Pierre Bourdieu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pierre Bourdieu

Pierre Bourdieu (født 1. august 1930, død 23. januar 2002) var en fransk sosiolog og antropolog. Bourdieu var spesielt opptatt av samfunnsmessig makt, og særlig hvordan maktforhold virket i det skjulte. "Sosiologiens funksjon som vitenskap er å tilby en forståelse av sosialt liv, med utgangspunkt i maktstrukturene […] All makt får en del av sin virkning – og ikke den minst viktige delen – fra miserkjennelse av mekanismene makten er basert på," uttalte han i et intervju[1] Dette undersøkte han i sine mangfoldige empiriske arbeider, som omfattet alt fra berbersamfunn i Nord-Afrika til det franske boligmarkedet, via utdanningssystemet og klasseforhold.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var født i Denguin i det sør-vestlige Frankrike. Familien kom fra en bondeslekt, men faren jobbet også som postbud.

Han giftet seg med Marie-Claire Brizard i 1962. Sammen fikk de tre sønner. Bourdieu døde av kreft, 71 år gammel. Som ung ble Bourdieu tatt opp ved eliteskolen École Normale Supérieure i Paris. Han studerte filosofi med blant annet Louis Althusser og ungdomskameraten Jacques Derrida. Sammen representerte Bourdieu og Derrida oppkomlingene og outsiderne innenfor fransk høyborgerlig offentlighet.

Bourdieu avtjente verneplikten sin i Algerie, hvor han senere også arbeidet som lærer. Under krigen i Algerie (1958–1962) begynte han å gjøre etnografiske studier av kabyler, en berbisk folkegruppe. Resultatet ble hans første bok, «Sociologie de l'Algerie», som ble en umiddelbar suksess i Frankrike og publisert i USA i 1962.

I 1960 returnerte Bourdieu til Universitetet i Paris og senere til Universitetet i Lille. Fra 1964 ledet han École Pratique des Hautes Études (det senere École des Hautes Études en Sciences Sociales) og fra 1981 innehadde han lærestolen i sosiologi ved Collège de France. Fra 1968 til sin død ledet han Centre de Sociologie Européenne. I 1975 etablerte han, sammen med forskergruppen ved dette senteret, tidsskriftet Actes de la recherche en sciences sociales. Bourdieu mottok en rekke priser, for eksempel «Médaille d'or du Centre National de la Recherche Scientifique» (CNRS) i 1993, «The Goffman Prize» fra University of California, Berkeley i 1996 og «The Huxley Medal of the Royal Anthropological Institute» i 2001.

Teori[rediger | rediger kilde]

Et av de viktigste skillene mellom Bourdieu og andre teoretikere er at han ser på klassene som teoretiske klasser som er fiktive grupperinger, og bare eksisterer på papiret. Risikoen er at de kan bli oppfattet som virkelige klasser. Han bestemmer den enkeltes posisjon ut ifra plassering i «det sosiale rommet». Klassene er uttrykk for avstander, både sosiale og romlige. De som befinner seg langt fra hverandre i «rommet» vil ikke forstå hverandre, mens de som befinner seg innenfor et avgrenset område vil være nærmere hverandre, f. eks. i smak eller utdanning. Men det betyr ikke at de konstruerer en klasse i Marx' forstand, det vil si en gruppe mobilisert for et felles mål og mot en annen klasse.

Sentrale begreper: Habitus, sosiale felt, kapitalformer, sosial kapital, økonomisk kapital, kulturell kapital, symbolsk kapital.

Økonomisk og kulturell kapital[rediger | rediger kilde]

Bourdieu mener at ulike grupper har forskjellig volum av kulturell og økonomisk kapital. Bourdieu plasserer ulike yrkesgrupper i det sosiale rommet, som har to hoveddimensjoner: økonomisk kapital og kulturell kapital.

Den økonomiske kapitalen er materiell rikdom, det vil si penger som et byttemiddel uten bruksverdi.

Den kulturelle kapitalen erverves gjennom oppveksten og gjennom utdannelse. Den kulturelle kapitalen er symbolske goder med både bruksverdi og bytteverdi, det vil si akkumulerte ressurser som legitimerer statusforskjeller. Eksempler på kulturell kapital kan være kunnskaper, språk, verdier, «god» oppvekst og «gode» vaner. Den kan forekomme i objektivert form (bøker, paradigmer og metoder), kroppsliggjort form (habitus og livsstil) og som institusjonalisert form (titler, diplomer, legitimasjon). En undergruppe av den kulturelle kapitalen er utdanningskapital. En lang universitetsutdannelse gir prestisjefylt teoretisk spesialkunnskap som en del av en internasjonal kulturtradisjon, «danningskulturen». Men det er også forskjell på utdannelse. En økonomiutdannet direktør i en større bedrift vil ikke automatisk bli sett på som en «kulturperson» på bakgrunn av faglige kunnskaper. Størsteparten av prestisjen til denne yrkesgruppen stammer fra de økonomiske kildene og den makten de utøver over andre.

De to formene for kapital er konvertible. En type kapital kan «veksles om» i en annen type kapital. Pengekapital kan byttes mot utdannelse eller andre former for kulturkapital, og kulturkapital kan selges til høy pris på et marked. Dette gjør at agentene kan «flytte» seg i det sosiale rommet. Kulturell kapital kan også veksles i sosial kapital, dvs. tilgang til visse sosiale kretser som kan gi status og åpne dører for videre investeringer og utbytte av kulturkapitalen. Den «rette» sosiale kapitalen kan også gi grunnlag for å kunne tilegne seg «den rette» kulturelle kapitalen. Den habitusen som folk tilegner seg et eller annet sted i det sosiale rommet, på grunnlag av bestemte mengder økonomisk eller kulturell kapital, fører med seg ulike livsstiler og skaper forskjellige former for smak. De ulike livsstilene vi møter i det praktiske livet, er observerbare konsekvenser eller symbolske fremstillinger av den sosiale verden. Habitus er således et grunnleggende prinsipp som skaper ulike livsstiler i praksis, og samtidig et system hos den enkelte for å klassifisere og vurdere livsstiler som allerede finnes.

Distinksjon[rediger | rediger kilde]

Ordet distinksjon har på fransk to nyanser:

  1. «det å skille ut noe»/«det å skille mellom ulike ting»
  2. «å skille ut det som er fornemt og eksklusivt»

Gruppen i den øverste delen av det sosiale rommet har høyt utviklet sans for distinksjonene. Det går for seg en uformell læring der de nye generasjonene lærer å skille mellom «godt» og «dårlig» og mellom «det verdifulle» og «det forkastelige», eller hva som er «den gode smaken». Denne læringen blir mer stadfestet og utvikler seg jo høyere opp i utdannelsessystemet en kommer, og blir stadfestet gjennom sosial omgang med de som har om lag samme plassen i det sosiale rommet. Den sosiale bakgrunnen er med på å sile ut de privilegerte etter hvert som de går oppover i utdannelsessystemet. De elevene eller studentene som kommer fra ressurssterke miljø, har en ekstra fordel: De mest favoriserte studentene skylder bakgrunnsmiljøet sitt ikke bare vaner, trening og holdninger som direkte hjelper dem i studiearbeidet, de arver også rene kunnskaper så vel som viten om hvordan en skal te seg og gjøre ting, «smaker» og «den gode smaken».

Bourdieu forkaster fremstillinger som ser på skolen som et speilbilde av samfunnet. Tvert imot fastholder han at skolen har en relativ autonomi, selv om den indirekte er under innflytelse av mektigere politiske og økonomiske institusjoner. Det er gjennom symbolsk vold at skolen, som en tilsynelatende upartisk og nøytral formidler, fremmer ulikhet.

Verker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bourdieu, Pierre (1993) "A Science that makes trouble", i Sociology in Question. London: SAGE Publications

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Broady,Donald og Palme, Mikael, Pierre Bourdieus kultursociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (red) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989
  • Broady,Donald og Palme, Mikael, Pierre Bourdieus utbildingssociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (red) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989
  • Andersen, Heine og Kaspersen, Lars Bo (red), Klassisk og moderne samfundsteori. København: Hans Reitzels forlag 1996

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]