Bernard-René Jordan de Launay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Franske soldater eller militser med hodene til de Launay (til høyre) og Jacques de Flesselles på staker

Bernard-René Jourdan, Marquis de Launay, etter egen signatur også de Launey og Jordan (født 8. april 1740 i Paris (Bastille); drept 14. juli 1789 i Paris) var en fransk adelsmann fra Paris og den siste kommandant på Bastillen i Paris (1776-1789).

Hans foreldre var René Jourdan de Launay, ridder av Den hellige Ludvig (Chevalier de Saint Louis), kommandant på Bastillen (1718 til 1749), og Charlotte Renée Aubry d’Armanville. Jourdan etterfulgte Antoine-Joseph Chapelle de Jumilhac i 1776 som kommandant der. Dermed var det han som ved den franske revolusjons utbrudd var fengselsborgens kommandant (tittelen var opprinnelig capitaine, deretter commandant og så gouverneur) med befal over en liten garnison der.

På dagen for Stormen på Bastillen, den 14. Juli 1789, bevoktet de faktisk bare syv fanger. De Launay ble overvelden av oppstanden. Først beordret han ildgivning mot opprørerne, men deretter ville han overgi festningen. Men så kom det likevel til nye skuddsalver fra festningen, av uklare årsaker. Over åtti ble skutt (i alt var det 98 døde). Til slutt heiste han hvitt flagg og overgav seg med sine menn til folkemengden.

Så var det meningen at han skulle føres av en av anførerne for oppstanden, Pierre-Augustin Hulin (soldat, født 6. september 1758 i Paris; død 9. januar 1841 i Paris), til rådhuset. Men på vei dit angrep en oppbragt folkemengde. Til slutt ble han drept på Place de Grève med fere kniv- og bajonettstikk, etter at han mens han forsvarte seg hadde trampet på en arbeidsløs kokk.

En slakter og senere revolusjonær (Mathieu Jouve Jourdan, kalt Coupe-Têtes - «hodekapperen»), kuttet av ham hodet, som så ble festet på en stang og båret til rådhuset. De Launay betraktes som den franske revolusjons første prominente offer.

Weblinks[rediger | rediger kilde]