Daytona 500

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Daytona 500 er et 200-runders, 500 engelske mil (805 kilometer) langt løp i NASCARs Sprint Cup Series, som arrangeres årlig på Daytona International Speedway i Daytona Beach, Florida.

Daytona 500 ansees for å være det viktigste og mest prestisjefylte løpet i NASCAR, til tross for at det er likeverdig med alle andre løp i løpet av en NASCAR-sesong. Daytona 500 er det første løpet i sesongen, noe som er relativt unikt i sportssammenheng; ellers er mesterskap eller store arrangementer ofte mot slutten av sesongen. Arrangementet kalles også The Great American Race og The Super Bowl of Stock Car Racing.

Vinneren av Daytona 500 mottar Harley J. Earl-troféet, og vinnerbilen blir utstilt i ett år på Daytona-muséet, et museum og galleri som ligger i tilknytning til Daytona International Speedway.

Minneverdige Daytona-løp[rediger | rediger kilde]

Løpet er en direkte etterfølger til kortere løp som ble avholdt på selve stranden Daytona Beach, men Daytona 500 har blitt arrangert på Daytona International Speedway siden starten i 1959.

1959-1969[rediger | rediger kilde]

Lee Petty vant det første Daytona 500 den 22. februar 1959, foran Johnny Beauchamp. Petty, Beauchamp og Joe Weatherly krysset mållinjen nesten samtidig, og først ble Beauchamp utropt til vinner. Ved å granske målfoto og video i tre dager ble avgjørelsen omgjort, og Petty ble utropt til vinner av det første Daytona 500.

Det første løpet som ble kortere grunnet regnvær var i 1965. Lederbilen, med Marvin Panch bak rattet, og Fred Lorenzen kolliderte i runde 129, idet regnet begynte å falle. Panch kjørte ut av banen, og Lorenzen vant løpet da det ble avsluttet i runde 133. Løpet i 1966, vunnet av Richard Petty, ble også kortet ned til 198 runder grunnet regn.

1970-1979[rediger | rediger kilde]

Daytona 500 i 1974, vunnet av Richard Petty, ble kortet ned til 180 runder på grunn av kraftkrisen. For å beholde rundeantallet på 200 telte den første runden som nummer 21.

I 1976 ledet Richard Petty i siste runde, da han ble passert av David Pearson. Petty forsøkte å kjøre forbi Pearson i siste sving, men klarte ikke å passere, og traff Pearsons bil. Kontakten førte til at bilene spant ut på gresset, rett før mållinjen. Pettys bil ville ikke starte igjen, mens Pearson klarte å kjøre sin vrakede bil akkurat langt nok til å hoppe over mållinjen, og tok dermed seieren.

Løpet i 1979 var det første TV-sendte løpet. En kollisjon i siste runde, og en påfølgende slåsskamp mellom Cale Yarborough og Donnie Allison (sammen med Donnies bror, Bobby) sørget for nok publisitet til at NASCAR ble lagt merke til. Donnie Allison lå i ledelsen på siste runde, med Yarborough svært tett bak. Da Yarborough forsøkte å snike seg forbi ham på den siste langstrekken forsøkte Allison å blokkere ham. Yarborough nektet å gi seg, og idet han var på vei opp på Allisons venstre side fikk han det venstre hjulparet ut på gresset langs banen, som var vått og gjørmete. Dette førte til at Yarborough mistet kontrollen over bilen, kolliderte med Allisons bil halvveis ned langstrekken, og mens begge førerne forsøkte å innhente kontrollen over bilene kolliderte de flere ganger, før de til slutt krasjet i veggen i nest siste sving. Da bilene stanset, på gresset innenfor banen, begynte Allison og Yarborough å krangle. Bobby Allison kom til og begynte å forsvare broren, og en slåsskamp brøt ut. Richard Petty, som hadde ligget over en halv runde bak ved kollisjonen, tok seieren i løpet.

1980-1989[rediger | rediger kilde]

Daytona 500 i 1988 var det første løpet som krevde bruk av en luftrestriktor. Før løpet var det stor usikkerhet om hvor godt dette ville fungere, men de var påbudt fordi NASCAR følte at hastighetene begynte å nærme seg grensen for hva man kunne kalle forsvarlige, etter Bobby Allisons kollisjon på Talladega Speedway i 1987. I 1988 Daytona 500 slo Bobby Allison sønnen, Davey, som kom på andre plass, og far og sønn feiret sammen. Bobby Allison ble dermed den eldste føreren som noen sinne har vunnet Dayyona 500. Løpet huskes også for Richard Pettys kollisjon. Han snurret rundt i luften, skled langs autovernet og stoppet omsider midt på banen. Dermed ble bilen truffet, og nesten revet i to, av A. J. Foyt og Brett Bodine. Petty slapp unna uten alvorlige skader.

1989 Daytona 500 ble vunnet av Darrell Waltrip, hans første Daytona-seier etter 17 forsøk. (Tilfeldigvis var også bilen han kjørte nummer 17.) Da han ble intervjuet av TV-kanalen CBS' journalist Mike Joy etter løpet ropte Waltrip «Jeg vant Daytona 500! Jeg vant Daytona 500!», før han begynte å danse rundt på området.

1990-1999[rediger | rediger kilde]

Etter å ha forsøkt å ta seier i Daytona 500 i en årrekke virket Dale Earnhardt som en god kandidat til seieren, frem til en rekke hendelser i de siste rundene. I runde 193 snurret Geoff Bodine i den første svingen, noe som sørget for gult flagg. Alle kjørte i serviceområdet, bortsett fra Derrike Cope, som holdt seg ute på banen. Da løpet startet igjen i runde 195 klarte Earnhardt å kjøre tilbake i ledelsen, men på siste runde punkterte han et dekk, da han kjørte over en metallbit som hadde falt ut av den sviktende motoren til Rick Wilson. Da Earnhardts skadde bil mistet fart klarte Cope å passere ham, og vant dermed sin første Winston Cup (nå Sprint Cup)-seier. Dette var den første av to seire for den relativt ukjente Cope i 1990-sesongen.

I 1998 vant Dale Earnhardt endelig Daytona 500, etter å ha kjørt i 20 år. Earnhardt hadde hele tiden vært en sterk utfordrer til seieren, men mekaniske problemer, kollisjoner og uflaks hadde sørget for at han aldri hadde vunnet. I 1998 lå Earnhardt i ledelsen da Lake Speed og John Andretti kolliderte i runde 198, noe som sørget for at løpet ble avsluttet under gult flagg. Etter seieren kjørte Earnhardt sakte gjennom serviceområdet, hvor mekanikere og medlemmer av andre team hadde stilt seg opp for å ta ham i hånden. Seieren ble feiret stort, til og med av folk som ikke var Earnhardt-fans, og var et viktig øyeblikk i Earnhardts karriere.

2000–[rediger | rediger kilde]

Michael Waltrip i 2006

I siste sving av siste runde i 2001-løpet ble NASCAR-superstjernen Dale Earnhardt drept i en kollisjon. Dette var det andre løpet etter en regelendring (som ble fjernet etter sesongen 2001), hvor bilene ble kjørt med en liten stripe langs taket og en liten leppe på bakspoileren. Dette var ment for å gi førerne mer krefter, og bidra til å øke antallet ledelsesendringer, men kritikere hevdet det skapte farlige situasjoner. En kollisjon mellom 18 biler i 173. runde, som sendte Tony Stewarts bil på taket, gjorde at løpet ble rødflagget (stoppet), mens sikkerheten på banen ble gjenopprettet. Michael Waltrip, som kjørte sitt første løp for Dale Earnhardt, Inc., vant løpet, mens lagkameraten Dale Earnhardt Jr. kom på andre plass.

I 2002 Daytona 500 kjempet Sterling Marlin mot Jeff Gordon om ledelsen, da de kolliderte. Gordon spant rundt, mens en kjedekollisjon brøt ut bak dem. NASCAR rødflagget løpet, og stoppet resten av feltet på langstrekken. Marlin hadde blitt fortalt at den høyre forskjermen på bilen hans hadde blitt trykket inn i høyre forhjul, og hoppet ut av bilen for å dra skjermen vekk fra dekket. NASCAR-funksjonærer i sikkerhetsbilen hoppet umiddelbart ut og stoppet ham. Fordi ingen har lov til å reparere eller arbeide på bilene under et rødflagg ble Marlin sendt bakerst i feltet, noe som sørget for Ward Burtons seier.

I 2003 vant Michael Waltrip, da regn sørget for at løpet ble kortet ned til 109 runder, mens Dale Earnhardt Jr. vant i 2004, tre år etter farens dør, og nøyaktig seks år etter at faren vant Daytona 500.

Kvalifisering[rediger | rediger kilde]

Kvalifiseringsprosedyrene er unike for Daytona 500. Noen førere må kvalifisere seg for en plass i feltet, men siden 2005 er de 35 øverste teamene (regnet ut fra eierpoeng i forrige sesong) garantert en plass. Første startrekke bestemmes ut fra én kvalifiseringsrunde, som vanligvis arrangeres én uke før løpet. (Før 2003 var dette to runder, før 2001 var det tre runder.) Resten av feltet bestemmes av kvalifiseringsløp.

Liste over Daytona 500-vinnere[rediger | rediger kilde]

År Fører Bilnummer Bilmerke Start Runder i ledelse Premie Snitthastighet (mph)
1959 Lee Petty 42 Oldsmobile 15. 38 $19,050 135.521
1960 Robert G. "Junior" Johnson 27 Chevrolet 9. 67 $19,600 124.740
1961 Marvin Panch 20 Pontiac 4. 13 $21,050 149.601
1962 Edward G. "Fireball" Roberts 22 Pontiac 1. 144 $24,190 152.529
1963 DeWayne L. "Tiny" Lund 21 Ford 12. 127 $24,550 151.566
1964 Richard Petty 43 Plymouth 2. 184 $33,300 154.334
1965 Fred Lorenzen 28 Ford 4. 25 (av 129) $27,100 141.539*
1966 Richard Petty 43 Plymouth 1. 108 (av 198) $28,150 160.927*
1967 Mario Andretti 11 Ford 12. 112 $48,900 146.926
1968 Cale Yarborough 21 Mercury 1. 76 $47,250 143.251
1969 LeeRoy Yarbrough 98 Ford 19. 18 $38,950 157.950
1970 Pete Hamilton 40 Plymouth 9. 13 $44,850 149.601
1971 Richard Petty 43 Plymouth 5. 70 $45,450 144.462
1972 A.J. Foyt 21 Mercury 2. 167 $44,600 161.550
1973 Richard Petty 43 Dodge 7. 17 $36,100 157.205
1974 Richard Petty 43 Dodge 2. 73 (av 180) $39,650 140.894*
1975 Benny Parsons 72 Chevrolet 32. 4 $43,905 153.649
1976 David Pearson 21 Mercury 7. 37 $46,800 152.181
1977 Cale Yarborough 11 Chevrolet 4. 137 $63,700 153.218
1978 Bobby Allison 15 Ford 33. 28 $56,300 159.730
1979 Richard Petty 43 Oldsmobile 13. 12 $73,900 143.977
1980 Buddy Baker 28 Oldsmobile 1. 143 $102,175 177.602
1981 Richard Petty 43 Buick 8. 26 $90,575 169.651
1982 Bobby Allison 88 Buick 7. 147 $120,360 153.991
1983 Cale Yarborough 28 Pontiac 8. 23 $119,600 155.979
1984 Cale Yarborough 28 Chevrolet 1. 89 $160,300 150.994
1985 Bill Elliott 9 Ford 1. 136 $185,500 172.265
1986 Geoff Bodine 5 Chevrolet 2. 101 $192,715 148.124
1987 Bill Elliott 9 Ford 1. 104 $204,150 176.263
1988 Bobby Allison 12 Buick 3. 70 $202,940 137.531
1989 Darrell Waltrip 17 Chevrolet 2. 25 $184,900 148.466
1990 Derrike Cope 10 Chevrolet 12. 5 $188,150 165.761
1991 Ernie Irvan 4 Chevrolet 2. 29 $233,000 148.148
1992 Davey Allison 28 Ford 6. 127 $244,050 160.256
1993 Dale Jarrett 18 Chevrolet 2. 8 $238,200 154.972
1994 Sterling Marlin 4 Chevrolet 4. 30 $258,275 156.931
1995 Sterling Marlin 4 Chevrolet 3. 105 $300,460 141.710
1996 Dale Jarrett 88 Ford 7. 40 $360,775 154.308
1997 Jeff Gordon 24 Chevrolet 6. 40 $377,410 148.295
1998 Dale Earnhardt 3 Chevrolet 4. 105 $1,059,805 172.712
1999 Jeff Gordon 24 Chevrolet 1. 15 $1,172,246 161.551
2000 Dale Jarrett 88 Ford 1. 87 $1,277,975 155.669
2001 Michael Waltrip 15 Chevrolet 19. 23 $1,331,185 161.783
2002 Ward Burton 22 Dodge 19. 5 $1,409,017 130.810
2003 Michael Waltrip 15 Chevrolet 4. 68 (av 109) $1,419,406 133.870*
2004 Dale Earnhardt Jr. 8 Chevrolet 3. 59 $1,495,070 156.341
2005 Jeff Gordon 24 Chevrolet 15. 28 (av 203) $1,497,150 135.173*
2006 Jimmie Johnson 48 Chevrolet 9. 24 (av 203) $1,505,120 142.734*

*Alle løpene over var 500 miles (200 runder) lange, bortsett fra de som er listet under:

  • 1965: 322.5 Miles (129 runder) på grunn av regn
  • 1966: 495 Miles (198 runder) på grunn av regn
  • 1974: 450 Miles (180 runder) på grunn av energimangel
  • 2003: 272.5 Miles (109 runder) på grunn av regn
  • 2005-2006: 507.5 Miles (203 ruder) på grunn av grønnhvitt flagg-regelen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]