La Montagne
La Montagne | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Frankrike | ||
| Grunnlagt | 1793 | ||
| Nedlagt | 1795 | ||
| Etterfølger | Q1092773 | ||
| Hovedkvarter | Salle du Manège | ||
| Ideologi | Radikalisme Jacobinisme | ||
La Montagne (på norsk berget) kaltes i den franske revolusjons dager de ytterliggående medlemmer av den lovgivende forsamling og av Nasjonalkonventet, fordi de opprinnelig hadde tatt plass på de høyere og de høyeste seterekker som amfiteatralsk hevet seg opp i den ene enden av forsamlingssalen.
Historie[rediger | rediger kilde]
Allerede mens denne var i Tuilerienes manesje, var der dèr et la montagne; men først etter at Forsamlingen 10. mai 1793 hadde tatt sete i Tuileriene, klarte Berget å få bukt med dets farligste motstandere, girondinerne, og deretter til ved terrorisme og ved kommunens, de revolusjonære komiteers og revolusjonstribunalets hjelp å utøve et absolutt herredømme over Frankrike.
Da det etter Girondens fall ikke mer eksisteret noe «høyre»parti, hadde Berget, som støttet seg til Paris' lavere befolkningslag – og som alltid i myldrende masser overvar Konventets forhandlinger og ved brøl og trusler innjaget de moderate skrekk – lett for å sette sin vilje igjennom overfor de forskremte og skjelvende crapauds i «morasset» eller «sumpen», det vil si den delen av forsamlingssalen som lå nedenfor Berget.
På toppen av Berget satt Jean-Paul Marat, og ved hans side den alltid drukne ullkarter Jean-Baptiste Armonville; i nærheten av dem Maximilien Robespierre, Georges-Jacques Danton, Jean-Baptiste Carrier, Jacques Nicolas Billaud-Varenne, Jean-Marie Collot d'Herbois, Louis de Saint-Just, Joseph Fouché og andre fra Terrorregimets dager kjente ledere.
Sitteplassenes fordeling fikk imidlertid snart mindre betydning, og montagnarder ble brukt nesten synonymt med «jakobinerne», en gruppering som egentlig var tilhengere av en sterk, sentralisert, terroristisk regjeringsmakt.
Etter Robespierres fall, den 9. thermidor, gikk det tilbake med Bergets velde. Mange av dets medlemmer måtte rekke hals under giljotinen, eller ble deportert til Cayenne. Etter revolten 12. germinal III (dvs. 1. april 1795) ble en stor del medlemmer av Berget anklaget som medskyldige i den nevnte revolt, og etter opprøret 1. prairial (20. mai 1795) traff samme skjebne de få som var igjen: Gilbert Romme, Pierre-Amable de Soubrany, Pierre Bourbotte, Ernest Dominique François Joseph Duquesnoy og andre, «de siste av Berget» (les derniers Montagnards); de ble dømt til døden, men gjorde selv ende på sine liv, for ikke å måtte legge hodene under giljotinen.
Også etter februarrevolusjonen i 1848 kalte de radikale i Nasjonalforsamlingen seg Berget. De minnet såre lite om deres navnkundige forfedre fra 1792-1795.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Fransk[rediger | rediger kilde]
- Jeanne Grall: Girondins et Montagnards. Edition Ouest-France, Rennes 1989, ISBN 2-7373-0243-9.
- Albert Mathiez: Girondins et Montagnards. Études d'histoire révolutionnaire. Firmin-Didot, Paris 1930.
Engelsk[rediger | rediger kilde]
- J.F. Bosher, J. F.: The French Revolution, 1989, kapittel 8
- François Furet og Mona Ozouf (red.): A Critical Dictionary of the French Revolution, 1989, s 380-92
- Patrice Higonnet: «The Social and Cultural Antecedents of Revolutionary Discontinuity: Montagnards and Girondins,» i English Historical Review (1985): 100#396 s. 513-544 i JSTOR
- R:R: Palmer: Twelve Who Ruled: The Year of the Terror in the French Revolution (1941)
- Alison Patrick: «Political Divisions in the French National Convention, 1792-93,» i Journal of Modern History(1969) 41#4 s. 422-474. in JSTOR; rejects Sydenham's argument & says Girondists were a real faction
- Alison Patrick: The Men of the First French Republic: Political Alignments in the National Convention of 1792, 1972, comprehensive study of the group's role
- Simon Schama: Citizens: A Chronicle of the French Revolution, 1989 excerpt and text search
- Samuel F. Scott og Barry Rothaus: Historical Dictionary of the French Revolution 1789-1799 (1985) Vol. 2 pp 669-74 online Arkivert 5. mai 2020 hos Wayback Machine.
- Morris Slavin: The making of an insurrection. Parisian sections and the Gironde. Harvard University Press, Cambridge, Mass. 1986, ISBN 0-674-54328-9.
- D.M.G. Sutherland: France 1789–1815. Revolution and Counter-Revolution (2nd ed. 2003) kap 5
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Montagnards – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
