Birgittinerordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det gamle Birgittinerklosteret i Vadstena

Birgittinerordenen, eg. Den hellige Frelsers orden, latin: Ordo sanctissimi Salvatoris O.Ss.S., er en augustinsk klosterorden som ble stiftet i 1370 av Birgitta av Vadstena. For at oppnå pavens godkjennelse av den nye ordenen, reiste Birgitta på pilegrimsreise til Roma i 1350, og underveis stoppet hun i en rekke byer.

Paven holdt siden 1309 til i Avignon som skapte ikke bare en geografisk avstand, men også en splittelse innen Den katolske kirke. I en av sine åpenbaringer hadde Birgitta sett av paven og keiseren skulle være sammen i Roma. I en annen åpenbaring hadde hun sett det moralske forfallet, Hun mente at paven skulle være bosatt i Roma og at den kristne tro skulle vise seg i det daglige gjennom sine gode gjerninger.

I 1368 meldte den tysk-romerske keiser Karl IV at han ville komme til Roma. Pave Urban V kom da også selv til Roma, og møtte keiseren der. Birgitta hadde lagt fram for paven sine ønsker og planer for en ny orden, men hadde ikke fått svar. Ved et besøk senere ga paven beskjed om at ordenen kunne godkjennes under forutsetning av at ordensreglene fikk et tillegg i henhold til Augistinerordenens regler. Birgitta fikk tillatelse til å bygge klostere, men ville ikke kunne få noen andel av de midlene som kom inn gjennom avlat. Birgitta ønsket ikke selv en slik løsning, og argumenterte at «Gud hadde talt direkte til henne» gjennom en åpenbaring og hennes ønsker skulle derfor etterkommes. Gjennom nye forhandlinger prøvde hun å endre pavens standpunkt, uten hell. Først i 1378 kom den endelige godkjennelsen av Birgittas klosterregler, og denne godkjennelsen var utstedt av pave Urban VI.

Klosterlivet[rediger | rediger kilde]

Birgittinernonne

Klostrene var for både munker og nonner, men de bodde adskilt i hver sitt kompleks med en felles kirke. Nonnene/søstrene var tillagt størst betydning. Til hver klosterkirke var 60 nonner under ledelse av en abbedisse. Videre skulle 13 munker fungere som prester, 4 hjelpeprester og 8 legbrødre. Slik ble det et samlet antatt på 85, tilsvarende det antallet som hadde vært med i den første kristne menighet i Jerusalem som besto av Jesu apostler og menige medlemmer.

I tillegg til bønn skulle nonnene sørge for det daglige praktiske arbeidet. Der skulle prekes på morsmålet, bare lovsanger og velsignelser skulle være på latin. Munkene tok seg av skriftemål og leste messer.

Kirken var innredet slik at kvinner og menn ikke kunne se hverandre; nonnene hadde alter i den østlige enden og brødrene tilsvarende et alter i vestlige ende. Kirkerommet var enkelt innredet og distraherende utsmykning ble unngått. Kirken var til en viss grad åpen for lokale innbyggere.

Ordensdrakten er laget av grå vadmel og håret blir dekket med et hvitt hodetørkle med et et sort slør over som blir holdt fast med en spesiell krone. Denne har fem røde merker som symboliserer Jesu blod. Munkene har en grå kappe med et rødt kors.

Klostrene[rediger | rediger kilde]

Munkeliv kloster i Bergen gikk i 1426 over til Birgittinerordenen etter at en pest på midten av 1300-tallet hadde ført til at det tidligere benediktinerklosteret forfalt. Margrete I ble sin barndom oppdratt av Birgittas datter, Märtha. Hun besøkte ofte Vadstena og ble tatt opp som leksøster. Margrete I tok initiativ til at det første klosteret på Lolland ble opprettet. Klostrene ble anlagt henholdsvis 1410 og 1445.

Ved reformasjonen ble klostrene nedlagt. I Vadstena kom birgittinerordenen tilbake i 1935.

Trondheim[rediger | rediger kilde]

Det har også siden 1998 vært et såkalt apostolisk hus for kvinner på Heimdal utenfor Trondheim tilknyttet Birgittinerne. Denne har utviklet seg til et kloster. Et nybygg med kloster og kirke ble viet 2. april 2011.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.katolsk.no/nyheter/2011/04/kirkevigsling-pa-tiller Den katolske kirkens hjemmeside om vigslingen av klosterkirken.

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]