine kritikere, og var den en av få generaler fra borgerkrigen som levde inn i det 20. århundre.[77]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Knudsen fastholder at fordi Longstreet ble en «rekonstruert opprører», omfavnet like rettigheter for fargede, samling av nasjonen og rekonstruksjonen, ble han skyteskive for de som ønsket å opprettholde rasepolitikken og på annet vis ikke kunne akseptere dommen fra slagmarken.[78] Kritikken fra forfattere i Lost Cause-bevegelsen angrep Longstreets krigskarriere i mange år etter hans død. Angrepene begynte formelt den 19. januar 1872 på fødselsdagen til Robert E. Lee mindre enn to år etter Lees død. I en tale ved Washington College frifant Jubal Early Lee for hans nederlag ved Gettysburg og anklaget Longstreet for å angripe for sent den andre dagen og for å ha ansvaret for spetakkelet på den tredje. Året etter hevdet William N. Pendleton, Lees artillerisjef, på samme sted at Longstreet nektet å utføre en ordre om å angripe ved daggry 2. juli. Begge disse påstanden var fabrikasjoner[78], men Longstreet klarte ikke å utfordre disse løgnene offentlig før 1875.

Forsinkelsen var ødeleggende for hans rykte, siden Lost Cause-mytologien hadde fått fotfeste i opinionen på dette tidspunktet. I det 20. århundre fastholdt Douglas Southall Freemans biografi over Lee kritikken av Longstreet som den fremherskende blant forskere.[79] Clifford Dowdey, en avismann og romanforfatter fra Virginia, var kjent for sin kraftige kritikk av Longstreet i 1950- og 60-årene.[80]

Etter Longstreets død, publiserte Helen Longstreet på egen hånd Lee and Longstreet at High Tide til hans forsvar hvor hun hevdet at «Sørstatene ble i trass opplært til å tro at den føderale seieren kun skyldtes det heldige utfallet av skyldverdige ulydigheten til general Longstreet».[81]

Publikasjonen av Michael Shaaras roman The Killer Angels i 1974 som var delvis basert på Longstreets memoarer, fulgt av filmatiseringen i 1993, Gettysburg, har vært med på å gjenopprette Longstreets rykte som general og dramatisk hevet hans synlighet i offentligheten[82] Thomas L. Connolly og Barbara L. Bellows verk fra 1982, God and General Longstreet, gav en «ytterligere oppgradering av Longstreet gjennom et angrep på Lee, Lost Cause og revisjonister fra Virginia.».[83]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID longstreetj[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 16740028d[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 642, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6fx79ph, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ books.google.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Wert, s. 405.
  10. ^ Longstreet skrev i sine memoarer, s. 13, at «det er vanskelige å fastslå om navnet stammet fra Frankrike, Tyskland eller Nederland.»
  11. ^ Wert, s. 19-22; Longstreet, s. 13; Dickson, s. 1213.
  12. ^ Wert, s. 22-26; Dickson, s. 1213.
  13. ^ Longstreet, s. 16-17; Wert, s. 26-31; Eicher, s. 353.
  14. ^ Wert, s. 35-45; Eicher, s. 353.
  15. ^ Wert, s. 47-51; Eicher, s. 353.
  16. ^ Phillips, Kevin, The Cousins' Wars, New York: Basic Books, 1999, s. 347. Phillips gir ingen detaljer om planene eller navnet på andre deltagere. Ingen av de andre referansene til denne artikkelen nevner denne hendelsen.
  17. ^ Dickson, p. 1213; Wert, pp. 51-53.
  18. ^ Wert, s. 58-61. Longstreet, s. 32-33, hevdet at han søkte kun å bli utnevnt til kasserer, men historikere som Wert tror dette var falsk ydmykhet og at han søkte æren i å lede infanteriet helt i fra begynnelsen av.
  19. ^ Tagg, s. 204; Wert, s. 62-77; Dickson, s. 1214; Longstreet, s. 37-57.
  20. ^ Wert, s. 90-91; Eicher, s. 353.
  21. ^ Tagg, s. 205; Wert, s. 97.
  22. ^ Wert, s. 110-25; Dickson, s. 1214.
  23. ^ Dickson, s. 1214; Tagg, s. 204; Wert, s. 134-52.
  24. ^ Wert, s. 206.
  25. ^ Wert, s. 164.
  26. ^ Gallagher, s. 140-57; Tagg, s. 205; Wert, s. 166-72.
  27. ^ Wert, s. 177.
  28. ^ Dickson, s. 1214; Longstreet, s. 180-98; Wert, s. 179.
  29. ^ Knudsen, s. 35-42.
  30. ^ Longstreet, s. 239-78; Dickson, s. 1215; Wert, s. 200, 205, 208.
  31. ^ Wert, s. 215-23; Longstreet, s. 297-321; Alexander, s. 166-87; Dickson, s. 1215.
  32. ^ Wert, s. 228.
  33. ^ Wert, s. 228; Eicher, s. 353.
  34. ^ Tagg, s. 205; Alexander, s. 190; Wert, s. 234-41; Longstreet, s. 322-33.
  35. ^ Knudsen, pp. 62-65.
  36. ^ Wert, s. 242-46.
  37. ^ Longstreet, s. 331.
  38. ^ Coddington, s. 11; Wert, s. 246.
  39. ^ Coddington, s. 12; Wert, s. 248.
  40. ^ Coddington, s. 188-90.
  41. ^ Longstreet, s. 346-61; Coddington, s. 360-61; Tagg, s. 206.
  42. ^ Fuller, s. 198.
  43. ^ Coddington, s. 378-79; Sears, s. 258-61.
  44. ^ Dickson, s. 1215.
  45. ^ Wert, p. 268
  46. ^ Hattaway and Jones, s. 406-07
  47. ^ Coddington, s. 378-80.
  48. ^ Pfanz, s. 123.
  49. ^ Callihan, s. 14.
  50. ^ Lott, s. 27.
  51. ^ Coddington, s. 359-441; Longstreet, s. 362-84; Tagg, s. 206-07.
  52. ^ Wert, s. 283.
  53. ^ Alexander, s. 254-65; Longstreet, s. 385-425; Coddington, s. 493-534; Wert, s. 280-97; Tagg, s. 208.
  54. ^ Longstreet, s. 384.
  55. ^ Wert, s. 300-05.
  56. ^ Knudsen, pp. 81-87.
  57. ^ Wert, s. 308-20; Longstreet, s. 445-79; Alexander, s. 284-92.
  58. ^ Wert, s. 325-28.
  59. ^ Knudsen, s. 83-87.
  60. ^ Longstreet, pp. 460-65.
  61. ^ Wert, s. 338.
  62. ^ Wert, s. 330-39; Longstreet, s. 467-81.
  63. ^ Wert, s. 357.
  64. ^ Wert, s. 340-59, 360-75; Longstreet, s. 480-523.
  65. ^ Wert, s. 369-71; Longstreet, s. 544-46.
  66. ^ Rhea, p. 42.
  67. ^ Wert, s. 385-87.
  68. ^ Foote, s. 177.
  69. ^ Wert, pp. 385-89; Alexander, s. 360.
  70. ^ Sawyer, s. 63.
  71. ^ a b Welsh, s. 144.
  72. ^ Wert, s. 390-403; Alexander, s. 538; Longstreet, s. 573-631.
  73. ^ Wert, s. 407-10, 413-14; Longstreet, s. 634.
  74. ^ Wert, s. 413-16.
  75. ^ Eicher, p. 353; Wert, pp. 417-19.
  76. ^ Wert, s. 418-25; Eicher, p. 353.
  77. ^ Wert, s. 422-27.
  78. ^ a b Knudsen, s. 7-19.
  79. ^ Gallagher, s. 62. Gallagher siterer Freemans beskrivelse av slutten på kampene den 1. juli ved Gettysburg: «Slaget ble avgjort på dette tidspunkt i Longstreets hode som i sin leir noen kilometer borte satt og grublet over at Lee hadde forkastet hans lenge avholdte plan om en strategisk offensiv og taktisk defensiv.» Han kalte Longstreets prestasjon den 2. juli så dårlig «at det ofte har blitt stil spørsmål ved hvorfor Lee ikke arresterte ham for lydighetsforsømmelse eller stilt ham for krigsretten.» Gallagher bemerker at Freeman kommer til en annen konklusjon i sitt senere tre binds verk, Lee's Lieutenants: a Study in Command, hvor han sier at Longstreets «holdning var feil, men hans instinkt riktig. Han skulle ha fulgt ordre, men ordren skulle ikke ha blitt gitt.»
  80. ^ Gallagher, s. 207; Connelly and Bellows, s. 32-38; Hartwig, s. 34; Wert, s. 422-23.
  81. ^ New Georgia Encyclopedia
  82. ^ Hartwig, s. 2.
  83. ^ Wakelyn, s. 258.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Alexander, Edward P., and Gallagher, Gary W. (editor), Fighting for the Confederacy: The Personal Recollections of General Edward Porter Alexander, University of North Carolina Press, 1989, ISBN 0-8078-4722-4.
  • Callihan, David L., «Neither Villain Nor Hero: A Reassessment of James Longstreet's Performance at Gettysburg,» The Gettysburg Magazine, issue 26, January 2002.
  • Coddington, Edwin B., The Gettysburg Campaign; a study in command, Scribner's, 1968, ISBN 0-684-84569-5.
  • Connelly, Thomas L., and Barbara L. Bellows, God and General Longstreet: The Lost Cause and the Southern Mind, Louisiana State University Press, 1982, ISBN 0-8071-1020-5.
  • Dickson, Charles Ellis, «James Longstreet», Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History, Heidler, David S., and Heidler, Jeanne T., eds., W. W. Norton & Company, 2000, ISBN 0-393-04758-X.
  • Freeman, Douglas S., Lee's Lieutenants: A Study in Command (3 volumes), Scribners, 1946, ISBN 0-684-85979-3.
  • Eicher, John H., and Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.
  • Foote, Shelby, The Civil War: A Narrative, Vol. 3: Red River to Appomattox, Random House, 1974, ISBN 0-394-74913-8.
  • Freeman, Douglas S., R. E. Lee, A Biography (4 volumes), Scribners, 1934.
  • Fuller, Maj. Gen. J. F. C., Grant and Lee, A Study in Personality and Generalship, Indiana University Press, 1957, ISBN 0-253-13400-5.
  • Gallagher, Gary, Lee and His Generals in War and Memory, Louisiana State University Press, 1998, ISBN 0-8071-2958-5.
  • Hartwig, D. Scott, A Killer Angels Companion, Thomas Publications, 1996, ISBN 0-939631-95-4.
  • Hattaway, Herman, and Jones, Archer, How the North Won: A Military History of the Civil War, University of Illinois Press, 1983, ISBN 0-252-00918-5.
  • Knudsen, LTC Harold M., General James Longstreet: The Confederacy's Most Modern General, Word Association Publishers, 2007, ISBN 1-59571-188-0.
  • Longstreet, James, From Manassas to Appomattox, 2nd ed., Lippincott, 1912.
  • Lott, John, "Could Longstreet's Delay Have Been Avoided?", The Civil War Courier, February 2008.
  • Mendoza, Alexander, Confederate Struggle For Command: General James Longstreet and the First Corps in the West, Texas A&M University Press, 2008. ISBN 1-60344-052-6.
  • Piston, William G., Lee's Tarnished Lieutenant: James Longstreet and His Place in Southern History, University of Georgia Press, 1990, ISBN 0-8203-0907-9.
  • Rhea, Gordon C., The Battle of the Wilderness May 5–6, 1864, Louisiana State University Press, 1994, ISBN 0-8071-1873-7.
  • Sanger, Donald B., James Longstreet, Vol. I: Soldier, Louisiana State University Press, 1952.
  • Sawyer, Gordon, James Longstreet: Before Manassas & After Appomattox, Sawyer House Publishing, 2005, ISBN 0-9769331-0-1.
  • Smith, Jean Edward, Grant, Simon and Shuster, 2001, ISBN 0-684-84927-5.
  • Tagg, Larry, The Generals of Gettysburg, Savas Publishing, 1998, ISBN 1-882810-30-9.
  • Wakelyn, Jon L., «James Longstreet», Leaders of the American Civil War: A Biographical and Historiographical Dictionary, Ritter, Charles F., and Wakelyn, Jon L., eds., Greenwood Press, 1998, ISBN 0-313-29560-3.
  • Welsh, Jack D., Medical Histories of Confederate Generals, Kent State University Press, 1999, ISBN 978-0873386494.
  • Wert, Jeffry D., General James Longstreet: The Confederacy's Most Controversial Soldier: A Biography, Simon & Schuster, 1993, ISBN 0-671-70921-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=James_Longstreet&oldid=24165329»