Robert McNamara

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Robert S. McNamara)
Gå til: navigasjon, søk
Robert McNamara
Robert McNamara
Født 9. juni 1916
San Francisco, California
Død 6. juli 2009 (93 år)
Washington, D.C.
Yrke Industrileder og offentlig tjenestemann
Parti Det republikanske parti[1][2]
USAs 8. forsvarsminister
21. januar 1961–29. februar 1968
President Lyndon B. Johnson (1963–1968)
John F. Kennedy (1961–1963)
Forgjenger Thomas S. Gates
Etterfølger Clark Clifford
Verdensbankens president
1. april 1968–30. juni 1981
Forgjenger George David Woods
Etterfølger Alden W. Clausen
Signatur
Robert McNamara sin signatur

Robert Strange McNamara (født 9. juni 1916 i San Francisco, død 6. juli 2009 i Washington, D.C.) var en amerikansk industrileder, offentlig tjenestemann og politiker. McNamara var USAs forsvarsminister under presidentene John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson 1961–1968, og spilte en sentral rolle i opptrappingen av USAs militære innsats i Vietnamkrigen. McNamara var ansvarlig for innføringen av systemanalyse i offentlig politikk. Dette er videreutviklet til disiplinen kjent som politisk analyse.[3][4]

McNamara hadde sin bakgrunn som økonom fra Harvard Business School, og arbeidet med statistisk analyse for United States Army Air Forces under den andre verdenskrig. Etter krigen avanserte han til toppledelsen i Ford Motor Company, der han i 1960 tiltrådte som president, den første utenfra Ford-familien. Han har fått en del av æren for Fords suksess i etterkrigstiden. Etter å ha vært forsvarsminister, var McNamara president i Verdensbanken 1968–1981. I denne perioden begynte Verdensbanken å konsentrere seg om fattigdomsbekjempelse.[5]

Tidlig liv og karrière[rediger | rediger kilde]

Robert McNamara var født i San Francisco, California, hvor faren var salgssjef hos en skogrossist. Mellomnavnet Strange var morens fødenavn. Han var aktiv speider, og gikk ut fra University of Californias avdeling i Berkeley i 1937. Han tok en Bachelor of Arts i økonomi med matematikk og filosofi som øvrige fag. Han var medlem UC Berkeley Golden Bear Battalion, Army ROTC, som er en offisersopplæring for studenter. Han tok MBA ved Harvard Graduate School of Business Administration i 1939.

Etter Harvard arbeidet han ett år i revisorfirmaet Price Waterhouse i San Francisco. I august 1940 vendte han tilbake til Harvard for å undervise og ble den høyest betalte og yngste Assistant Professor på den tid. Etter å ha deltatt i et program for å undervise i analytiske tilnærminger for offiserer fra Army Air Forces (AAF), gikk han inn i hæren som kaptein tidlig i 1943, og tjenestegjorde resten av krigen ved AAFs Office of Statistical Control. En av hans viktigste ansvarsområder var analyse av de amerikanske bombeflyenes effektivitet og nytte, særlig B-29 styrken ledet av generalmajor Curtis LeMay i Kina og Marianaøyene.[6] Han forlot aktiv tjeneste i 1946 med grad av oberstløytnant og med medaljen Legion of Merit.

I 1946 ble McNamara ansatt i Ford Motor Company, og på anbefaling fra en oberst arbeidet han under Charles «Tex» Thornton. Thornton hadde lest en artikkel i Life magazine som rapporterte at selskapet var overmodent for reform. Han var en av ti tidligere WW II offiserer kjent som Whiz Kids, som hjalp selskapet til å gå med overskudd ved å effektivisere selskapets administrasjon ved å implementere moderne planlegging, organisering og kontrollsystemer. Etter å ha startet som leder for planlegging og finansiell analyse, avanserte han raskt gjennom en serie av topplederstillinger.

McNamara gikk imot Fords planlagte Edsel bilmodell og arbeidet for å stoppe programmet selv før den første bilen rullet fra monteringslinjen. Han lyktes tilslutt i å endre programmet i november 1960. McNamara var også nær ved å få stoppet produksjonen av Lincoln, og tvang produktplanleggere til å redesigne bilen i 1961. Den 9. november 1960 ble McNamara den første president i Ford fra utsiden av Henry Fords familie. McNamara mottok betydelig kreditt for Fords ekspansjon og suksess i etterkrigstiden.

Forsvarsminister[rediger | rediger kilde]

President Kennedy og McNamara i 1962

En nyvalgt President John F. Kennedy (før han begynte sin presidentperiode), tilbød først posten som forsvarsminister til tidligere forsvarsminister Robert A. Lovett. Lovett avslo men anbefalte McNamara; Kennedy kontaktet ham via Sargent Shriver og tilbød enten finans- eller forsvarsministerposten mindre enn fem uker etter at McNamara hadde blitt president hos Ford. Først avslo McNamara stillingen som finansminister; men etter diskusjoner med familien aksepterte McNamara Kennedys tilbud om å bli forsvarsminister.

McNamara hengav seg til å sette seg inn i forsvarspolitikk, lærte raskt og inntok en «aktiv rolle», i sine egne ord «utøvde aggressivt lederskap med å spørre, foreslå alternativer, fremsette motforestillinger og stimulere til fremskritt.» Han stanset radikale organisasjonsendringer som var foreslått av en gruppe som også inkluderte Kennedy, ledet av Sen. W. Stuart Symington, som ville ha fjernet militærdepartmentene, erstattet Joint Chiefs of Staff (JCS) med én personalsjef, og etablerte tre kommandolinjer. McNamara aksepterte behovet for separate tjenester men fremholdt «Til sist må vi ha en forsvarspolitikk, ikke tre motstridende forsvarspolitiske linjer. Det er oppgaven til forsvarsministeren og hans stab å sørge for at dette er tilfelle.»

Den politikken som var trukket opp av President Kennedy i begynnelsen veiledet McNamara i en melding til Kongressen den 28. mars 1961 til en reorientering av forsvarsprogrammet. Kennedy avviste utkastet at USA skulle være villig til å bruke atomvåpen uten først å ha blitt angrepet, og understreket behovet for adekvate strategiske våpen og forsvar for å motstå kjernefysiske angrep mot USA og deres allierte. Han hevdet at det amerikanske forsvaret hele tiden måtte være under sivil kontroll, og nasjonens forsvarsprogram måtte være slik at det forhindret irrasjonell eller ikke-fremprovosert krig.

Hovedoppgaven for amerikanske styrker, i samarbeid med allierte, var å forhindre oppsmuldringen av den frie verden, gjennom begrensede kriger. Kennedy og McNamara avviste forslagt om å skulle gjengjelde massivt hvis provosert, til fordel for et «fleksibelt svar», avhenging av situasjonen. USA ønsket andre valgmuligheter i en nødsituasjon enn «æreløs retrett eller uhemmet gjengjeldelse» som presidenten formulerte det. I 1961, etter en større vurdering av USAs militære trusler, ønsket av McNamara, kom en avgjørelse om å øke nasjonens krigsmuligheter. Kennedys administrasjon forlot derved Eisenhowers innstilling om massiv besvarelse av angrep, til fordel for en strategi som tillot dem å være fleksible, og som baserte seg på en økt mulighet for USA til å benytte seg av begrenset krigsføring, uten bruk av atomvåpen.

ABM[rediger | rediger kilde]

På slutten av sin regjeringstid gikk McNamara imot et ABM system som var foreslått utbygget i USA, og hevdet at kostnaden ville bli for stor (minst 40 milliarder dollar) og dessuten ineffektivt, da Sovjetunionen ville øke sitt offensive potensial for å oppheve USAs forsvarsmessige fordel. Under press for å fortsette ABM-programmet etter at det ble klart at Sovjetunionen hadde startet et lignende program, gikk McNamara omsider med på et «tynt» system, men han trodde aldri at det ville være klokt for USA å gå denne retningen.

Han trodde alltid at det beste forsvarssystemet for USA var å oppnå paritet med Sovjetunionen i destruksjonsevne; kalt terrorbalanse (også kjent som MAD – Mutually Assured Destruction). Et ABM-system ville være ineffektivt som våpen sammenlignet med kapasiteten til å utplassere kjernefysiske missiler.

Vietnamkrigen[rediger | rediger kilde]

Under president John F. Kennedy, mens McNamara var forsvarsminister, økte de amerikanske troppene i Vietnam fra 500 til 16 000.

McNamara var klar over Dow Chemicals Agent Oranges potensielt dødelige effekt, allerede da det ble bukt i Vietnam, og lenge før veteranene kom hjem, og begynte å dø eller svekkes som et resultat av plantegiften. Fremdeles er fødselsdefekter etter denne giften vanlig i Vietnam.

McNamara har sagt at dominoteorien var hovedgrunnen for at USA involverte seg i Vietnamkrigen. I det samme intervjuet sier han at Kennedy ikke sa, før han døde, hvorvidt han ville ha trukket seg ut av Vietnam, dersom han hadde sett tapene, men McNamarra trodde, på intervjutidspunktet, at hadde Kennedy stått ovenfor det valget, hadde han valgt å trekke troppene ut av Vietnam, fullstendig.[trenger referanse]

Diverse[rediger | rediger kilde]

  • Mens McNamara arbeidet for Ford Motor Company bodde han i Ann Arbor i stedet for i et av de områdene som var de vanlige stedene som bilprodusentenes ledere pleide å bosette seg (Grosse Pointe, Birmingham i Michigan og Bloomfield Hills). Sammen med sin kone forsøkte han å være i nærheten av en universitetsby etter at deres håp om å returnere til Harvard hadde blitt lagt på vent etter krigen.
  • 29. september 1972 ble McNamara gjenkjent på ferjen til Martha's Vineyard av en passasjer som deretter forsøkte å kaste ham på havet. McNamara lot være å melde hendelsen til politiet. Mannen forble anonym, men ble intervjuet endel år senere av forfatteren Paul Hendrickson,[7] som siterte angriperen som sa, «Jeg ville bare konfrontere (McNamara) med Vietnam.»
  • Et bilde av McNamaras møte med general Võ Nguyên Giáp i 1985 henger i War Remnants Museum i Ho Chi Minh-byen nær bilder av John Kerry, Elmo Zumwalt, Warren Christopher og andre amerikanske dignitærer som har besøkt Vietnam etter normaliseringen av relasjoner mellom de to landene.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • (1968) The Essence of Security: Reflections in Office. New York, Harper & Row, 1968; London, Hodder & Stoughton, 1968. ISBN 0-340-10950-5.
  • (1973) One hundred countries, two billion people: the dimensions of development. New York, Praeger Publishers, 1973.
  • (1981) The McNamara years at the World Bank: major policy addresses of Robert S. McNamara, 1968-1981; with forewords by Helmut Schmidt and Léopold Senghor. Baltimore: Published for the World Bank by the Johns Hopkins University Press, 1981. ISBN 0-8018-2685-3.
  • (1985) The challenges for sub-Saharan Africa. Washington, DC: 1985.
  • (1986) Blundering into disaster: surviving the first century of the nuclear age. New York: Pantheon Books, 1986. ISBN 0-394-55850-2 (hardcover); ISBN 0-394-74987-1 (pbk.).
  • (1989) Out of the cold: new thinking for American foreign and defense policy in the 21st century. New York: Simon and Schuster, 1989. ISBN 0-671-68983-5.
  • (1992) The changing nature of global security and its impact on South Asia. Washington, DC: Washington Council on Non-Proliferation, 1992.
  • (1995) In Retrospect: The Tragedy and Lessons of Vietnam. (with Brian VanDeMark.) New York: Times Books, 1995. ISBN 0-8129-2523-8; New York: Vintage Books, 1996. ISBN 0-679-76749-5.
  • (1999) Argument without end: in search of answers to the Vietnam tragedy. (Robert S. McNamara, James G. Blight, and Robert K. Brigham.) New York: Public Affairs, 1999. ISBN 1-891620-22-3 (hc).
  • (2001) Wilson’s ghost: reducing the risk of conflict, killing, and catastrophe in the 21st century. (Robert S. McNamara and James G. Blight.) New York: Public Affairs, 2001. ISBN 1-891620-89-4.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Six for the Kennedy Cabinet». Time (engelsk). 26. desember 1960. Besøkt 26. april 2014. 
  2. ^ Reeves, Richard (10. februar 2009). «Missile Gaps and Other Broken Promises». The New York Times (engelsk). 100 Days. A New York Times Blog. Besøkt 26. april 2014. 
  3. ^ Radin, Beryl (2000). Beyond Machiavelli. Policy Analysis Comes of Age (engelsk). Georgetown University Press. 
  4. ^ Page, Susan (7. juli 2009). «Ex-Defense secretary Robert McNamara dies at 93». USA Today (engelsk). Besøkt 26. april 2014. 
  5. ^ «Pages from World Bank History - Bank Pays Tribute to Robert McNamara» (engelsk). World Bank. 21. mars 2003. Besøkt 26. april 2014. 
  6. ^ Rich Frank: Downfall, Random House, 1999.
  7. ^ Hendrickson, Paul: The Living and the Dead: Robert McNamara and Five Lives of a Lost War. Vintage, 1997. ISBN 0-679-78117-X.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]