Jean-Paul Marat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean Paul Marat
Jean-Paul Marat malt av Jacques-Louis David.

Jean-Paul Marat (født 24. mai 1743, død 13. juli 1793) var en sveitsiskfødt fransk vitenskapsmann og lege, som gjorde mye av karrieren i England. Han er best kjent for sin aktivitet under den franske revolusjon.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fadern kom fra Sardinia og var katolikk innrn han konverterte og ble kalvinist. Han flyttet til Sveits der han virket som lege, giftet seg og fikk seks barn hvorav Jean-Paul var den eldste. Familienavnet var egentlig Mara og det var Jean-Paul som la til et t for å virke mer fransk. Han forlot hjemmet da han var 16 år og etter å ha lest medisin i Bourdeaux og Paris.

Virke i England[rediger | rediger kilde]

Han flyttet ved 22 års alder til England (1765-77). Han virket der som lege, ikke uten fremgang. Han fikk et hedersdoktorat ved Andrew's University og publiserte noen vitenskapelige studier.

Marats interesse strakk seg imidlertid også til felt utenfor medisinen. Han publiserte bland annet et «Essay on Man», et forsøk på en analyse av sambandet mellom sjel og legeme, og et politisk arbeide, «The Chains of Slavery», som var et angrep på despotisme. Han var ved denne tid ikke radikal. En god konge i spissen for et konstitusjonelt monarki så han som den beste styreformen.

I 1776 flyttet Marat til Paris etter en kort opphold hos familien i Genève.

Virke under revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Marat virket fortsatt som lege i Frankrike, og ble politisk aktiv straks etter revolusjonsutbruddet i 1789. Han utgav den populære avisen L`Ami du peuple (Folkevennen). Han oppfordret til ytterligheter i oppgjøret med dem han anså som revolusjonens fiender, og angrep også den grunnlovsgivende nasjonalforsamlingen. I den radikale Cordelier-klubben hørte han til den ytterliggående fløyen. Han hadde også fiender, og det ble utstedt arrestordre mot ham, slik at han måtte flykte til England.

Han vendte snart tilbake, ble medlem av kommunestyret i Paris, og i 1792 kom han med i Nasjonalkonventet. Hans angrep på de mer moderate motstanderne ble voldsommere, og man fikk ham stilt for domstol anklaget for opprørsstiftelse, men han ble frikjent. Han bidro til girondinernes fall i mai 1793, og nøt stor popularitet.

Marats fiender, som også befant seg blant revolusjonstilhengerne, mislikte hans hatefulle retorikk. En ung pike fra Caen, Charlotte Corday, ble mottatt av ham mens han lå i badekaret, der hun drepte ham med kniv. Hun ble henrettet i giljotinen, og Marat var nå revolusjonsmartyr og ble stedt til hvile under stor høytidelighet i Panthéon. Men stemningen vendte seg raskt. Robespierre og hans terrorvelde falt i 1794, og allerede året efter ble Marats lik fjernet fra Panthéon.