Pierre Bourdieu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pierre Bourdieu

Pierre Bourdieu (født 1. august 1930, død 23. januar 2002) var en fransk sosiolog og antropolog. Bourdieu var spesielt opptatt av samfunnsmessig makt, og særlig hvordan maktforhold virket i det skjulte. "Sosiologiens funksjon som vitenskap er å tilby en forståelse av sosialt liv, med utgangspunkt i maktstrukturene […] All makt får en del av sin virkning – og ikke den minst viktige delen – fra miserkjennelse av mekanismene makten er basert på," uttalte han i et intervju[1] Dette undersøkte han i sine mangfoldige empiriske arbeider, som omfattet alt fra berbersamfunn i Nord-Afrika til det franske boligmarkedet, via utdanningssystemet og klasseforhold.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var født i Denguin i det sør-vestlige Frankrike. Familien kom fra en bondeslekt, men faren jobbet også som postbud.

Han giftet seg med Marie-Claire Brizard i 1962. Sammen fikk de tre sønner. Som ung ble Bourdieu tatt opp ved eliteskolen École Normale Supérieure i Paris. Han studerte filosofi med blant annet Louis Althusser og ungdomskameraten Jacques Derrida. Sammen representerte Bourdieu og Derrida oppkomlingene og outsiderne innenfor fransk høyborgerlig offentlighet.

Bourdieu avtjente verneplikten sin i Algerie, hvor han senere også arbeidet som lærer. Under krigen i Algerie (1958–1962) begynte han å gjøre etnografiske studier av kabyler, en berbisk folkegruppe. Resultatet ble hans første bok, «Sociologie de l'Algerie», som ble en umiddelbar suksess i Frankrike og publisert i USA i 1962.

I 1960 returnerte Bourdieu til Universitetet i Paris og senere til Universitetet i Lille. Fra 1964 ledet han École Pratique des Hautes Études (det senere École des Hautes Études en Sciences Sociales) og fra 1981 innehadde han lærestolen i sosiologi ved Collège de France. Fra 1968 til sin død ledet han Centre de Sociologie Européenne. I 1975 etablerte han, sammen med forskergruppen ved dette senteret, tidsskriftet Actes de la recherche en sciences sociales. Bourdieu mottok en rekke priser, for eksempel «Médaille d'or du Centre National de la Recherche Scientifique» (CNRS) i 1993, «The Goffman Prize» fra University of California, Berkeley i 1996 og «The Huxley Medal of the Royal Anthropological Institute» i 2001.

Bourdieu døde av kreft i 2002, 71 år gammel.

Teori[rediger | rediger kilde]

Bourdieu regner som en konfliktteoretiker og ønsker å avdekke ikke-erkjente og misserkjente former for makt og dominans i samfunnslivet.[2] Et viktig skillene mellom Bourdieu og andre konfliktteoretikere er at han skiller mellom objektive og subjektive klasser: klasser trenger ikke å utvikle en klassebevissthet eller "vi-følelse". Han opererer også med et flerdimensjonalt klassebegrep hvor kulturell og sosial kapital også avgjør en persons klasseposisjon, i tillegg til økonomisk kapital.[3]

Det sosiale rom[rediger | rediger kilde]

Han bestemmer den enkeltes klasseposisjon ut ifra plassering i "det sosiale rommet" - deres akkumulasjon av økonomisk, kulturell og sosial kapital.

Den økonomiske kapitalen er langt på vei den viktigste kapitaltypen, den omfatter alle former for økonomiske ressurser som kan invisteres og gi økonomisk avkastning: penger, eiendommer, aksjer, land, råvarer, osv.

Den kulturelle kapitalen består i å ha tilegnet seg og å mestre den dominerende kulturens kulturelle koder, noe som erverves gjennom oppveksten og gjennom utdannelse. Den kulturelle kapitalen er symbolske goder med både bruksverdi og bytteverdi, det vil si akkumulerte ressurser som legitimerer statusforskjeller. Eksempler på kulturell kapital kan være kunnskaper, språk, verdier, «god» oppvekst og «gode» vaner. Den kan forekomme i objektivert form (bøker, paradigmer og metoder), kroppsliggjort form (habitus og livsstil) og som institusjonalisert form (titler, diplomer, legitimasjon). En undergruppe av den kulturelle kapitalen er utdanningskapital. En lang universitetsutdannelse gir prestisjefylt teoretisk spesialkunnskap som en del av en internasjonal kulturtradisjon, «danningskulturen». Men det er også forskjell på utdannelse. En økonomiutdannet direktør i en større bedrift vil ikke automatisk bli sett på som en «kulturperson» på bakgrunn av faglige kunnskaper. Størsteparten av prestisjen til denne yrkesgruppen stammer fra de økonomiske kildene og den makten de utøver over andre.

Sosial kapital er alle nettverk man tilhører, slik som familie, venner, skole, jobb, organisasjoner. Slike nettverk kan mobiliseres om man ønsker å oppnå noe, for eksempel å skaffe seg en ny jobb.

Disse tre formene for kapital er konvertible. En type kapital kan «veksles om» i en annen type kapital. Pengekapital kan byttes mot utdannelse eller andre former for kulturkapital, og kulturkapital kan selges til høy pris på et marked. Dette gjør at agentene kan «flytte» seg i det sosiale rommet. Kulturell kapital kan også veksles i sosial kapital, dvs. tilgang til visse sosiale kretser som kan gi status og åpne dører for videre investeringer og utbytte av kulturkapitalen. Den «rette» sosiale kapitalen kan også gi grunnlag for å kunne tilegne seg «den rette» kulturelle kapitalen. Disse forskjellige typene kapitalene er ulikt fordelt i samfunnet og gjør at noen kan dominere andre, altså finner det klasser.

Klassene er uttrykk for avstander i det sosiale rommet. De som befinner seg langt fra hverandre i «rommet» vil sosialiserers inn i forksjellige miljøer og oppleve verden på forskjellige måter, mens de som befinner seg innenfor et avgrenset område vil være nærmere hverandre, f. eks. i smak, oppfatninger eller utdanning. Slik vil personer i forskjellige klasser utvikle forskjellige typer habitus. De ulike habitusen vi møter i det praktiske livet, er observerbare konsekvenser eller symbolske fremstillinger av den sosiale verden. Habitus er således et grunnleggende prinsipp som skaper ulike livsstiler i praksis, og samtidig et system hos den enkelte for å klassifisere og vurdere livsstiler som allerede finnes.

Sosiale felt[rediger | rediger kilde]

Det sosiale rommet er igjen delt opp i sosiale felt, slik som vitenskap, religion, kunst, osv (det Weber ville kalt verdisfærer). Det som kjennetegner de forskjellige sosiale feltene er at de har utviklet en egen kapitaltype som er gjeldende for det spesifikke sosiale felt. For eksempel kan man ikke kjøpe akademiske titteler for penger; man må opparbeide dem gjennom studier, forskning og publiseringer. Hvert sosiale felt har utviklet egne måter for hvordan personer kan akkumulere kapital (altså autoritet) innen det sosiale feltet. Innen hvert sosiale felt vil det så være kamp mellom de forskjellige aktørene om å akkumulere mer kapital innen feltet og dette kan skje hovedsakelig på to måter: Å bruke allerede etablert praksis innen det sosiale feltet eller ved å utfordre sosial parksis for så å reformulere hva kapitalen innen feltet skal være. For eksempel kan man kritisere gjeldende teorier innen akademika, kritisere gjeldende religiøs praksis, kritisere hva som anses som god kunstsmak, osv, og på den måten bygge seg opp sin egen autoritet innen området (kapital).

Distinksjon[rediger | rediger kilde]

Ordet distinksjon har på fransk to nyanser:

  1. «det å skille ut noe»/«det å skille mellom ulike ting»
  2. «å skille ut det som er fornemt og eksklusivt»

Gruppen i den øverste delen av det sosiale rommet har høyt utviklet sans for distinksjonene. Det går for seg en uformell læring der de nye generasjonene lærer å skille mellom «godt» og «dårlig» og mellom «det verdifulle» og «det forkastelige», eller hva som er «den gode smaken». Denne læringen blir mer stadfestet og utvikler seg jo høyere opp i utdannelsessystemet en kommer, og blir stadfestet gjennom sosial omgang med de som har om lag samme plassen i det sosiale rommet. Den sosiale bakgrunnen er med på å sile ut de privilegerte etter hvert som de går oppover i utdannelsessystemet. De elevene eller studentene som kommer fra ressurssterke miljø, har en ekstra fordel: De mest favoriserte studentene skylder bakgrunnsmiljøet sitt ikke bare vaner, trening og holdninger som direkte hjelper dem i studiearbeidet, de arver også rene kunnskaper så vel som viten om hvordan en skal te seg og gjøre ting, «smaker» og «den gode smaken».

Bourdieu forkaster fremstillinger som ser på skolen som et speilbilde av samfunnet. Tvert imot fastholder han at skolen har en relativ autonomi, selv om den indirekte er under innflytelse av mektigere politiske og økonomiske institusjoner. Det er gjennom symbolsk vold at skolen, som en tilsynelatende upartisk og nøytral formidler, fremmer ulikhet.

Verker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bourdieu, Pierre (1993) "A Science that makes trouble", i Sociology in Question. London: SAGE Publications
  2. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 148
  3. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 154

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Broady,Donald og Palme, Mikael, Pierre Bourdieus kultursociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (red) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989
  • Broady,Donald og Palme, Mikael, Pierre Bourdieus utbildingssociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (red) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989
  • Andersen, Heine og Kaspersen, Lars Bo (red), Klassisk og moderne samfundsteori. København: Hans Reitzels forlag 1996

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]