Rupprecht av Bayern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rupprecht, kronprins av Bayern i uniform under første verdenskrig

Kronprins Rupprecht av Bayern (tysk: Kronprinz Rupprecht von Bayern; født 18. mai 1869 i München i Bayern, død 2. august 1955Schloss Leutstetten ved Starnberg) var den siste bayerske kronprinsen og kommandant under første verdenskrig. Hans fulle tittel var SKH Rupprecht Maria Luitpold Ferdinand Kronprinz von Bayern, Herzog von Bayern, von Franken und in Schwaben, Pfalzgraf bei Rhein.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rupprecht var sønn av kong Ludvig III av Bayern (Bayerns siste konge) og Maria Theresia av Habsburg-Este (niese av Franz V av Modena). Som første prins av det kongelige huset Wittelsbach gikk han på offentlig gymnasium, Maximiliansgymnasium i Schwabing ved München. Mange reiser til Italia gjorde ham yil en kjenner av renessansemaleri, og ga støtet til hans private kunstsamling. Det bayerske vitenskapsakademi gjorde ham til æresmedlem i 1911.

Årene 1902/03 foretok han en reise til Østasia, og der studerte han de stedlige militærordninger og viet seg ved siden av til en kritisk vurdering av østasiatiske kulturer. Hans reiseerindringer ble utgitt mange år senere i gjennomarbeidet form i 1923.

Militærkarriere før verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1886 ble Rupprecht løytnant og tjenestegjorde i 3. feltartilleriregiment «Prinz Leopold» i Grafenwöhr. Den 6. april 1896 ble han major og overtok den 20. juni som oberstløytnant ledelsen av det bayerske infanteri-livregiment. Den 28. oktober 1899 ble han oberst og fikk ledelsen av det kongelige 2. infanteri-regiment «Kronprinz».

Den 7. oktober 1900 ble Rupprecht forfremmet til generalmajor og overtok 10. oktober den 7. bayerske infanteribrigade i Bamberg. Den 11. juni 1903 nådde han graden generalløytnant. Den 27. januar 1904 overtok han 1. Königlich Bayerische Infanterie-Division, og den 19. april 1906 ble Rupprecht etter forfremmelse til General der Infanterie samtidig kommandør for I. Königlich Bayerisches Armee-Korps i München. Den 4. februar 1913 fulgte hans utnevnelse til generaloberst, og den 27. mars fikk han som etterfølger av sin onkel Leopold ansvaret for IV Armee-Inspektion.

Postkort fra 1915 med keiser Wilhelm II og hans hærførere - Rupprecht langt oppe.

Militærkarriere under verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av første verdenskrig overtok han 2. august 1914 kommandoen ver den tyske 6. armé, som oppmarsjerte på Vestfronten i Lothringen. For å forberede et tysk storangrep ved Metz, foretok Rupprechts armé under grensekampene på Moltkes ordre først en taktisk tilbaketrekning. Rupprecht innledet så imidlertod - uten ordre - et motangrep den 20. august mellom Saarburg og Mörchingen. Den 6. armé klarte rett nok å trenge tilbake motstanderen litt over grensen, men fellen som var i ferd med å bli satt for franskmennene var ennå ikke fullkomment satt da han gikk til angrep. Dermed klarte man ikke å trenge gjennom de franske linjene i avsnittet Nancy/Épinal.

Rupprecht forble for hele resten av krigen ved Vestfronten. Hærens overkommando ble høsten 1914 lagt til Arras. Tidlig på året i 1915 kommanderte han den 6. armé i slaget ved Neuve-Chapelle og i Lorettoslaget. I oktober 1915 fikk han ved sitt forsvar mot sterke franske og engelske angrep ærestittelen «Sieger [seierherre] von Arras und La Bassée». Den 22. august 1915 mottok han ordenen Pour le Mérite og den 20. desember 1916 det tilhørende eikeløv.

Den 1. august 1916 ble han utnevnt til bayersk og preussisk generalfeltmarskalk, og 28. august 1916 overtok han den nydannede Heeresgruppe «Kronprinz Rupprecht», og fikk dermed ansvar goe en enhetlig ledelse av frontene i Picardie, i Artois, i Flandern og til den engelske kanal. Han hadde dermed ansvaret i 1917 for forsvaret mot sterke engelske angrep ved Arras og under det tredje Flandernslag. I mars og april 1918 var ham ned på den tyske Frühjahrsoffensive, og måtte etter slaget ved Amiens og til krigsslutt foreta en skrittvis retrett over Schelde til stillingen Gent-Antwerpen.

Fra monarkiets fall i Bayern[rediger | rediger kilde]

Rupprecht under en prosesjon i Bamberg i 1924 i anledning byend 900-årsjubileum

Ved novemberrevolusjonen i 1918 mistet Rupprecht sin tronfølgerett. Meldingen om revolusjonen nådde ham i Brussel. Under navnet «Alfred Landsberg» reiste hav via Amsterdam og Kassel til Berchtesgaden i Bayern. Rupprecht forble i Bayern, og etter Ludvig IIIs død i 1921 utferdiget han en proklamasjon der han forbeholdt seg sine rettigheter til tronen. Blant rojalistene i Bayern ble han betraktet som legitim konge.

I forbindelse med fredsavtalen i Versailles ble det bestemt at Rupprecht skulle anklages for krigsforbrytelser. Men prosessen løp ut i sanden.[1]

I et vidt utbredt memorandum som Rupprecht utarbeidet i 1923 fremla han som et minimumskrav at de såkalte Ostjuden («øst-jødene») måtte utvises, fordi «disse elementer hadde opptrådt forgiftende».[2] Dette skjedde i sammenheng med en antisemittisk kampanje som rullet over flere tyske landsdeler; i bayern under Gustav von Kahr førte den til masseutvisninger.[3]

Antinazist[rediger | rediger kilde]

Vinteren 1932/33 opptok den bayerske ministerpresident Heinrich Held og formannen for det regjerende Bayerische Volkspartei Fritz Schäffer med samtykke fra SPD. De skulle forberede mottiltak i tilfelle NSDAP (nazistpartiet) skulle prøve å ta makten. Ifølge artikkel 64 i den bayerske forfatning ville de fa utnevne Rupprecht til Generalstaatskommissar. Rupprecht holdt seg beredt, men da det så virkelig kom til Adolf Hitlers maktovertakelse, nølte både han og den bayerske statsregjeringen, og sjansen gikk tapt.

Kronprins Rupprechts sarkofag

Rupprecht var motstander av nasjonalsosialismen og holdt hemmelig kontakt med opposisjonsgrupper. Han måtte i 1939 dra i landflyktighet til Italia. Der (for det meste i Firenze) forble han under annen verdenskrig. Fra 1943 engajerte han seg her overfor de vestallierte for en utpreget tysk føderalisme med mulig gjenopprettelse av monarkiene i enkeltstatene.

Theodor Christian Freiherr von Fraunberg, hans tidligere adjutant, gjemte ham hos seg i Firenze slik at han unngikk å ble arrestert av nasjonalsosialistene i 1944. Hans kone og døtre ble i krigens siste fase sendt til konsentrasjonsleir, først til Dachau, så til Flossenbürg. Alle overlevde.

Etter annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Hans ektefelle Antoinette kom seg aldri etter de belastningene hun ble påført i fangenskapet og døde i 1954 i Sveits uten å vende noen gang tilbake til Tyskland.

Ender sine siste leveår viet Rupprecht seg for det meste til sin kunstsamling. Som den siste Wittelsbacher ble han begravet i München i Theatinerkirken i München. Det var en begravelse med kongelige æresbevisninger. Rupprecht var den siste overlevente tyske generalfeltmarskalt fra første verdenskrig.

Familie[rediger | rediger kilde]

Rupprecht og Marie Gabrielle

Rupprecht giftet seg to ganger, først i år 1900 med hertuginnen Marie Gabrielle av Bayern (1878–1912) . Barn:

  1. Luitpold (1901-1914; død av polio (barnelammelse)
  2. Irmingard (1902-1903; død av difteri)
  3. Albrekt av Bayern (1905–1996)
  4. dødfødt datter (1906)
  5. Rudolf (1909-1912; død av diabetes)
Rupprecht og Antonia

I 1921 giftet Rupprecht seg med prinsessen Antoinette av Luxemburg (1899–1954), datter av Vilhelm, storhertug av Luxemburg, og fikk med henne barnene:

  1. Henrik (1922–1958)
  2. Irmingard, født 1923
  3. Editha, født 1924
  4. Hilda (1926–2002)
  5. Gabriella, født 1927
  6. Sophie, født 1935

Verker[rediger | rediger kilde]

  • In Treue fest. Mein Kriegstagebuch. utg. av Eugen von Frauenholz. 3 Bände. München 1929.
  • Reise-Erinnerungen aus Indien. München 1922.
  • Reise-Erinnerungen aus Ostasien. utg. Verlag Josef Kösel & Friedrich Pustet. München 1906. überarbeitet 1923.
  • Reise-Erinnerungen aus dem Südosten Europas und dem Orient. München 1923.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Otto Kolshorn: Kronprinz Rupprecht von Bayern. Ein Lebens- und Charakterbild. R. Piper & Co. Verlag. München 1918.
  • Josef Breg: Kronprinz Rupprecht von Bayern. Max Kellerers Verlag, (2. vermehrte Aufl.) München 1918
  • Oscar Doering: Das Haus Wittelsbach. Verlag Parcus & Co, München 1924. S. 120-133
  • German Bayer (=Prof. Dr. Karl Brunner): Kronprinz Rupprecht - Unser Heerführer im Weltkrieg. Traditions-Verlag, Grubersche Buchhandlung. Prien am Chiemsee 1929
  • Eugen von Frauenholz: Kronprinz Rupprecht im Weltkrieg. Sonderdruck aus: Zeitschrift für bayerische Landesgeschichte. (Bibliogr. Angabe "Berlin 1929" ist nicht korrekt!)
  • Erwein von Aretin: «Kronprinz Rupprecht - Sein Leben und Wirken». I: Weiß-blaue Hefte, Folge 4, München 1948
  • Hans Rall: Kronprinz Rupprecht von Bayern. München 1949
  • Max Lebsche: Kronprinz-Rupprecht-Geburtstagsfeier der königstreuen Verbände Münchens am 18. Mai 1951. Sonderdruck. Ohne Ort 1951
  • Joe J. Heydecker: Kronprinz Rupprecht von Bayern. Ein Lebensbild. Süddeutscher Verlag, München 1953
  • «Kronprinz Rupprecht - 85 Jahre In Treue fest». (utg.) Bayerische Einigung e.V. Festschrift. I: Unser Bayern, Heft 1/2. München, Mai 1954
  • Kurt Sendtner: Rupprecht von Wittelsbach, Kronprinz von Bayern. Pflaum, München 1954
  • Walter Goetz: Rupprecht Kronprinz von Bayern 1869-1955 - Ein Nachruf. Verlag der Bayerischen Akademie der Wissenschaften, München 1956
  • Carl Amery: Der König jenseits des Wassers - Kronprinz Rupprecht und die britisch-schottische Thronfolge. (utg.) Bayerischer Rundfunk, München. In: Gehört und Gelesen, Nr. 3 (März) 1979. S. 1-12
  • Michaela Appel: Reiseerinnerungen aus Indonesien - Kronprinz Rupprecht von Bayern. Staatliches Museum für Völkerkunde München, 2000
  • Hermann Rumschöttel]]: Der Glaube an den gerechten Krieg. I: Unter der Krone - Das Königreich Bayern und sein Erbe, (utg.) Ernst Fischer und Hans Kratzer, SüddeutscheZeitung edition. München 2006. S. 143
  • Karl Otmar von Aretin: «Hindenburg riet dringend ab». I: Unter der Krone - Das Königreich Bayern und sein Erbe, (utg.) Ernst Fischer und Hans Kratzer, SüddeutscheZeitung edition. München 2006. S. 154f
  • Dieter J. Weiß: Rupprecht. I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 22, Duncker & Humblot, Berlin 2005, s. 285 f. (skanning).
  • Dieter J. Weiß: Kronprinz Rupprecht von Bayern (1869–1955). Eine politische Biografie. Pustet, Regensburg 2007, ISBN 978-3-7917-2047-0 (Rezension)
  • Stefan März: Das Haus Wittelsbach im Ersten Weltkrieg: Chance und Zusammenbruch monarchischer Herrschaft. Pustet, Regensburg 2013, ISBN 978-3-79172-497-3.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Patrick Henßler: «Versailler Vertrag», 1919/20, i: Historisches Lexikon Bayerns, s. 4 (14.September 2010)
  2. ^ Lothar Machtan: Rezension von Kronprinz Rupprecht von Bayern (1869-1955). Eine politische Biografie von Dieter Weiß (av 2. august 2007)
  3. ^ Ludger Heid: «Achtzehntes Bild: Der Ostjude». I: Julius H. Schoeps, Joachim Schlör (utg.): Bilder der Judenfeindschaft. Antisemitismus – Vorurteile und Mythen. Augsburg 1999, s. 248.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Rupprecht av Bayern – bilder, video eller lyd