Kletus (motpave)
| Kletus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1090 Roma | ||
| Død | 25. jan. 1138[1] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent, katolsk biskop (1130–) | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Giordano Pierleoni | ||
| Gravlagt | Santa Maria in Trastevere | ||
Anacletus, Kletus eller Anaklet II, født Pietro Pierleoni (født ca. 1090, død 25. januar 1138) var motpave fra 14. februar 1130 og fram til sin død åtte år senere. Han ble valgt til motpave som følge av det skisma som ble skapt av det forhastede pavevalget etter pave Honorius IIs død.
I februar 1130, da pave Honorius II forstod at han lå på det siste, trakk han seg tilbake til klosteret på Celiohøyden. Heller ikke der var det fred å få, da ryktet om hans død fikk Pierleoni og hans tilhengere til å stille mannssterkt; men de dro igjen da Honorius stilte seg i vinduet. Han døde natt til 14. februar.[2] Ved valget på neste pave besluttet kardinalene å overlate valget til en kommisjon av åtte menn, ledet av pavekansleren Haimerik som fikk sin kandidat, kardinal Gregorio Papareschi valgt til pave Innocent II.[3]
Innocent ble innviet den 14. februar 1130, samme dag som Honorius døde. De andre kardinalene påpekte at de to kardinalbispene ikke hadde vært til stede, heller ikke 22 kardinaler og 22 prester som skulle vært spurt. Valget var dermed ikke etter kanonisk lov, selv om de avgjørende stemmene ble avgitt til fordel for Innocent. De andre var i flertall, og stemte for kardinal Pietro Pierleoni fra Roma som kom fra en familie som var motstandere av Haimeriks støttespillere, Frangipani-familien. Imidlertid glemte de å oppheve valget av Innocent, en tabbe som senere fikk stor betydning.[4] Men Nikolas II, pave i årene 1058-61,[5] hadde innført et påbud i 1059 som ga førsterettsvalget til kardinalprestenes og kardinaldiakonenes flertall. Denne regelen ble først endret i det andre Laterankonsilet av 1139, og skulle den gjelde, var Pierleoni lovlig valgt pave, og Innocent motpaven.
Pierleoni tok navnet Anaklet II. Tilhengerne hans var mektige nok til at han kunne ta bolig i Lateranet, mens Innocent fant det tryggest å gå i dekning på Frangipani-familiens eiendommer. Anaklet måtte likevel snarest befeste sin stilling, og skrev til den mektigste mann i Italia, grev Roger II av Sicilia, med løfte om å krone ham til konge av Sicilia om Roger ville støtte hans overtakelse av pavestolen. Grev Roger takket ja, og pave Innocent søkte nå tilflukt i Frankrike, der kong Ludvig VI personlig skrev til abbeden Bernhard av Clairvaux, «Guds orakel», om han kunne komme til kirkemøtet av franske biskoper som i hast var kalt til Étampes. Saken dreide seg ikke om pavevalget var ureglementert eller ikke, men om hvilken kandidat som var best skikket som pave.[7]
Bernhard foretrakk Innocent, og dermed var saken avgjort for den franske kirke, selv om Anaklets tidligere abbed i Cluny-klosteret, Peter den ærverdige (ca 1092-1156),[8] stemte for sin tidligere munk. Bernhard fikk nå i oppdrag å dra til England og forsøke å overbevise Henrik I av England om å ta Innocents parti, men han forholdt seg til at de engelske bispene holdt på Anaklet. Til sist sa Bernhard at kong Henrik fikk sørge over sine andre synder: «Denne påtar jeg meg all skyld for og skal svare for den.» Henrik ga da etter, og ble med Bernhard tilbake til Chartres hvor pave Innocent holdt til. Der var oppmerksomheten rettet mot hertug Lothar av Sachsen som Innocent hadde bedt om hjelp til å erobre Roma tilbake. Lothar sa seg villig, om Innocent kronet ham til romersk keiser; Anaklet hadde kontrollen over Peterskirken, og kroningen skjedde derfor i Laterankirken i Roma den 4. juni 1133. Straks etterpå forlangte keiser Lothar retten til å utnevne biskoper, det som siden ble til investiturstriden. Verken Innocent eller Bernhard gikk med på det, og dermed trakk Lothar like godt sine styrker ut av Roma og lot pave Innocent greie seg selv.[9] En annen ulempe for Lothar var at om han fortsatt hadde støttet Innocent, kom han i konflikt med Roger av Sicilia som hadde latt seg krone av Anaklet, samtidig som han i Tyskland kjempet mot hohenstauferne.[10] Men som tysk-romersk keiser fikk han mot en årlig avgift overdratt de områder som tilhørte Matilde av Toscana, «den matildiske arven» som opprinnelig var ment for pavedømmet. Konsekvensen var det kuriøse faktum at keiseren ble pavens vasall.[11]
Blant Anaklets støttespillere var hertug Vilhelm X av Aquitaine og grev Roger av Sicilia. Rogers utnevnelse til konge ble først anerkjent av Innocent ni år senere.
Bernhard av Clairvaux ble med Innocent tilbake til Italia, der han bidro til å forsone Pisa med Genova, og Milano med paven, for erkebiskop Anselm av Milano støttet motpaven.[12] Samme år var Bernard igjen ved kirkerådet i Reims i Frankrike på pave Innocents side, og dro deretter til Aquitaine hvor han lyktes å få hertug Vilhelm av Aquitaine til å oppgi sin støtte til Anaklet til fordel for Innocent.[13] I 1136 foretok keiser Lothar III nok et hærtokt, men det avgjorde heller ikke konflikten som ikke ble avsluttet før Anaklet døde i januar 1138.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Anacletus (II), Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Anacletus-II, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Honorius II», catholicculture.org
- ^ Historia Compostelana, satt sammen i Galicia (Spania) for biskopene av Santiago de Compostela, gir informasjon om detaljene fra det omstridte pavevalget i 1130.
- ^ Finn Jor: Bernhard av Clairvaux (s. 65), forlaget Land og kirke, Oslo 1953
- ^ Halvorsen, Per Bjørn: «Nikolaus 2.» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. april 2024 fra [1]
- ^ Francesco Frascarelli: «Frangipani», Enciclopedia Dantesca (på italiensk)
- ^ Finn Jor: Bernhard av Clairvaux (s. 66)
- ^ «Peter den ærverdige», katolsk.no
- ^ Finn Jor: Bernhard av Clairvaux (s. 69-70)
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Lothar 3.» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. april 2024 fra [2]
- ^ Schaff-Herzog, ibid.
- ^ Finn Jor: Bernhard av Clairvaux (s. 70)
- ^ Bunson, Matthew, Margaret, & Stephen (1998): Our Sunday Visitor's Encyclopedia of Saints. Huntington: Our Sunday Visitor. ISBN 0879735880. Side 129