J.E.B. Stuart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
James Ewell Brown Stuart
James Ewell Brown Stuart
Født 6. februar 1833
Patrick County i Virginia
Død 12. mai 1864 (31 år)
Richmond i Virginia
Kallenavn Jeb, Beauty[1], Knight of the Golden Spurs[2]
Troskap USA
CSA
Tjenestetid 1854 - 1861 (USA)
1861 - 1864 (CSA)
Rang kaptein (USA)
generalmajor (CSA)
Kommandoer kavalerikorpset, Army of Northern Virginia
Militære slag Bleeding Kansas
den amerikanske borgerkrig

James Ewell Brown «Jeb» Stuart (født 6. februar 1833, død 12. mai 1864) var en amerikansk offiser fra Virginia og konføderert general under den amerikanske borgerkrigen. Han var kjent blant sine venner som «Jeb» på grunn av initialene hans. Stuart var kavalerikommandant kjent for sin dyktige rekognosering og bruken av kavaleri i støtte for offensive operasjoner. Han kultiverte et ridderimage (rødlinjet grå kappe, gul sløyfe, hatten på skrå med påfuglfjær, røde blomster i knappepynten, luktet ofte av parfyme), men hans seriøse arbeid gjorde ham til de betrodde øynene og ørene til Robert E. Lees hær, og han inspirerte den sørlige moralen.

Stuart ble uteksaminert fra West Point i 1854 og tjenestegjorde i Texas og Kansas med US Army. Han var veteran fra pionérkonfliktene med indianere og voldelighetene i Bleeding Kansas. Han deltok i arrestasjonen av John Brown ved Harpers Ferry. Han trakk seg fra US Army da hjemstaten Virginia rev seg løs fra Unionen og tjenestegjorde først under Stonewall Jackson i Shenandoah Valley Etter hvert fikk han stadig viktigere kommandoer i Army of Northern Virginia hvor han spilte en rolle i samtlige felttog hæren var involvert i frem til han døde. Han fikk rykte som fryktløs kavalerikommandant, og ved to anledninger (under Peninsula-felttoget og Maryland-felttoget) førte han sin avdeling helt rundt unionshæren Army of the Potomac, noe han ble berømt for og som ydmyket Nordstatene. I slaget ved Chancellorsville utmerket han seg som midlertidig kommandant for den sårede Stonewall Jacksons infanterikorps.

Stuarts kanskje mest berømte felttog, Gettysburg-felttoget, ble ødelagt da han ble overrasket av et angrep fra unionskavaleri i slaget ved Brandy Station og av at han var borte fra Lees hær i en lengre periode. Dette førte til at general Lee var uten informasjon om unionsstyrkenes bevegelser og dette kan ha bidratt til Konføderasjonens nederlag i slaget ved Gettysburg. Stuart fikk betydelig kritikk fra sørlig presse i tillegg til etterkrigstidens Lost Cause-bevegelse, men historikere har ikke klart å bli enige om Stuarts handlinger var helt hans feil eller om det dreide seg om uhell og uklare ordrer fra Lee.

Under Overland-felttoget i 1864, satte generalmajor Philip Sheridans kavaleri i gang en offensiv for å beseire Stuart som ble dødelig såret i slaget ved Yellow Tavern.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Stuart ble født på Laurel Hill Farm, en plantasje i Patrick County i Virginia, nær grensa til Nord-Carolina. Han var det åttende av elleve barn.[3] Hans oldefar, major Alexander Stuart, ledet et regiment i slaget ved Guilford Court under den amerikanske uavhengighetskrigen.[4] Hans far, Archibald Stuart, var veteran fra 1812-krigen, slaveholder, advokat og demokrat-politiker som også satt en periode i Representantenes hus.[5] Archibald var fetter av Alexander Hugh Holmes Stuart. Elizabeth Letcher Pannill Stuart, Jebs mor, som var kjent som en strengt religiøs kvinne med god sans for forretninger, drev familiegården[4].

Stuart fikk sin skolegang hjemme av sin mor og privatlærere frem til han var 12 år. Da han forlot Laurel Hill og ble undervist av forskjellige lærere i Wytheville og hjemme hos hans tante Anne (Archibalds søster) og hennes mann, dommer James Ewell Brown, i Danville.[6] Han begynte på Emory & Henry College da han var 15 og gikk der fra 1848 til 1850.[7]

I løpet av sommeren 1848 forsøkte Stuart å innrullere seg i hæren, men ble avvist som for ung. Han skaffet seg plass ved West Point i 1850 ved hjelp av kongressrepresentanten Thomas H. Averett, mannen som hadde beseiret hans far i valget i 1848.[8] Stuart var en populær student som trivdes ved West Point. Klassekameratene kalte ham «Beauty», selv om han ikke var så kjekk i tenårene.[9] Han hadde en hake som var «så kort og tilbaketrukket som mulig og ødela hans ellers fine utseende.» Han lot raskt skjegget vokse etter at han ble uteksaminert og en medoffiser bemerket at han var «den eneste mannen han noen gang så som [et] skjegg forbedret.»[10]

Robert E. Lee ble utnevnt til tilsynshavende på akademiet i 1852, og Stuart ble venn med Lee-familien og møtte dem sosialt ved flere anledninger. Lees nevø, William Henry Fitzhugh Lee, ankom også akademiet i 1852. I Stuarts siste år, i tillegg til å oppnå kadettgraden som andre kaptein i korpset, var han en av åtte kadetter som fikk ærestittelen «kavalerioffiser» for sine evner med hester.[11] Stuart ble uteksaminert som nr. 13 av 46 i 1854. Han ble rangert som nr. 10 i kavaleritaktikk. Han likte undervisningen i byggeteknikk ved akademiet og gjorde det godt i matematikk. Hans begrensete evner innen tegning reduserte hans muligheter innen byggeteknikk, og han endte som nr. 29 i den disiplinen. Der er en tradisjon i Stuart-familien som sier at han med vilje begrenset sine akademiske prestasjoner det siste året for å unngå å tjenestegjøre blant de beste i Corps of Engineers som han anså som kjedelig.[12]

US Army[rediger | rediger kilde]

Stuart ble midlertidig fenrik i US Mounted Rifles i Texas[1]. Etter en krevende reise, nådde han Fort Davis den 28. januar 1855, og han var i tre måneder en av lederne for speideroppdrag langs veien mellom San Antonio og El Paso.[13] Han ble snart overført til det nyopprettede 1. kavaleriregimentet ved Fort Leavenworth i Kansas-territoriet hvor han ble intendant på regimentsnivå[14] og offiser under ledelse av oberst Edwin Vose Sumner.[15] Han ble forfremmet til løytnant i 1855[1].

Stuart møtte samme år Flora Cooke, datteren til kommandanten for 2nd U.S. Dragoon Regiment, oberstløytnant Philip St. George Cooke. Burke Davis beskrev Flora som «en dyktig rytter, og selv om hun ikke var pen, virkelig sjarmerende,» som «Stuart gav etter for, knapt uten kamp.»[16] De ble forlovet i september, mindre enn to måneder etter at de møttes. Stuart skrev humoristisk om sin raske kurtisering på latin, «Veni, Vidi, Victus sum» (Jeg kom, jeg så, jeg var erobret). Et gallabryllup var planlagt i Fort Riley i Kansas, men dødsfallet til Stuarts far den 20. september førte til endring i planene og bryllupet den 14. november var lite og kun bevitnet av familie.[17] Stuarts første barn, en datter, døde i fødselen i 1857. Paret eide to slaver frem til 1859, en arvet fra sin fars eiendom, den andre var kjøpt.[18]

Stuarts evne til å lede ble snart anerkjent. Han var veteran fra prionérkonfliktene med indianere og førkrigstidens voldeligheter i Bleeding Kansas. Han ble såret den 29. juli 1857 mens han kjempet ved Solomon-elva i Kansas mot cheyennene. Sumner beordret et angrep med trukne sabler mot en bølge av indianerpiler. Stuart og tre andre løytnanter spredte krigerne og jaget etter en av dem som Stuart såret i låret med pistolen sin. Cheyennen snudde seg og skjøt mot Stuart med en gammeldags pistol og traff ham i brystet med en kule som ikke gjorde mer skade enn å gjennombore huden.[19] Stuart returnerte i september til Fort Leavenworth og ble gjenforent med sin kone. 14. november 1857 fødte Flora en datter som også fikk navnet Flora. Familien flyttet tidlig i 1858 til Fort Riley hvor de ble værende i tre år.[20]

Stuart utviklet i 1859 en ny type kavaleriutstyr som han fikk patentnummer 25 684 for den 4. oktober; en sabelkrok eller en «forbedret metode å feste sabelen til belte». Amerikanske myndigheter betalte Stuart $5000 for bruksrettigheter, og Stuart inngikk kontrakt med Knorr, Nece og Co. i Philadelphia for å produsere kroken sin. Mens han var i Washington, DC, for å diskutere kontrakter med myndighetene, og i forbindelse med hans søknad om en utnevnelse til intendantur-avdelingen, hørte Stuart om John Browns raid mot det amerikanske arsenalet ved Harpers Ferry. Stuart meldte seg frivillig som adjutant for oberst Robert E. Lee med et kompani US Marines fra Washington Navy Yard og fire kompanier fra militsen i Maryland. Stuart gjenkjente «Old Ossawattomie Brown» fra sine dager i Kansas mens han leverte Lees nedskrevne overgivelsesultimatum til lederen for gruppen som hadde kalt seg Isaac Smith.[21]

Stuart ble forfremmet til kaptein den 22. april 1861, men sa trakk seg fra US Army den 3. mai 1861 for å slutte seg til Konføderasjonens hær etter at Virginia løsrev seg. Oppsigelsesbrevet han sendte fra Cairo ble akseptert av krigsdepartementet den 14. mai.[22] Da han hørte at svigerfaren, oberst Cooke, ville bli værende i den amerikanske hæren under den kommende krigen, skrev Stuart til sin svoger, den fremtidige konfødererte brigadegeneralen John Rogers Cooke at «han vil angre det en gang, og det vil være kontinuerlig.»[23] 26. juni fødte Flora en sønn, Philip St. George Cooke Stuart, men faren hans endret navnet til James Ewell Brown Stuart jr («Jimmie») sent i 1861 i avsky for sin svigerfar.[24]

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Tidlig tjeneste[rediger | rediger kilde]

Stuart fikk verv som oberstløytnant i Virginias infanteri i Konføderasjonens hær den 10. mai 1861[1]. Generalmajor Robert E. Lee som nå var øverstkommanderende for Virginias væpnede styrker, beordret ham å melde seg til oberst Thomas J. Jackson ved Harpers Ferry. Jackson valgte å ignorere Stuarts infanteritilknytning og gjorde ham til kommandant for alle kavalerikompaniene i Army of the Shenandoah den 4. juli, organisert som 1st Virginia Cavalry Regiment.[25] Han ble forfremmet til oberst den 16. juli[1].

Sitat [Stuart] er en sjelden mann, vidunderlig utrustet av naturen med kvaliteter som trengs for en offiser i lett kavaleri. ...rolig, sikker, nøyaktig, aktiv og foretaksom, jeg kjenner ingen som er mer kompetent enn ham til å anslå det som skjer foran ham og forstå verdien av det. Dersom du legger en ekte kavaleribrigade til denne hæren, kan du ikke finne en bedre brigadegeneral til å lede den. Sitat
– General Joseph E. Johnston, brev til president Jefferson Davis, august 1861[26]

Etter den tidlige tjenesten i Shenandoah Valley, ledet Stuart sitt regiment i det første slaget ved Bull Run og deltok i forfølgelsen av de retirerende føderale styrkene. Han ledet så hærens utposter langs den øvre Potomac-elva før han fikk kommandoen over kavaleribrigaden for hæren som da var kjent som Army of the Potomac (senere kalt Army of Northern Virginia). Han ble forfremmet til brigadegeneral den 24. september 1861.[1]

Peninsula[rediger | rediger kilde]

Unionens Army of the Potomac satte i 1862 i gang Peninsula-felttoget mot Richmond i Virginia, og Stuarts kavaleribrigade assisterte general Joseph E. Johnstons hær mens den trakk seg tilbake opp Virginiahalvøya foran en tallmessig overlegen fiende. Stuart kjempet i slaget ved Williamsburg, men generelt sett gav ikke terrenget og været på halvøya dem muligheter for kavalerioperasjoner. Men da general Robert E. Lee ble kommandant for Army of Northern Virginia, ba han om at Stuart skulle utføre rekognosering for å bestemme hvorvidt den høyre flanken til unionshæren var sårbar. Stuart dro ut med 1200 menn om morgenen den 12. juni, og etter at han fastslo at flanken virkelig var sårbar, tok han sine menn med på en fullstendig runde rundt unionshæren og returnerte dem 15. juli etter å ha tilbakelagt 230 km med 165 tilfangetatte unionssoldater, 260 hester og esler og forskjellige intendantur- og militærforsyninger. Hans menn møtte ikke alvorlig motstand fra det mer desentraliserte unionskavaleriet som tilfeldigvis ble ledet av hans svigerfar, oberst Cooke. Manøveren var en pr-sensasjon, og Stuart ble møtt med blomsterkronblad som ble strødd foran ham ved Richmond. Han hadde blitt like berømt som Stonewall Jackson i Konføderasjonens øyne.[27]

Nord-Virginia[rediger | rediger kilde]

Tidlig under Nord-Virginia-felttoget ble Stuart forfremmet til generalmajor den 25. juli 1862, og hans kommando ble oppgradert til kavaleridivisjon. Han ble nesten tatt til fange og mistet sin lett gjenkjennelige hatt og frakk til de forfølgende føderale under et raid i august, men i et gjengjeldelsesraid ved Catlett's Station dagen etter, klarte han å overkjøre unionshærens leder generalmajor John Popes hovedkvarter. Han tok ikke bare hele Popes uniform, men også ordrer som gav Lee verdifull etterretning som gjaldt forsterkninger til Popes hær.[28]

I det andre slaget ved Bull Run (andre Manassas), fulgte Stuarts kavaleri det massive angrepet til James Longstreets infanteri mot Popes hær og beskyttet dets flanke med artilleribatterier. Stuart beordret brigadegeneral Beverly Robertsons brigade til å forfølge de føderale, og i en skarp kamp mot brigadegeneral John Bufords brigade, ble oberst Thomas T. Munfords 2nd Virginia Cavalry overveldet til Stuart sendte ytterligere to regimenter som forsterkninger. Bufords menn, mange av dem i kamp for første gang, trakk seg tilbake over Lewis's Ford og Stuart tok over 300 av dem til fange. Stuarts menn trakasserte de tilbaketrekkende unionskolonnene til felttoget tok slutt i slaget ved Chantilly.[29]

Maryland[rediger | rediger kilde]

Under Maryland-felttoget i september 1862, skjulte Stuarts kavaleri hærens nordlige bevegelse. Han har noe av ansvaret for at Robert E. Lee manglet kunnskap om plasseringen og farten til den forfølgende Army of the Potomac under George B. McClellan. I en fem dager lang periode hvilte Stuart sine menn og underholdt lokalbefolkningen med et ball i Urbana. Rapportene hans gjorde ingen referanser til innsamling av etterretning fra speiderne sine eller patruljer.[30] Da unionshæren nærmet seg Lees delte hær, var Stuarts menn innblandet i småtrefninger ved forskjellige punkter ved ankomsten til Frederick, og Stuart klarte ikke å holde sine brigader konsentrert nok til å motstå det kommende tidevannet. Han feilvurderte Unionens fremrykningsruter, ignorerte unionsstyrken som truet Turner's Gap og ba om assistanse fra infanteriet til generalmajor D.H. Hill for å forsvare passene i South Mountain i slaget ved South Mountain.[31] Hesteartilleriet hans bombarderte flanken til unionshæren i det den åpnet sitt angrep i slaget ved Antietam. Midt på ettermiddagen beordret Stonewall Jackson Stuart til å kommandere en vendebevegelse med sitt kavaleri mot Unionens høyre flanke og rygg, noe som dersom det lyktes, skulle følges opp av et infanteriangrep fra West Woods. Stuart begynte med å avfyre flere artillerisalver som ble besvart av «morderisk» motild, og kavaleribevegelsen som Jackson ønsket ble aldri satt i gang.[32]

Sitat Stuart og Jackson var et usannsynlig par: En utadvendt, den andre innesluttet; en med overdrevent pyntet uniform, den andre enkelt kledd; en prins Rupert og den andre Cromwell. Likevel gjorde Stuarts selvtillit, smaken for handling, dype kjærlighet til Virginia og totale abstinens fra laster som alkohol, tobakk og pessimisme ham kjær for Jackson. ...Stuart var den eneste mann i Konføderasjonen som kunne få Jackson til å le—og som våget å gjøre det. Sitat
James I. Robertson jr, Stonewall Jackson[33]

Etter at Lees hær hadde trukket seg tilbake til Virginia, utførte Stuart enda en av sine fryktløse rundturer rundt Army of the Potomac, 200 km på under 60 timer, fra Leesburg i Virginia til så langt nord som Chambersburg i Pennsylvania. Igjen ydmyket han sine motstandere fra Unionen og tok hester og forsyninger, men på bekostning av utmattede menn og dyr, uten at de skaffet seg særlig militær fordel. Jubal Early henviste til det som «den største hestestjelings-ekspedisjonen» som bare «irriterte» fienden.[34] Stuart gav sin venn Jackson en fin ny offiserstunika, dekorert med gullkniplinger, laget av en skredder i Richmond som han mente ville gi Jackson mer utseende til en skikkelig general, noe som Jackson var beryktet for å være knekkende likegyldig til.[35]

McClellan rykket sakte sørover med sin hær, oppfordret av president Lincoln til å forfølge Lee. Han krysset Potomac den 26. oktober. Mens Lee begynte å bevege seg for å motstå dette, skjulte Stuart Longstreets korps og gikk inn i tallrike trefninger tidlig i november mot Unionens kavaleri og infanteri rundt Mountville, Aldie og Upperville. Den 6. november fikk Stuart de tunge nyhetene via telegram om at hans datter Flora døde rett før hennes femte fødselsdag av tyfoidfeber den 3. november.[36]

Fredericksburg og Chancellorsville[rediger | rediger kilde]

I slaget ved Fredericksburg i desember 1862, beskyttet Stuart og hans kavaleri Jacksons flanke ved Hamilton's Crossing. Mest kjent er hans hesteartilleri som under major John Pelham stod i mot Unionens styrker. General Lee roste hans kavaleri som «effektivt beskyttet vårt høyre, irriterte fienden og ydmyket hans bevegelser ved å henge på flanken hans og angripe når muligheten dukket opp.» Stuart rapporterte til Flora dagen etter at han hadde blitt skutt gjennom pelskragen, men var uskadet.[37]

Etter jul gav Lee ordre om at Stuart skulle foreta et raid nord for Rappahannock-elva og «penetrere fiendens rygg, fastslå dersom det er mulig hans posisjoner og bevegelser og påføre ham så stor skade som omstendighetene tillater det.» Stuarts raid bestod av 1800 menn og et hesteartilleribatteri og nådde så langt nord som 7 km sør for Fairfax Court House, tok 250 fanger, hester, muldyr og forsyninger. Ved å tappe telegraflinjer snappet hans signalmenn opp meldinger mellom unionskommandantene, og Stuart sendte et personlig telegram til Unionens intendanturgeneral Montgomery C. Meigs: «General Meigs i fremtiden vennligst skaff bedre muldyr; De du har skaffet i det siste er svært utilstrekkelige.»[38]

Stuarts kavaleri støtte sammen med et unionsraid ved Kelly's Ford. Den lille seieren ble preget av major Pelhams død som gav Stuart stor sorg siden han var som en yngre bror for ham. Han skrev til en konføderert kongressmann at «den edle, den ridderlige, den gallante Pelham er ikke mer... La smertens tårer som vi har felt, melankolien av sorgen gjennom min kommando være vitne.» Flora var gravid på dette tidspunktet, og Stuart fortalte henne at dersom det ble en gutt, ønsket han at han skulle hete John Pelham Stuart. Virginia Pelham Stuart ble født 9. oktober.[39]

Chancellorsville, 3. mai 1863

██ Konføderasjonen

██ Unionen

I slaget ved Chancellorsville fulgte Stuart Jackson på hans berømte flankemarsj den 2. mai 1863, og startet å forfølge de tilbaketrekkende soldatene i Unionens XI Corps da han fikk beskjed om at både Jackson og hans fremste divisjonskommandant, generalmajor A.P. Hill, var blitt såret. Hill gikk forbi den nest fremste infanterigeneralen i korpset, brigadegeneral Robert E. Rodes, og sendte en melding som beordret Stuart til å ta kommandoen over II Corps. Forsinkelsene i forbindelse med denne endringen i kommandostrukturen gjorde i praksis slutt på flankeangrepet den natten, men Stuart presterte svært godt som kommandant for infanterikorpset dagen etter. Han satte i gang et sterkt og velkoordinert angrep mot Unionens høyre flanke ved Chancellorsville. Da unionsstyrkene oppga Hazel Grive, var Stuart rask med å okkupere den og bombardere Unionens stillinger med artilleri. Stuart ga fra seg infanterikommandoen den 6. mai da Hill returnerte til tjeneste.[40]

Sitat ...Det er vanskelig å se for seg hvordan Jeb Stuart, i ny kommando, en kavalerimann som ledet infanteriet og artilleriet for første gang, kunne ha gjort en bedre jobb. Den dyktige Edward Porter Alexander mente at ros var berettiget: «Totalt sett, jeg tror ikke det ble gjort en mer glimrende ting i krigen enn hvordan Stuart vred seg ut av den ekstremt vanskelige situasjonen som han befant seg i.» Sitat
Stephen W. Sears[41]

Stonewall Jackson døde den 10. mai, og Stuart var igjen knust av tapet av en nær venn. Han fortalte sin stab at dødsfallet var en «nasjonal katastrofe». Jacksons kone, Mary Anna, skrev til Stuart den 1. august og takket ham for sympatien: «Jeg trenger ikke forsikre deg om det du allerede vet, at ditt vennskap og beundring var varmt gjengjeldt av ham. Jeg har ofte hørt ham snakke om general Stuart som en av hans nære personlige venner og også uttrykt beundringen for dine kvaliteter som soldat.»[42]

Brandy Station[rediger | rediger kilde]

Sitat Den store fremvisningen den 5. juni var helt sikkert den stolteste dagen i Jeb Stuarts tretti år. Da ha ledet en kavalkade av skinnende stabsoffiserer til fremvisningstribunen, ble han hilst av trompeter og kvinner og jenter strødde blomster foran ham. Foran alle tilskuerne strakte den samlede kavaleribrigaden seg i 2,5 km. Etter at Stuart og hans følge galopperte forbi linjen, hilste styrkene i sin tur tribunene i kolonner av skvadroner. Da de utførte en andre «marsj forbi», startet skvadronene i trav, for så å gå over i galopp. Styrkene trakk sablene og brøt ut i opprørsskrik og stormet mot hesteartilleriet som var satt opp som et batteri. Kanonmennene svarte trossende og skjøt med løskrutt. Blant disse tumultene av kanonild og tordnende hover, svevde et antall kvinner i sine ledsagerers armer. Sitat
Stephen W. Sears, Gettysburg[43]

Stuart returnerte til kavaleriet til Gettysburg-felttoget og opplevde sine to laveste punkt i karrieren. Det startet med slaget ved Brandy Station, den største hovedsakelige kavaleritrefningen i krigen. To av Lees infanterikorps hadde den 5. juni slått leir i og rundt Culpeper. 10 km mot nordøst slo Stuart leir og holdt linja til Rappahannock-elva, for det meste nær Brandy Station og dekket den konfødererte hæren mot overraskelsesangrep fra fienden. Stuart ba general Lee om en fullstendig feltfremvisning av sine styrker. Denne store fremvisningen den 5. juni inkluderte nesten 9000 ridende soldater og 4 batterier med hesteartilleri som angrep i simulert slag ved Inlet Station, rundt 3 km sørvest for Brandy Station.[44]

Lee rakk ikke å bivåne fremvisningen, men den ble gjentatt for ham den 8. juni, selv om den reprise-oppvisningen var begrenset til en enkel parade uten slagsimulasjoner.[45] Til tross for det lave aktivitetsnivået, klaget noen av kavaleristene og avisreporterne som var tilstede på at det eneste Stuart gjorde var å fore sitt eget ego og utmatte hestene. Lee beordret Stuart til å krysse Rappahannock dagen etter og raide Unionens fremskutte stillinger, dekke den konfødererte hæren fra observasjon eller innblanding etter hvert som den beveget seg nordover. Stuart beordret sine trette styrker tilbake inn i bivuakkene rundt Brandy Station slik at de kunne hvile før den kommende offensive aksjonen.[46]

Kommandanten for Army of Potomac, generalmajor Joseph Hooker, tolket Stuarts nærvær rundt Culpeper som en indikator på forberedelse til et raid på sin hærs forsyningslinjer. Som en reaksjon på dette beordret han sin kavalerikommandant, generalmajor Alfred Pleasonton til å ta kombinerte styrker på 8000 kavalerister og 3000 infanterister på et «ødeleggende raid» for å «spre og ødelegge» de 9500 konfødererte soldatene.[47] Pleasantons styrke krysset Rappahannock i to kolonner den 9. juni 1863. Den første krysningen ved Beverly's Ford (brigadegeneral John Bufords divisjon) tok Stuart på senga og vekket ham og hans stab ved lyden av beskytning med kanoner. Den andre krysningen ved Kelly's Ford overrasket igjen Stuart, og de konfødererte oppdaget at de ble angrepet fra forfra og bakfra i et kaos av ridende kamp. En rekke forvirrende angrep og motangrep sveipet frem og tilbake over Fleetwood Hill som hadde vært Stuarts hovedkvarter natten før. Etter ti timers kamper, beordret Pleasonton sine menn til å trekke seg tilbake over Rappahannock.[48]

Sitat Dersom general Stuart skal være øynene og ørene til hæren, anbefaler vi ham å se mer og bli sett mindre. ...General Stuart har mistet ikke lite tillit i opinionen fra de siste foretakene til fienden. Sitat
– Richmond Enquirer, 12. juni 1863[49]

Stuart hevdet at han hadde vunnet en seier siden de konfødererte behersket slagmarken, men Brandy Station regnes som en taktisk uavgjort, og begge sider kom til kort. Pleasonton var ikke i stand til å sette Stuarts styrker ut av spill i et viktig felttog, og han trakk seg tilbake før han fant posisjonen til Lees infanteri i nærheten. Men det faktum at det sørlige kavaleriet ikke hadde oppdaget bevegelsen til to store kolonner med unionskavaleri og at de ble offer for et overraskelsesangrep, var en ydmykelse som førte til alvorlig kritikk fra medgeneraler og den sørlige pressen. Kampen avslørte også den økende kompetansen til unionskavaleriet og forespeilet nedgangen til det tidligere uovervinnelige sørlige kavaleriet.[50]

Stuarts utflukt i Gettysburg-felttoget[rediger | rediger kilde]

Stuarts rundtur (vises med rød prikkete linje) under Gettysburg-felttoget 3.juni-3.juli 1863

Etter en rekke mindre kavalerislag i juni mens Lees hær begynte å marsjere nordover gjennom Shenandoah Valley, kan Stuart ha hatt æren fra reisene rundt fiendens hær i tankene igjen, med et ønske om å fjerne den skampletten ryktet hans var påført etter overraskelsen ved Brandy Station. General Lee gav ordre til Stuart den 22. juni om hvordan han skulle delta i marsjen nordover, og det eksakte innholdet i disse ordrene har blitt diskutert av deltakere og historikere helt siden den gang, men essensen var at han hadde instrukser om å bevokte fjellpassene med deler av styrken sin, mens Army of Northern Virginia fremdeles var sør for Potomac, og at han skulle krysse elva med resten av hæren og dekke den høyre flanken til Ewells andre korps. Istedet for å ta en direkte rute nordover nær Blue Ridge Mountains, valgte Stuart å nå Ewells flanke ved å ta sine tre beste brigader (de til brigadegeneralene Wade Hampton III og Fitzhugh Lee og oberst John R. Chambliss, den siste erstattet den sårede brigadegeneralen William Henry Fitzhugh Lee) mellom unionshæren og Washington, bevege seg nordover gjennom Rockville til Westminster og inn i Pennsylvania i håp om å ta forsyninger langs ruten og skape kaos nær fiendens hovedstad. Stuart og hans tre brigader forlot Salem Depot kl. 01.00 den 25. juni.[51]

Dessverre for Stuarts plan var unionshærens bevegelse i gang og hans foreslåtte rute var blokkert av kolonner av føderalt infanteri som tvang ham til å dra lengre mot øst enn det han og general Lee hadde forventet. Dette forhindret Stuart i å slutte seg til Ewell slik ordren lød og fratok Lee bruken av hans beste kavaleristyrke, «øynene og ørene» til hæren, mens de rykket frem over ukjent fiendtlig territorium.[52]

Stuarts kommando krysset Potomac kl. 03.00 den 28. juni. Ved Rockville erobret de et vogntog på 140 helt nye, fullastede vogner og muldyr. Dette vogntoget skulle vise seg å bli til logitisk hindring for Stuarts fremrykning, men han tolket Lees ordrer som at det var viktig å samle forsyninger. Avstanden til de konfødererte raiderne førte til usikkerhet i nasjonens hovedstad og to av Unionens kavaleribrigader og et artilleribatteri ble sendt for å forfølge de konfødererte. Stuart skal ha sagt at hadde det ikke vært for hans slitne hester «ville han ha marsjert ned 7th Street Road [og] tatt Abe og regjeringen til fange.»[53]

Mennene hans hadde en kort trefning den 29. juni med og overveldet to kompanier med unionskavaleri og jaget dem en lang distanse på Baltimore Road, noe som Stuart hevdet førte til «stor panikk» i byen Baltimore.[54] Fronten til Stuarts kolonne traff på brigadegeneral Hugh Judson Kilpatricks kavaleri da det passerte gjennom Hanover og spredte det den 30. juni. Slaget ved Hanover endte etter at Kilpatricks menn omgrupperte seg og drev de konfødererte ut av landsbyen. Stuarts brigader hadde vært i bedre posisjon til å bevokte sitt erobrede vogntog enn å dra fordel av trefningen med Kilpatrick. Etter en 33 km lang reise i mørket, nådde hans utmattede menn Dover om morgenen den 1. juli, samtidig med at slaget ved Gettysburg startet uten dem.[55]

Stuart satte så kursen mot Carlisle i håp om å finne Ewell. Han sendte noen få granater inn i landsbyen tidlig om kvelden den 1. juli og brente Carlisle Barracks før han trakk seg tilbake sørover mot Gettysburg. Han og hoveddelen av styrken hans nådde Lee ved Gettysburg om ettermiddagen den 2. juli. Han beordret Wade Hampton skulle dekke den venstre ryggen til de konfødererte slaglinjene, og Hampton kjempet mot brigadegeneral George Armstrong Custer i slaget ved Hunterstown før han sluttet seg til Stuart ved Gettysburg.[56]

Gettysburg og dets etterspill[rediger | rediger kilde]

Da Stuart ankom Gettysburg om ettermiddagen den 2. juli sammen med karavanen av erobrede unionsforsyninger, fikk han en sjelden reprimande fra Lee. Ingen bevitnet det private møtet mellom Lee og Stuart, men rapporter sirkulerte ved hovedkvarteret om at Lees hilsen var «uventet og kjølig». Oberst Edward Porter Alexander skrev at «selv om Lee kun sa «Vel, general, du er her til slutt», antydet hans oppførsel reprimande, og slik ble det forstått av Stuart.»[57] På den siste dagen av slaget, fikk Stuart ordre om å komme seg inn bak fienden og forstyrre hans kommunikasjonslinjer samtidig som Pickett's Charge ble sendt mot unionsstillingene ved Cemetery Ridge, men angrepet hans på East Cavalry Field ble slått tilbake av unionskavaleri under brigadegeneralene David McMurtrie Gregg og George Custer.[58]

Under retretten fra Gettysburg hadde Stuart hele sin oppmerksomhet rettet mot å støtte hærens bevegelser og lyktes i å beskytte den mot aggressive kavaleriforfølgelser og eskorterte tusenvis av vogner med sårede menn og erobrede forsyninger over vanskelige veier og gjennom dårlig vær. Tallrike trefninger og mindre slag skjedde under beskyttelsen og forsinkelsesaksjonene i retretten. Stuarts menn var de siste enhetene som krysset Potomac da de returnerte til Virgina som «vrak, fullstendig utmattede og nedbrutte.»[59]

Sitat Det mislykkede forsøket på å knuse den føderale hæren i Pennsylvania i 1863, etter meningen til nesten alle offiserene i Army of Northern Virginia, kan uttrykkes med tre ord: Fraværet til kavaleriet. Sitat
– Den konfødererte generalmajoren Henry Heth[60]

Gettysburg-felttoget var det mest kontroversielle i Stuarts karriere. Han ble en av syndebukkene (sammen med James Longstreet) som fikk skylden for Lees nederlag ved Gettysburg av etterkrigstidens Lost Cause-bevegelse som Jubal Anderson Early.[61] Dette fikk delvis påfyll av meninger fra mindre fanatiske forfattere som Stuarts underordnede, Thomas L. Rosser som etter krigen sa at Stuart gjorde «i dette felttoget, uten tvil, den fatale blunderen som tapte slaget for oss ved Gettysburg.» I general Lees rapport etter felttoget, skrev han:

Sitat ...fraværet til kavaleriet gjorde det umulig å skaffe nøyaktig informasjon. ... Gjennom ruten som [Stuart] fulgte, var den føderale hæren mellom hans styrke og vår hovedarmé, noe som forhindret enhver kommunikasjon med ham til han ankom ved Carlisle. Marsjen mot Gettysburg gikk saktere enn den ville skjedd hadde bevegelsene til den føderale hæren vært kjent. Sitat
– General Robert E. Lee[60]

Moderne forskere forblir delte i vurderingen av Stuarts skyld. Edward G. Longacre hevder at Lee med vilje gav Stuart vide fullmakter i sine ordrer og kunne ikke klage på Stuarts sene ankomst ved Gettysburg fordi han ikke hadde angitt noen dato som kavaleriet skulle knytte seg til Ewell. De tre og en halv brigadene av kavaleriet som var igjen med hovedhæren var nok til at Lee kunne forsere fiendens territorium trygt og at hans valg i å ikke bruke disse brigadene effektivt ikke kan skyldes på Stuart.

Edwin B. Coddington henviser til «tragedien» Stuart i Gettysburg-felttoget og vurderer at da Fitzhugh Lee stilte spørsmålet om «hvorvidt Stuart utøvde de vide fullmaktene som uten tvil ble gitt ham med god dømmekraft», er svaret nei. Men i svar til historikere som hevder at Stuarts fravær gjorde at Lee ble overrasket ved Gettysburg, peker Coddington på at unionskommandanten, generalmajor George G. Meade, var like overrasket, og at den innledende fordelen lå hos Lee. Eric J. Wittenberg og J. David Petruzzi har konkludert med at der var «nok av skyld å dele ut» og at feilen skulle vært delt mellom Stuart, mangelen på konsise ordrer fra Lee og Richard S. Ewell som burde ha forsøkt hardere å få forbindelse med Stuart nordøst for Gettysburg. Jeffrey D. Wert anerkjenner at Lee, hans offiserer og kjempingen til Army of the Potomac bærer ansvaret for det konfødererte tapet ved Gettysburg, men hevder at «Stuart sviktet Lee og hæren i rekongnosering ved Gettysburg... Lee stolte på ham og gav ham vide fullmakter, men Stuart utviste dårlig dømmekraft.»[62]

Selv om Stuart ikke fikk reprimande eller ble disiplinert på noe offisielt vis for sin rolle i Gettysburg-felttoget, er det verdt å merke seg at hans utnevnelse til korpskommandant den 9. september 1863, ikke inkluderte en forfremmelse til generalløytnant. Edward Bonekemper skrev at siden alle andre korpskommandanter i Army of Northern Virginia hadde denne graden, kunne Lees avgjørelse om å beholde Stuart på graden generalmajor, mens han samtidig forfremmet Stuarts underordnede Wade Hampton og Fitzhugh Lee til generalmajorer, kunne ble regnet som en reprimande.[63] Jeffrey D. Wert skrev at der ikke er bevis for at Lee vurderte Stuarts prestasjoner under Gettysburg-felttoget og at det er «mer sannsynlig at Lee mente ansvaret i ledelsen for et kavalerikorps ikke tilsvarte de i et infanterikorps.»[64]

Høsten 1863 og Overland-felttoget i 1864[rediger | rediger kilde]

Sitat Kavaleriets suksess i Brisoe-felttoget kan tillegges ledelsen, modigheten og utrettelige energien til generalmajor Stuart, for det var han som styrte hvert viktig øyeblikk, og hans ledelse, modighet og energi vant den ubegrensede tryggheten til offisere og menn, og gav prestisjen i suksess. Sitat
– Den konfødererte obersten Oliver Funsten[65]

Lee reorganiserte sitt kavaleri den 9. september og opprettet et kavalerikorps for Stuart med to divisjoner med tre brigader hver. I Bristoe-felttoget fikk Stuart i oppgave å lede en bred vendebevegelse i et forsøk på å komme seg inn bak fiendens rygg, men general Meade trakk tilbake sin hær på dyktig vis uten å gi muligheter for fordeler. Den 13. oktober snublet Stuart inn i de bakre vaktpostene til Unionens III Corps nær Warrenton. Ewells korps ble sendt for å redde ham, men Stuart gjemte sine styrker i en skogkledd ravine til III Corps som ikke ante hvilken fare den befant seg i, beveget seg videre, og assistansen ble ikke nødvendig. Da Meade trakk seg tilbake mot Manassas Junction, utkjempet brigader fra II Corps en kamp i bakdelen av hæren mot Stuarts kavaleri og infanteriet til brigadegeneral Harry T. Hays' divisjon nær Auburn den 14. oktober. Stuarts kavaleri bløffet Warrens infanteri og unnslapp katastrofen. Etter at de konfødererte ble slått tilbake i slaget ved Bristoe Station og en avbrutt fremrykning mot Centreville, forsvarte Stuarts kavaleri tilbaketrekningen til Lees hær fra området i nærheten av Manassas Junction. Judson Kilpatricks unionskavaleri forfulgte Stuarts kavaleri langs Warrenton Turnpike, men ble lurt inn i et bakholdsangrep nær Chestnut Hill og flyktet. De føderale styrkene ble spredt og jaget 8 km i en affære som ble kjent som «Buckland Races». Den sørlige pressen begynte å stilne sin kritikk av Stuarts etter hans vellykkede prestasjon under høstfelttoget.[66]

Overland-felttoget, generalløytnant Ulysses S. Grants offensiv mot Lee våren 1864, begynte i slaget ved Wilderness hvor Stuart aggressivt presset Thomas L. Rossers Laurel Brigade inn i kamp mot George Custers bedre bevæpnede Michigan Brigade, noe som førte til betydelige tap. General Lee sendte en melding til Stuart: «Det er svært viktig å redde ditt kavaleri og ikke utmatte det nå... Du må bruke din gode dømmekraft til å gjøre ethvert angrep som kan gi fordeler.» Ettersom arméene manøvrerte mot deres neste konfrontasjon i slaget ved Spotsylvania Court House, utkjempet Stuarts kavaleri uthalingsaksjoner mot Unionens kavaleri. Hans forsvar ved Laurel Hill, hvor han også ledet infanteriet til brigadegeneral Joseph B. Kershaw, forsinket fremrykningen til den føderale hæren i nesten fem kritiske timer.[67]

Yellow Tavern og Stuarts død[rediger | rediger kilde]

Kommandanten for Army of the Potomac, generalmajor Meade, og hans kavalerikommandant, generalmajor Philip Sheridan, kranglet om unionskavaleriets prestasjoner i de to første trefningene i Overland-felttoget. Sheridan hevdet at han ønsket å «konsentrere hele kavaleriet, rykke ut i full styrke mot Stuarts styrker og piske det.» Meade rapporterte kommentaren til Grant som svarte: «Sa Sheridan det? Vel, han vet vanligvis hva han snakker om. La ham starte med en gang og gjøre det.» Sheridan organiserte umiddelbart et raid mot Konføderasjonens forsyninger og jernbanelinjer nær Richmond, noe han visste ville føre Stuart til slaget.[68]

Sheridan rykket aggressivt mot sørøst, krysset North Anna-elva og tok Beaver Dam Station på Virginia Central Railroad hvor hans menn frigjorde et togn med 3000 unionsfanger og ødela mer enn en million rasjoner og medisinske forsyninger til Lees hær. Stuart sendte en styrke på rundt 3000 kavalerister for å avskjære Sheridans kavaleri, mer enn tre ganger deres antall. Han og hans adjutant, major Andrew R. Venable, forfulgte unionsstyrkene og klarte å stoppe en kort stund langs veien for å hilse på Stuarts kone, Flora, og barna hans, Jimmie og Virginia. Venable skrev om Stuart at «han fortalte meg at han aldri forventet å overleve krigen, og at dersom vi ble erobret, ønsket han ikke å leve.»[69]

Slaget ved Yellow Tavern skjedde den 11. mai ved en forlatt kro som lå 10 km nord for Richmond. De konfødererte styrkene gjorde hard motstand fra det lave høyededraget som grenset til veien til Richmond. De kjempet i mer enn tre timer. Et motangrep fra 1st Virginia Cavalry presset de fremrykkende unionsstyrkene tilbake fra toppen, idet Stuart som satt på hesten ropte oppmuntrende. Idet 5th Michigan Cavalry strømmet i retrett forbi Stuart, snudde en menig unionssoldat som var uten hest, den 48 år gamle tidligere skarpskytteren John A. Huff seg, og skjøt Stuart med sin .44-kaliber pistol fra en avstand av 10-30 meter.[70]

Pistolsåret viste seg å være dødelig. Det traff Stuart i hans venstre side, skar gjennom magen hans og gikk ut i ryggen, en tomme til høyre for ryggraden.[71] Han ble ført til Richmond i påvente av ankomsten til hans kone i hjemmet til hans svoger, dr. Charles Brewer. Stuart beordret at sverdet og sporene hans skulle gis til sønnen. Hans siste hviskende ord var: «Jeg har gitt opp. Må Guds vilje skje.» Han døde kl. 19.38 den 12. mai, dagen etter slaget, 31 år gammel. Stuart ble gravlagt i Richmonds Hollywood Cemetery. Da han fikk høre at Stuart var død, skal general Lee ha sagt at han knapt kan la være å gråte bare Stuarts navn ble nevnt og at Stuart aldri hadde gitt ham dårlig informasjon.[72]

Flora bar svart i sorg resten av livet og giftet seg aldri igjen. Hun bodde i Saltville i 15 år etter krigen hvor hun åpnet og underviste ved en skole i en tømmerhytte. Hun arbeidet fra 1880 til 1898 som rektor for Virginia Female Insitute i Staunton, en stilling som Robert E. Lee hadde anbefalt henne. I 1907 ble instituttet gitt navnet Stuart Hall School til ære for henne. Da hennes datter Virginia døde på grunn av komplikasjoner i barnefødsel i 1898, trakk Flora seg tilbake fra instituttet og flyttet til Norfolk hvor hun hjalp Virginias enkemann, Robert Page Waller, med å oppdra sine barnebarn. Hun døde i Norfolk den 10. mai 1923 etter at hun slo hodet i et fall. Hun er gravlagt ved siden av hennes ektemann og deres datter i Richmond[73]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I likhet med hans nære venn, Stonewall Jackson, var J.E.B. Stuart en legendatisk figur og regnes som en av de store kavalerikommandantene i amerikansk historie. Hans venn og klassekamerat fra West Point, Unionens generalmajor John Sedgwick sa at Stuart var «den største kavalerioffiseren som noen gang var født i Amerika.»[74] Jackson og Stuart som begge ble drept i slag, hadde fargerike offentlige image, selv om den siste ser ut til å ha vært mer bevisst.

Sitat Stuart hadde vært Konføderasjonens ridder, den modige og kjekke kavaler, kledd i en strålende uniform, hatt med fjær og kappe. Midt i et slaktehus personifiserte han ridderskap, klamret seg til det pompøse til krigere som forlengst var borte. Han bygget imaget sitt nøye, og imaget passet ham. Han så på seg selv slik sørstatsfolk forestilte seg ham. De trengte en ridder, han trengte å være den ridderen. Sitat
Jeffry D. Wert[75]

En statue av general J.E.B. Stuart av skulptøren Frederick Moynihan ble avduket på Richmonds berømte Monument Avenue ved Stuart Circle i 1907. I likhet med Stonewall Jackson vendte rytterstatuen av ham med ansiktet mot nord, noe som indikerte at han døde i krigen. I 1884 ble landsbyen Taylorsville i Virginia gitt det nye navnet Stuart. Den britiske hæren oppkalte to modeller av amerikansk-produserte stridsvogner i andre verdenskrig, M3 og M5, Stuart-stridsvogn til general Stuarts ære. Skoler i Falls Church og Jacksonville er oppkalt etter ham.

I desember 2006 ble et personlig konføderert kampflagg, sydd av Flora Stuart, solgt på en auksjon for den høyeste prisen som er betalt for et konføderert flagg, $956 000.[76] Flagget ble håndsydd for Stuart av Flora i 1862, og Stuart bar det i noen av sine mest berømte slag. Men i desember dette året falt det fra fronten av et telt inn i et leirbål og ble skadet. Stuart returnerte det til sin kone sammen med et brev som beskrev uhellet og fortalte om sin nedstemthet for bannerets skade.[77] Flagget ble værende hos Stuart-familien til 1969 da det ble gitt til Stuart Hall i Staunton i Virginia av et barnebarn av den konfødererte generalen. Skolen solgte i stillhet flagget og brevet til en privat samler i 2000. I 2006 ble flagget og brevet som hadde vært utstilt i en ramme i Stuart Hall inngangsparti, solgt separat på auksjonen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Eicher, s. 517-18.
  2. ^ Thomas, s. 151; Davis, s. 237.
  3. ^ Wert, s. 5-6, ramser opp barna som Nancy Anne Dabney, født i 1818, Bethenia Pannill i 1819, Mary Tucker i 1821, David Pannill i 1823, William Alexander i 1826, John Dabney i 1828, Columbia Lafayette i 1830, James i 1833, en sønn som ikke er nevnt ved navn som døde etter tre måneder i 1834, Virginia Josephine i 1836 og Victoria Augusta i 1838. Thomas, s. 7, hevder at James var den yngste sønnen av ti barn, men nevner dem ikke ved navn.
  4. ^ a b Thomas, s. 5.
  5. ^ Wert, s. 5.
  6. ^ Thomas, s. 11-12; Wert, s. 8.
  7. ^ Wert, s. 10.
  8. ^ Wert, s. 11; Davis, s. 19.
  9. ^ Thomas, s. 18.
  10. ^ Davis, s. 33; Wert, s. 15.
  11. ^ Wert, p. 18.
  12. ^ Thomas, s. 18-32; Davis, s. 27.
  13. ^ Wert, s. 22-23.
  14. ^ Thomas, s. 40-41.
  15. ^ Wert, s. 25.
  16. ^ Davis, s. 36.
  17. ^ Thomas, s. 41-43; Davis, s. 37; Wert, s. 26-29.
  18. ^ Wert, s. 30-31.
  19. ^ Davis, s. 40; Wert, s. 33-35.
  20. ^ Wert, s. 35.
  21. ^ Wert, s. 37-39.
  22. ^ Wert, s. 45, 52; Davis, s. 47-40.
  23. ^ Thomas, s. 95.
  24. ^ Wert, s. 42, 76.
  25. ^ Wert, s. 49; Davis, s. 51-52.
  26. ^ Wert, s. 62.
  27. ^ Wert, s. 93-101; Davis, s. 111-30.
  28. ^ Wert, s. 125-29; Davis, s. 167-72.
  29. ^ Wert, s. 136-37; Davis, s. 183-84.
  30. ^ Wert, s. 144.
  31. ^ Wert, s. 147-50.
  32. ^ Wert, s. 156-58; Davis, s. 205-06.
  33. ^ Robertson, s. 235.
  34. ^ Wert, s. 167-76; Thomas, s. 173-80; Davis, s. 215-37.
  35. ^ Robertson, s. 653-54; Thomas, s. 172-73.
  36. ^ Wert, s. 179-83.
  37. ^ Wert, s. 190-93; Davis, s. 253-58.
  38. ^ Wert, s. 195-98; Davis, s. 261-63.
  39. ^ Longacre, Lee's Cavalrymen, s. 169-74; Wert, s. 207-10, 321; Davis, s. 267-76; Thomas, s. 270.
  40. ^ Wert, s. 222-31; Davis, s. 290-98.
  41. ^ Sears, Chancellorsville, s. 325.
  42. ^ Wert, s. 233.
  43. ^ Sears, Gettysburg, s. 62-63.
  44. ^ Longacre, Cavalry at Gettysburg, s. 39-40; Sears, Gettysburg, s. 62-64; Wert, s. 238-39.
  45. ^ Longacre, Cavalry at Gettysburg, s. 40-41; Sears, Gettysburg, s. 62-64.
  46. ^ Salmon, s. 193; Wert, s. 239.
  47. ^ Salmon, s. 198; Wert, s. 240.
  48. ^ Salmon, s. 199-203; Wert, s. 241-48; Davis, s. 305-12.
  49. ^ Wert, s. 251.
  50. ^ Longacre, Cavalry at Gettysburg, s. 65-86; Wert, s. 249-52.
  51. ^ Sears, Gettysburg, s. 104-06; Longacre, s. 148-52; Gottfried, s. 28; Coddington, s. 108.
  52. ^ Coddington, s. 108-13; Longacre, s. 152-53; Sears, Gettysburg, s. 106; Gottfried, s. 28.
  53. ^ Wittenberg & Petruzzi, s. 19-32; Longacre, s. 154-56; Sears, Gettysburg, s. 106, 130-31.
  54. ^ Coddington, s. 199-200; Longacre, s. 156-58; Wittenberg & Petruzzi, s. 47-64.
  55. ^ Coddington, s. 200-01; Wittenberg & Petruzzi, s. 65-117; Longacre, s. 161, 172-79.
  56. ^ Wittenberg & Petruzzi, s. 139-78; Longacre, s. 193-202.
  57. ^ Sears, Gettysburg, s. 257-58. Longacre, s. 215-16, hevder at en bitter konfrontasjon aldri fant sted.
  58. ^ Longacre, Cavalry at Gettysburg, s. 220-31.
  59. ^ Longacre, Lee's Cavalrymen, s. 223-37; Wert, s. 292-98.
  60. ^ a b Wert, s. 300.
  61. ^ Coddington, s. 207.
  62. ^ Longacre, Lee's Cavalrymen, s. 215-16; Longacre, Cavalry at Gettysburg, s. 271; Coddington, s. 205-08; Wittenberg & Petruzzi, s. 263-98; Wert, s. 299-302.
  63. ^ Bonekemper, s. 139.
  64. ^ Wert, s. 308-09.
  65. ^ Wert, s. 320-21.
  66. ^ Wert, s. 313-21; Davis, s. 360-67.
  67. ^ Wert, s. 338-46; Davis, s. 378-84.
  68. ^ Wert, s. 346; Davis, s. 384.
  69. ^ Wert, s. 346-49.
  70. ^ Smith, s. 242; Salmon, s. 283; Starr, s. 107; Rhea, s. 209, 390; Thomas, s. 292; Edward G. Longacre, hevder i en Civil War Times artikkel i juni 2004 at Huffs skudd var fra 370 meter, en imponerende prestasjon med en pistol. I sin bok, Lincoln's Cavalrymen (s. 268), sier Longacre at Huff klarte å rykke langt nok frem til Stuart til å skyte ham i magen, selv om han ikke var klar over på dette tidspunktet at hans offer var Stuart. Menig Huff ble drept en måned senere i slaget ved Haw's Shop. Wert, s. 347-58, bestrider muligheten for at menig Huff avfyrte det dødelige skuddet og hevder at bevisene peker mot en ukjent soldat i enten det 1. eller 7. Michigan.
  71. ^ Smith, s. 357.
  72. ^ Smith, s. 244; Wert, s. 357-62.
  73. ^ Wert, s. 368-69.
  74. ^ Wert, s. 371-72.
  75. ^ Wert, s. 370.
  76. ^ Antique Trader, December 27, 2006, p1, p. 15 (online auction site)
  77. ^ Davis, s. 261.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bonekemper, Edward H. III, How Robert E. Lee Lost the Civil War, Sergeant Kirkland's Press, 1998, ISBN 1-887901-15-9.
  • Brown, Kent Masterson, Retreat from Gettysburg: Lee, Logistics, & the Pennsylvania Campaign, University of North Carolina Press, 2005, ISBN 0-8078-2921-8.
  • Coddington, Edwin B., The Gettysburg Campaign; a study in command, Scribner's, 1968, ISBN 0-684-84569-5.
  • Davis, Burke, Jeb Stuart: The Last Cavalier, Random House, 1957, ISBN 0-517-18597-0.
  • Eicher, John H., and Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.
  • Longacre, Edward G., The Cavalry at Gettysburg, University of Nebraska Press, 1986, ISBN 0-8032-7941-8.
  • Longacre, Edward G., Lee's Cavalrymen: A History of the Mounted Forces of the Army of Northern Virginia, Stackpole Books, 2002, ISBN 0-8117-0898-5.
  • McClellan, Henry B., and Burke Davis (ed.), I Rode with Jeb Stuart: The Life and Campaigns of Maj. Gen. Jeb Stuart, Da Capo Press, 1994, ISBN 978-0-3068-0605-6.
  • Perry, Thomas D., J. E. B. Stuart's Birthplace: The History of the Laurel Hill Farm, Laurel Hill Publishing, 2008, ISBN 978-1438239347.
  • Rhea, Gordon C., The Battles for Spotsylvania Court House and the Road to Yellow Tavern May 7–12, 1864, Louisiana State University Press, 1997, ISBN 0-8071-2136-3.
  • Robertson, James I., Jr., Stonewall Jackson: The Man, The Soldier, The Legend, MacMillan Publishing, 1997, ISBN 0-02-864685-1.
  • Salmon, John S., The Official Virginia Civil War Battlefield Guide, Stackpole Books, 2001, ISBN 0-8117-2868-4.
  • Sears, Stephen W., Chancellorsville, Houghton Mifflin, 1996, ISBN 0-395-87744-X.
  • Sears, Stephen W., Gettysburg, Houghton Mifflin, 2003, ISBN 0-395-86761-4.
  • Smith, Derek, The Gallant Dead: Union & Confederate Generals Killed in the Civil War, Stackpole Books, 2005, ISBN 0-8117-0132-8.
  • Starr, Stephen Z., The Union Cavalry in the Civil War, Volume II: The War in the East from Gettysburg to Appomattox 1863–1865, Louisiana State University Press, 1981, ISBN 978-0-8071-3292-0.
  • Thomas, Emory M., Bold Dragoon: The Life of J.E.B. Stuart, University of Oklahoma Press, 1986, ISBN 0-8061-3193-4.
  • Wert, Jeffry D., Cavalryman of the Lost Cause: A Biography of J.E.B. Stuart, Simon & Schuster, 2008, ISBN 978-0-7432-7819-5.
  • Wittenberg, Eric J., and Petruzzi, J. David, Plenty of Blame to Go Around: Jeb Stuart's Controversial Ride to Gettysburg, Savas Beatie, 2006, ISBN 1-932714-20-0.
  • Wittenberg, Eric J., J. David Petruzzi, and Michael F. Nugent, One Continuous Fight: The Retreat from Gettysburg and the Pursuit of Lee's Army of Northern Virginia, July 4-14, 1863, Savas Beatie, 2008, ISBN 978-1-932714-43-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]