Pierre de Ronsard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pierre de Ronsard, oljemaleri av ukjent kunstner, ca. 1620. Musée des Beaux-arts, Blois

Pierre de Ronsard (11. september 1524 – 27. eller 28. desember 1585) var en fransk renessansepoet og «poetens prins», som hans egen franske generasjon kalte ham. Han var en av stjerne av den humanistiske kunstgruppen La Pléiade som inspirert av klassikerne søkte å skape franskspråklig litteratur. Selv om Ronsard var geistlig i en mindre orden feiret han hele tiden skjønnheten og sorgene fra hans mange kjærligheter.

Liv[rediger | rediger kilde]

Diplomat[rediger | rediger kilde]

Manoir La Poissonière i Loir-et-Cher hvor Ronsard ble født.

Ronsard ble født i Manoir de la Possonnière i landsbyen Couture-sur-Loir, Loir-et-Cher. Det er sagt a hans familie kom fra det overveiende rumenske provinsene nord for Donau (områder som var blitt knyttet til Frankrike i løpet av korstogene) på midten av 1300-tallet. Baudouin de Ronsard eller Rossart var grunnleggeren av den franske delen av familien, og gjorde seg gjeldende i de første stadier av hundreårskrigen.

Pierre de Ronsards far var Louys de Ronsard, og hans mor var Jeanne de Chaudrier. Moren kom fra en familie som ikke var adelig i seg selv, men med gode forbindelser. Pierre var den yngste sønnen. Louys de Ronsard var maître d'hôtel du roi til kong Frans I av Frankrike, hvis fangenskap etter Pavia hadde blitt løst av fredsavtale.

Pierre fikk sin utdannelse i hjemmet i noen år før han ble sendt til Collège de Navarre i Paris da han var ni år gammel. Da Madeleine av Valois ble gift med kong Jakob V av Skottland ble Ronsard knyttet til kongens tjeneste og han tilbrakte tre år i Storbritannia. Den siste delen av denne tiden synes han å ha oppholdt seg i England, skjønt hans tjenesteforhold angikk Skottland. Da kom tilbake til Frankrike i 1540 ble han igjen inntatt i tjenesten til hertugen av Orléans.

I hertugens tjeneste hadde han anledning til å reise, og han ble sendt til Flandern og på nytt til Skottland. Etter en tid fikk mer betydelig oppdrag da han ble sekretær for Lazare de Baïf, far til hans framtidige kollega i La Pléiade, og hans ledsager ved denne anledningen, Antoine de Baïf. Etter denne tjenesten ble han på samme vis knyttet til kardinal du Bellay-Langey, og Ronsards berømte krangel med François Rabelais stammer fra denne perioden.

Syvstjernen[rediger | rediger kilde]

Hans tilsynelatende lovende diplomatiske karriere var i midlertidig avbrutt av en sykdom som gjorde ham døv og som ingen lege kunne utgreie, og han besluttet da å hengi seg helt til studier. Han valgte Collège Coqueret i Paris hvor rektor var Jean Daurat som han allerede kjente etter at denne hadde vært lærer ved Baïfs husholdning. Antoine de Baïf, Daurats elev, fulgte Ronsard, og Belleau kort tid etter. Joachim du Bellay, den andre av de syv i La Pléiade kom også ikke lenge etter. Muretus (Marc Antoine de Muret), den senere store forsker og lærde, og som ved sine latinske skuespill hadde en stor innflytelse på dannelsen av den franske tragedie, var også student her.

Ronsards studier opptok ham de neste syv årene, og det første manifestet fra den litterære bevegelsen, som angikk de verdslige prinsipper for kritikk og forsking arvet fra klassikerne, kom ikke fra ham, men fra Du Bellay: Défense et illustration de la langue française (Forsvar og illustrasjon av det franske språk) i 1549, og La Pléiade (Pleiadene, det vil si Syvstjernen) besto av, som navnet indikerer, av syv forfattere (til og fra) som hovedsakelig besto av Ronsard, Du Bellay, Baïf, Remy Belleau, Pontus de Tyard, dramatikeren Étienne Jodelle og Daurat. Ronsards eget arbeid kom senere og det var Du Bellay som overtalte ham til å publisere. Noen enkeltstående og mindre skrifter, et epithalamium (bryllupsdikt ) for Antoine de Bourbon og Jeanne de Navarre (1550), Hymne de la France (1549), Ode a la Paix, kom før utgivelsen i 1550 av de fire første bøkene av hans oder.

Kjærlighetsdiktning[rediger | rediger kilde]

Pierre de Ronsard

Det ble fulgt opp i 1552 av utgivelsen av hans Amours de Cassandre sammen med den femte boken av Odene, dedikert til den 15 år gamle Cassandre Salviati, som han hadde møtt hos Blois og fulgt henne til hennes fars Château de Talcy. Disse bøkene hisset på seg brutal litterær krangel. Clément Marot var død, men hadde etterlatt seg trofaste tilhengere og hvor noen av disse en fornærmelse av forfatteren av Adolescence Clémentine og hans tilhengere ved at de så på La Pléiade som en trussel ved deres råd til fransk poesi «om å følge klassikerne».[1]

Ronsards popularitet i samtiden var øyeblikkelig og stor, og hans fremgang var uavbrutt. Han utga sine Hymner, dedikert til Margaret de Valois, i 1555, konklusjonen av Amours, adressert til en annen høytstående kvinne, i 1556, og deretter en samling av Œuvres completes, etter sigende på oppfordring av Maria Stuart, dronning av kong Frans II av Frankrike, i 1560, Elégies, mascarades et bergeries i 1565. Det samme året utga hans viktigste verk, Abrégé de l'art poétique français.

Monarkens yndling[rediger | rediger kilde]

Den hurtige endringen av monarker kom ikke til å skade Ronsard. Kong Karl IX av Frankrike som etterfulgte sin bror var mer lydhør for poeten enn både Henrik og Frans hadde vært. Kongen ga ham rom på palasset, skjenket ham atskillige posisjoner som abbeder ved flere klostre, og tiltalte ham og framholdt som sin mester i poesi. Den kongelige beskyttelsen hadde dog sin mindre behagelige side og han ble målskive for hugenotterne som stadig skrev smedeskrifter rettet mot ham hvor de hengte ham ut som en libertiner og en ateist, og det som antagelig irriterte ham mest, at hans egen tilhenger Du Bartas var hans rival. I henhold til hans egne ord var hugenotterne ikke tilfreds med å angripe ham med ord, men strebet også etter å få ham myrdet.

Kongen hadde pålagt Ronsard et storslått oppgave om synge Frankrikes pris, Franciade (1572), mens selv hans egne tilhengere rangerte ikke dette verket høyt. Kongen hadde krevd at versemålet skulle være på ti stavelser, italiensk decasillabo, som synes underlegen tidens favoriserte versemål alexandrinene (etter middelalderens franske epos om Alexander den store på seksfotet versemål) som ikke minst Du Bartas og Agrippa d'Aubigné skrev på. Ronsards plan var å være klassisk i sitt vesen, men verkets språk hadde lite eller ingenting med den friske blandingene av lærdhet og naturlige skjønnhet som preget La Pléiades beste verker. Verket kunne aldri ha blitt en varig suksess, men dens utgivelse hadde den ulykke av å bli sammenfallende med Bartolomeusnatten som skjedde fjorten dager før utgivelsen. Den ene delen av hoffet mistrodde verket og den andre halvparten hadde annet å tenke på.

Kong Karl IXs død synes ikke å ha endret hoffets gunst overfor Ronsard, men problemene med hans økende skavanker kan ha fått ham til å trekke seg tilbake fra hofflivet. I løpet av hans siste dager levde han delvis i et hus i Vendôme fra hans barndomstrakter, foruten også på hans kloster ved Croix-Val i samme nabolag, eller i Paris hvor han ofte var gjest hos Jean Galland, en lærd ved College de Boncourt. Det synes også som om han eide et hus i Fauhourg Saint-Marcel. Han synes ikke å ha ønsket inntekter fra sine bøker. På den annen side mottok han ikke kun gaver og æresbevisninger fra hans egen monark, men også fra mange andre, blant annet Elisabeth I av England. Maria Stuart, skottenes dronning, som kjente ham fra tidligere, adressert ham fra sitt fengsel, og den italienske poeten Torquato Tasso konsulterte ham angående La Gerusalemme liberata (Det befridde Jerusalem).

Hans siste år var triste, ikke bare ved at hans nærmeste venner døde, men også av tiltagende skrøpelig helse. Sykdom forhindret ikke med hans litterær arbeid og noen av siste verker er også blant hans beste. Samtidig var han preget av tvil på egne evner, noe mange poeter har opplevd, og hans mange senere revideringer bidro ikke til å gjøre verkene bedre. Mot slutten av 1585 ble hans helse stadig verre, og han synes å ha flyttet rastløst fra den ene til det andre av husene sine i flere måneder. Da slutten kom med store smerter møtte han den resolutt på religiøst vis ved sitt kloster i Saint-Cosme i Tours. Han ble gravlagt i kirken av samme navn den fredag 27. desember.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ronsards verker er blant de mest bemerkelsesverdige i litteraturhistorien og kan stå som en illustrasjon på framveksten av fransk litteratur i seg selv i løpet av de siste tre århundrene. Han ble lenge dypt beundret eller heftig angrepet. Han var selv en ivrig forkjemper av katolisismen overfor kalvinismen, skjønt det er antikkens hedenske språk som taler i hans egen diktning, men både fra katolsk som protestantisk hold kom det til kritikk av Ronsard og La Pléiades vanskelig tilgjengelige diktning og ensidig antikke preg, og ønsket en diktning mer preget av kristendom og tilgjengelighet. Det var hugenottene som var minst avhengig av hans diktning, ikke minst på grunn av Ronsards anti-kalvinistiske holdning. Etter hans død kom en reaksjon mot klassisismen, fremmet først og fremst av poeten og oversetteren François de Malherbe. Etter Malherbe gjorde den voksende begeistringen for dramatikeren Pierre Corneille og hans samtidige at Ronsard og La Pléiade sank ned i mørket, og det forsøksvise og ujevne i hans forfatterskap ble siden kritisert av Nicolas Boileau-Despréaux.

Deretter ble Ronsard stort sett glemt fram til begynnelsen av 1800-tallet. Den romantiske bevegelsen gjenoppdaget ham og ble tiltrukket av hans glimrende diksjon, rike metriske dyktighet, og kombinasjonen av klassiske og middelalderske særegenheter. Romantikerne adopterte hans navn som et kamprop og til dels overdrev hans betydning og fortjeneste. Det første kritiske arbeid på Ronsards litterære testament kom fra Charles Augustin Sainte-Beuve i hans Tableau de la littérature francaise au 16ème siècle, som etablerte Ronsard stødig på hans rette sted i litteraturhistorien.

Ronsard var den anerkjente lederen av La Pléiade, og samtidig bevegelsens mest voluminøse poet. Han var sannsynligvis også den beste, skjønt noen stykker av Belleau overgikk ham i luftig letthet. Flere av sonettene til Du Bellay viste hva som kan bli karakterisert som den intense og overdådig melankolien til renessansen mer perfekt enn noe av Ronsard. Han introduserte ikke sonetten til fransk, men han praktiserte den kort tid etter dens introduksjon og med beundringsverdig dyktighet. Det berømte «Quand vous serez bien vieille» har blitt anerkjent som et praktstykke i fransk litteratur.

Ronsards tallrike oder er også meget interessante og i deres beste formgivning også perfekte komposisjoner. Han begynte med å imitere de strofiske arrangementet til antikkens forfattere, men forlot denne kort tid etter til fordel for Horatius’ rimarrangement isteden for nøyaktig kvantitativ versemål. På dette viset frambrakte han noen utsøkte melodiøse vers som forsvant med 1600-tallet.

Hans mer vedvarende verker har stundom framvist et dårlig utvalg av versemål, og hans leilighetsdikt, epistler, hyrdedikt, elegier og annet, er skadet av dens store mengde, men forordet til Franciade er fint stykke diktning, det er i motsetning til hovedverket, som det overstråler, behandlet som en alexandriane. Han er best i sine lange rekker av sonetter og oder til Cassandra og andre. Han så på dikterkunsten og på den kjærligheten som han skrev om som guddommelig inspirert, og hans diktning tenderte derfor stadig til å bli både privat og utilgjengelig for andre enn den innvidde leser, men hans behandling av språk og versemål var som oftest utsøkt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det franske hoffet, og i og for seg hele det franske samfunnet, var på denne tiden meget interessert i litterære kranglinger og diskusjoner, og en underlig historie er fortalt om rivaliseringen som oppsto. Det ble sagt at Mellin de Saint-Gelais, sjef for École Marotique og en betydelig poet selv, hadde tatt opp Ronsards bok og lest deler av den høyt i en mer eller mindre beregnet burlesk måte for kongen. Om dette var tilfelle var det å betrakte som en meget uvøren og lite høvisk handling, ikke minst på grunn av Ronsards fars posisjon ved hoffet, foruten at poeten var velkjent og godt likt av kongen og den kongelige familie. Marguerite de Valois, kongens søster, senere hertuginne av Savoia, skal ha revet boken fra Saint-Gelais og insistert på å lese fra den selv og med et resultat som frembrakte spontan applaus. Således var Ronsards posisjon som poet ikke betvilt.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Pierre de Ronsard – bilder, video eller lyd