Robert S. McNamara

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Robert McNamara
Robert McNamara
Forsvarsminister Robert S. McNamara i telefonsamtale (1964), foto av Yoichi R. Okamoto, White House Press Office (WHPO)
Født 9. juni 1916
California San Francisco, California
Død 6. juli 2009 (93 år)
Ektefelle Margaret Craig (døde),
deretter Diana Masieri Byfield
Parti Demokratene
Forsvarsminister i USA
19611968
Presidenter John F. Kennedy, Lyndon B. Johnson
Forgjenger Thomas S. Gates
Etterfølger Clark M. Clifford
President i Verdensbanken
19681981
Forgjenger George D. Woods
Etterfølger Alden W. Clausen

Robert Strange McNamara (født 9. juni 1916 i San Francisco, død 6. juli 2009) var en amerikansk forretningsmann og tidligere forsvarsminister. McNamara var USAs forsvarsminister fra 1961 til 1968, og ble av flere oppfattet som Vietnam-krigens «arkitekt».[1] Han avgikk for å overta vervet som president i Verdensbanken (19681981). McNamara var ansvarlig for innføringen av systemanalyse innen politikk, som er videreutviklet til disiplinen politisk analyse.[2]

Tidlig liv og karrière[rediger | rediger kilde]

Robert McNamara var født i San Francisco, California, hvor faren var salgssjef hos en skogrossist. Mellomnavnet Strange var morens fødenavn. Han var aktiv speider, og gikk ut fra University of Californias avdeling i Berkeley i 1937. Han tok en Bachelor of Arts i økonomi med matematikk og filosofi som øvrige fag. Han var medlem UC Berkeley Golden Bear Battalion, Army ROTC, som er en offisersopplæring for studenter. Han tok MBA ved Harvard Graduate School of Business Administration i 1939.

Etter Harvard arbeidet han ett år i revisorfirmaet Price Waterhouse i San Francisco. I august 1940 vendte han tilbake til Harvard for å undervise og ble den høyest betalte og yngste Assistant Professor på den tid. Etter å ha deltatt i et program for å undervise i analytiske tilnærminger for offiserer fra Army Air Forces (AAF), gikk han inn i hæren som kaptein tidlig i 1943, og tjenestegjorde resten av krigen ved AAFs Office of Statistical Control. En av hans viktigste ansvarsområder var analyse av de amerikanske bombeflyenes effektivitet og nytte, særlig B-29 styrken ledet av generalmajor Curtis LeMay i Kina og Marianaøyene.[3] Han forlot aktiv tjeneste i 1946 med grad av oberstløytnant og med medaljen Legion of Merit.

I 1946 ble McNamara ansatt i Ford Motor Company, og på anbefaling fra en oberst arbeidet han under Charles «Tex» Thornton. Thornton hadde lest en artikkel i Life magazine som rapporterte at selskapet var overmodent for reform. Han var en av ti tidligere WW II offiserer kjent som Whiz Kids, som hjalp selskapet til å gå med overskudd ved å effektivisere selskapets administrasjon ved å implementere moderne planlegging, organisering og kontrollsystemer. Etter å ha startet som leder for planlegging og finansiell analyse, avanserte han raskt gjennom en serie av topplederstillinger.

McNamara gikk imot Fords planlagte Edsel bilmodell og arbeidet for å stoppe programmet selv før den første bilen rullet fra monteringslinjen. Han lyktes tilslutt i å endre programmet i november 1960. McNamara var også nær ved å få stoppet produksjonen av Lincoln, og tvang produktplanleggere til å redesigne bilen i 1961. Den 9. november 1960 ble McNamara den første president i Ford fra utsiden av Henry Fords familie. McNamara mottok betydelig kreditt for Fords ekspansjon og suksess i etterkrigstiden.

Forsvarsminister[rediger | rediger kilde]

President Kennedy og McNamara i 1962

En nyvalgt President John F. Kennedy (før han begynte sin presidentperiode), tilbød først posten som forsvarsminister til tidligere forsvarsminister Robert A. Lovett. Lovett avslo men anbefalte McNamara; Kennedy kontaktet ham via Sargent Shriver og tilbød enten finans- eller forsvarsministerposten mindre enn fem uker etter at McNamara hadde blitt president hos Ford. Først avslo McNamara stillingen som finansminister; men etter diskusjoner med familien aksepterte McNamara Kennedys tilbud om å bli forsvarsminister.

McNamara hengav seg til å sette seg inn i forsvarspolitikk, lærte raskt og inntok en «aktiv rolle», i sine egne ord «utøvde aggressivt lederskap med å spørre, foreslå alternativer, fremsette motforestillinger og stimulere til fremskritt.» Han stanset radikale organisasjonsendringer som var foreslått av en gruppe som også inkluderte Kennedy, ledet av Sen. W. Stuart Symington, som ville ha fjernet militærdepartmentene, erstattet Joint Chiefs of Staff (JCS) med én personalsjef, og etablerte tre kommandolinjer. McNamara aksepterte behovet for separate tjenester men fremholdt «Til sist må vi ha en forsvarspolitikk, ikke tre motstridende forsvarspolitiske linjer. Det er oppgaven til forsvarsministeren og hans stab å sørge for at dette er tilfelle.»

Den politikken som var trukket opp av President Kennedy i begynnelsen veiledet McNamara i en melding til Kongressen den 28. mars 1961 til en reorientering av forsvarsprogrammet. Kennedy avviste utkastet at USA skulle være villig til å bruke atomvåpen uten først å ha blitt angrepet, og understreket behovet for adekvate strategiske våpen og forsvar for å motstå kjernefysiske angrep mot USA og deres allierte. Han hevdet at det amerikanske forsvaret hele tiden måtte være under sivil kontroll, og nasjonens forsvarsprogram måtte være slik at det forhindret irrasjonell eller ikke-fremprovosert krig.

Hovedoppgaven for amerikanske styrker, i samarbeid med allierte, var å forhindre oppsmuldringen av den frie verden, gjennom begrensede kriger. Kennedy og McNamara avviste forslagt om å skulle gjengjelde massivt hvis provosert, til fordel for et «fleksibelt svar», avhenging av situasjonen. USA ønsket andre valgmuligheter i en nødsituasjon enn «æreløs retrett eller uhemmet gjengjeldelse» som presidenten formulerte det. I 1961, etter en større vurdering av USAs militære trusler, ønsket av McNamara, kom en avgjørelse om å øke nasjonens krigsmuligheter. Kennedys administrasjon forlot derved Eisenhowers innstilling om massiv besvarelse av angrep, til fordel for en strategi som tillot dem å være fleksible, og som baserte seg på en økt mulighet for USA til å benytte seg av begrenset krigsføring, uten bruk av atomvåpen.

ABM[rediger | rediger kilde]

På slutten av sin regjeringstid gikk McNamara imot et ABM system som var foreslått utbygget i USA, og hevdet at kostnaden ville bli for stor (minst 40 milliarder dollar) og dessuten ineffektivt, da Sovjetunionen ville øke sitt offensive potensial for å oppheve USAs forsvarsmessige fordel. Under press for å fortsette ABM-programmet etter at det ble klart at Sovjetunionen hadde startet et lignende program, gikk McNamara omsider med på et «tynt» system, men han trodde aldri at det ville være klokt for USA å gå denne retningen.

Han trodde alltid at det beste forsvarssystemet for USA var å oppnå paritet med Sovjetunionen i destruksjonsevne; kalt terrorbalanse (også kjent som MAD – Mutually Assured Destruction). Et ABM-system ville være ineffektivt som våpen sammenlignet med kapasiteten til å utplassere kjernefysiske missiler.

Vietnamkrigen[rediger | rediger kilde]

Under president John F. Kennedy, mens McNamara var forsvarsminister, økte de amerikanske troppene i Vietnam fra 500 til 16 000.

McNamara var klar over Dow Chemicals Agent Oranges potensielt dødelige effekt, allerede da det ble bukt i Vietnam, og lenge før veteranene kom hjem, og begynte å dø eller svekkes som et resultat av plantegiften. Fremdeles er fødselsdefekter etter denne giften vanlig i Vietnam.

McNamara har sagt at dominoteorien var hovedgrunnen for at USA involverte seg i Vietnamkrigen. I det samme intervjuet sier han at Kennedy ikke sa, før han døde, hvorvidt han ville ha trukket seg ut av Vietnam, dersom han hadde sett tapene, men McNamarra trodde, på intervjutidspunktet, at hadde Kennedy stått ovenfor det valget, hadde han valgt å trekke troppene ut av Vietnam, fullstendig.[trenger referanse]

Diverse[rediger | rediger kilde]

  • Mens McNamara arbeidet for Ford Motor Company bodde han i Ann Arbor i stedet for i et av de områdene som var de vanlige stedene som bilprodusentenes ledere pleide å bosette seg (Grosse Pointe, Birmingham i Michigan og Bloomfield Hills). Sammen med sin kone forsøkte han å være i nærheten av en universitetsby etter at deres håp om å returnere til Harvard hadde blitt lagt på vent etter krigen.
  • 29. september 1972 ble McNamara gjenkjent på ferjen til Martha's Vineyard av en passasjer som deretter forsøkte å kaste ham på havet. McNamara lot være å melde hendelsen til politiet. Mannen forble anonym, men ble intervjuet endel år senere av forfatteren Paul Hendrickson,[4] som siterte angriperen som sa, «Jeg ville bare konfrontere (McNamara) med Vietnam.»
  • Et bilde av McNamaras møte med general Võ Nguyên Giáp i 1985 henger i War Remnants Museum i Ho Chi Minh-byen nær bilder av John Kerry, Elmo Zumwalt, Warren Christopher og andre amerikanske dignitærer som har besøkt Vietnam etter normaliseringen av relasjoner mellom de to landene.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • (1968) The Essence of Security: Reflections in Office. New York, Harper & Row, 1968; London, Hodder & Stoughton, 1968. ISBN 0-340-10950-5.
  • (1973) One hundred countries, two billion people: the dimensions of development. New York, Praeger Publishers, 1973.
  • (1981) The McNamara years at the World Bank: major policy addresses of Robert S. McNamara, 1968-1981; with forewords by Helmut Schmidt and Léopold Senghor. Baltimore: Published for the World Bank by the Johns Hopkins University Press, 1981. ISBN 0-8018-2685-3.
  • (1985) The challenges for sub-Saharan Africa. Washington, DC: 1985.
  • (1986) Blundering into disaster: surviving the first century of the nuclear age. New York: Pantheon Books, 1986. ISBN 0-394-55850-2 (hardcover); ISBN 0-394-74987-1 (pbk.).
  • (1989) Out of the cold: new thinking for American foreign and defense policy in the 21st century. New York: Simon and Schuster, 1989. ISBN 0-671-68983-5.
  • (1992) The changing nature of global security and its impact on South Asia. Washington, DC: Washington Council on Non-Proliferation, 1992.
  • (1995) In Retrospect: The Tragedy and Lessons of Vietnam. (with Brian VanDeMark.) New York: Times Books, 1995. ISBN 0-8129-2523-8; New York: Vintage Books, 1996. ISBN 0-679-76749-5.
  • (1999) Argument without end: in search of answers to the Vietnam tragedy. (Robert S. McNamara, James G. Blight, and Robert K. Brigham.) New York: Public Affairs, 1999. ISBN 1-891620-22-3 (hc).
  • (2001) Wilson’s ghost: reducing the risk of conflict, killing, and catastrophe in the 21st century. (Robert S. McNamara and James G. Blight.) New York: Public Affairs, 2001. ISBN 1-891620-89-4.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.abcnyheter.no/node/91840
  2. ^ Radin, Beryl (2000), Beyond Machiavelli : Policy Analysis Comes of Age. Georgetown University Press.
  3. ^ Rich Frank: Downfall, Random House, 1999.
  4. ^ Hendrickson, Paul: The Living and the Dead: Robert McNamara and Five Lives of a Lost War. Vintage, 1997. ISBN 0-679-78117-X.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Thomas S. Gates 
USAs forsvarsminister
Etterfølger:
 Clark Clifford