Slaget om København (1807)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Slaget om København 1807 | |
| Konflikt: Napoleonskrigene | |
 |
|
| København brenner etter bombardementet | |
|---|---|
| Koordinater: | {{{koordinater}}} |
| Dato: | 16. august til 5. september 1807 |
| Sted: | København, Danmark |
| Resultat: | Britisk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
| Storbritannia | Danmark-Norge |
| Kommandanter | |
| Admiral James Gambier | Ernst Peymann |
| Styrke | |
| 30 000 soldater + skip |
- |
| Tap | |
| 42 drept 154 såret 24 savnet |
5000 soldater og borgervern, 2000 sivile |
| {{{notater}}}
|
|
Slaget om København, også kjent som Københavns Bombardement eller Det andre slaget om København, fant sted under Napoleonskrigene og varte fra 16. august til 5. september 1807. Det første slaget om København regnes som Angrepet på Københavns red, i 1801.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
9. juli samme år hadde keiser Alexander av Russland inngått en allianse med sin tidligere fiende Napoleon, og inngikk også en hemmelig avtale om å tvinge Sverige og Danmark-Norge til å lukke sine havner for engelske skip, og tvinge disse landene inn i det fransk-russiske forbund. Denne avtalen fikk engelskmennene nyss i, og var livredd for at den, på den tiden, mektige Dansk-Norske flåtestyrken skulle bli satt inn mot den engelske marinen, som allerede hadde hendene fulle med den franske flåten under det som senere er kjent som Napoleonskrigene. England sendte derfor en sterk flåte mot København, for å forsøke å overtale den danske administrasjon og statsledelse til å inngå et forbund med England, og å sette hele flåten i pant som forsikring på at avtalen skulle overholdes. I tillit til den dansk-norske nøytralitet i krigen, nektet den danske regjeringen å godta en slik avtale, og resultatet var at engelskmenne 2. september innledet et bombardement av København by. Til slutt, den 7. september, da byen var utbrent, ødelagt og mer enn 2000 sivile liv gått tapt, besluttet den danske general Heinrich Ernst Peymann å overgi både København by og flåten til den engelske admiral James Gambier. Engelskmennene kunne da seile bort med blant annet 16 linjeskip, 10 fregatter, 5 korvetter og en rekke andre skip - ikke som pant, men som eiendom.
[rediger] Beleiring
Da engelskmennene kom seilende til København i august 1807, lå størstedelen av den dansk-norske flåten i opplag. Den engelske Francis Jackson forhandlet med de danske styresmakter om pantsettelse av den dansk-norske fellesflåten, men uten resultat, og Københavns innbyggere forberedte seg på beleiring. Københavns kommandant Ernst Peymann ble utnevnt til øverstkommanderende for landforsvaret, mens kommandør Steen Bille ble pålagt ansvaret for sjøforsvaret.
Den 16. august gikk britene i land ved Vedbæk, og slo deretter en halvsirkel rundt København. Alt dette skjedde uten motstand fra dansk side. Både 1. og 2. september sendte britene oppfordring til Peymann om å overgi flåten og København, men Peymann kunne ikke annet svare enn at dette ikke lå i hans makt - en slik stor avgjørelse måtte kongen selv ta, men han var ikke i København.
Bombardementet begynte klokken halv åtte den 2. september, både med skipskanoner og Congreveraketter. Bombardementet varte i tolv timer, men ble gjenopptatt klokken 18:00 den 3. september, og varte til åtte om morgenen 4. september. Lokalbefolkningen flyttet, noe som gjørde det vanskelig å opprettholde noen form for brannvern. Mange hus og bygninger strøk med, blant annet Vor Frues kirke. Flere bygninger, så som Rundetårn, universitetsbiblioteket, ble kun reddet etter iherdig innsats fra soldater eller folk fra Holmen, hvor marinens verft lå.
Bombardementet ble gjenopptatt den 5. september, og innbyggerne i København begynte å tenke på kapitulasjon. Situasjonen var håpløs - byen var omringet, stod i brann og den store dansk-norske flåten var ikke utrustet, og kunne ikke utrette noen motstand mot de britiske styrkene. Den 6. september ble kapitulasjonen undertegnet; Flåten skulle utleveres til britene, som eiendom, britene skulle besette Kastellet inntil flåten kunne seile ut.
[rediger] Farvel til flåten
Britene oppholdt seg i København en måned, mens de rustet ut flåten og gjorde den seilklar. I slutten av oktober seilte britene avgårde med hele den såkalte dansk-norske orlogsflåten på slep: 17 linjeskip, 17 fregatter, 16 mindre skip, 26 kanonbåter, samt ikke mindre enn 96 transportskip lastet med alle slags krigsforråd.
Med flåtens tap opphørte det danske maktmiddel som hadde kontrollert sjøterritoriet og forbindelsen til Norge. Det hører med til de tidligere generasjoners nasjonsbygging å kalle denne flåten «dansk-norsk», den var danskekongens grep på sitt underordnete biland, Norge. Norske sjøgutter ble tvangsutskrevet til Orlogsflåden i alle generasjoner, men motsatte seg det ofte, og flyktet gjerne fra landet for å slippe orlogstjenesten. Det var spesielt Nederland som var regnet som viktigste alternativ, der norske sjøgutter kunne finne god hyre på hollandske skip. Det er sagt av norske kulturhistorikere, som Ludvig Daae, at hele byer av innvandrete nordmenn fantes i Holland på 16- 1700-tallet. Norge havnet etter kronprins Fredrik (6.s) beslutning om krig mot England, i en håpløs to-frontssituasjon, med krig både mot Sverige og sin hovedhandelsforbindelse, England. Det eneste middel man hadde til forsvar, var kystfort og noen rokanonsjalupper og kanonbåter, samt etterhvert 8 orlogsbrigger. For å lese mer om oppbyggingen av den norske marinen, se Den Norske Marinen 1807-1890.
