Max Slevogt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Max Slevogt portrettert av Emil Orlik

Max Slevogt (født 8. oktober 1868 i Landshut, Tyskland, død 20. september 1932 i Leinsweiler, Tyskland) var en tysk impresjonistisk maler, kulissemaler, tegner og grafiker som spesialiserte seg på landskapsmalerier.

Sammen med Lovis Corinth og Max Liebermann var han av de siste representantene for friluftsmalerne.


Liv og arbeide[rediger | rediger kilde]

Hans mor ble enke da han var 2 år gammel. De flyttet da til Würzburg, der han ble til 1884. Han var elev ved Akademie der Bildenden Künste München fra 1885 til -89. Lærerne var bl.a. Wilhelm von Diez, Gabriel von Hackl, Karl Raupp og Johann Caspar Herterich. Han dro deretter til Paris og Académie Julian hvor han ble påvirket til å legge vekk den atelierbrune fargetonen som preget tidens akademiske stil, (som i Norge fikk navnet «Düsseldorferbrun» siden de fleste norske malere dro dit.)

I 1890 dro han på studietur til Italia med malekameraten Robert Breyer. Vel hjemme slo han seg sammen med andre frie kunstnersjeler i München. Forbildene hans på denne tiden var Wilhelm Leibl, samt Arnold Böcklin med sin symbolisme.

Hans verker omfatter både malerier, veggmalerier, teaterdekorasjoner, bokillustrasjoner, tegninger og grafikk. Mange av arbeidene sies å formidle mere enn det rent visuelle ved å stimulere tilskuerens egen fantasi. Han laget også karikaturtegninger til tidsskriftet Simplicissimus.

Nini ved vinrankeespalieret, 1911

Han giftet seg i 1898 med Antonie (Nini) Finkler, som ble hyppig gjest i bildene hans. Han var også en tur til Amsterdam og studerte Rembrandts bilder. Hans neste store bilde Danaë ble stilt på Münchener Secessjon, men fjernet etter beskyldninger om obskønitet. Til neste Berliner Secessjon stilte han et triptyk om «den fortapte sønn» som ble svært godt mottatt.

I 1900 stilte han bildet Sheherazade på den tyske paviljongen til verdensutstillingen i Paris. Under besøket der fikk han sterke impulser fra Édouard Manets bilder. Året etter deler han atelier med Lovis Corinth i Berlin og blir medlem av secessjonen (uavhengige kunstneres forening).

Luitpold av Bayern sørger for at han får et professorat, noe som forhindrer at han blir sanger, tross både god stemme, begavelse og oppmuntring fra den portugisiske barytonsangeren Francisco d’Andrade, som sang rollen som Don Juan i Berlin på denne tiden.

Mellom 1905 og 1913 har han oppdrag med større bilder, bokillustrasjoner, kulisser og scenografier. Til disse kan nevnes bestillingsverker fra prinsregenten og kulisser og kostymer til kammerspill av Max Reinhart. Ekteparet får to barn, Nina (1907) og Wolfgang (1908).

I 1914 dro han til Egypt. Han kom hjemover med 21 malerier og et stort antall akvareller og tegninger, men stoppet lenge i Italia.

Til den første verdenskrig ble han oppnevnt til krigsmaler på vestfronten. Krigen gjorde sterkt inntrykk som han slet med å gi kunstnerisk uttrykk for. I løpet av krigen ble han medlem av det kongelige akademi for kunst og fikk stilling som forstander av et mesteratelier ved Akademie der Künste in Berlin.

I 1924 laget han kulissene til Mozarts Don Giovanni i Operaen i Dresden. Dessuten laget han illustrasjonene til en praktutgave av Goethes Faust II og veggbilder til musikksalen i sommerhuset sitt i Neukastel. Hans store religiøse veggmaleri av Golgata (1931–1932) i Friedenskirche, Ludwigshafen ble ødelagt under et flyangrep i den andre verdenskrig.

Han er bisatt i Finklerfamiliens gravsted i Neukastel.

Museer[rediger | rediger kilde]

Landesmuseum Mainz har i dag ansvar også for samlingen av Slevogtarbeider. De er plassert i Villa Ludwigshöhe som er et slott bygd av Ludwig I av Bayern. Foruten den faste utstillingen, legges opp til temautstillinger fra perioden omkring «Berliner Impressionismus: Liebermann, Slevogt, Corinth und die Maler der Secession» (i samarbeide med Berlins Nasjonalgaleri).

Man kan også finne bilder i den tidligere sommerboligen i Slevogthof Neukastel i Leinsweiler/Pfalz. Her finnes også et gjenværende veggmaleri som sammen med ett i Bremen er de to som fortsatt er igjen etter ham.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hans-Jürgen Imiela: Max Slevogt. Eine Monographie, Karlsruhe 1968

Max Slevogt – Die Berliner Jahre, mit Beiträgen von Sabine Fehlemann, Bernhard Geil u.a., Ausstellungskatalog. Wuppertal und Berlin 2005, ISBN 3-87909-862-X

S. Paas, R. Krischke: Max Slevogt in der Pfalz, Bestandskatalog der Slevogt-Galerie. Deutscher Kunstverlag, München und Berlin 2005, ISBN 3-422-06587-3

Berthold Roland: Max Slevogt. Pfälzische Landschaften, München 1991

Max Slevogt. Gemälde, Aquarelle, Zeichnungen, Ausstellungskatalog. Saarbrücken und Mainz 1992

Bernhard Geil: Die Faust II-Illustrationen von Max Slevogt, Landau 2001

Galleri[rediger | rediger kilde]

(Klikk på bildet for stor utgave)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Max Slevogt – bilder, video eller lyd


kunststubbDenne kunstrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.