Maurits Cornelis Escher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Escher-museet i Haag
Skulptur etter en av Eschers tegninger
Portrett av M. C. Escher, laget i hans stil

Maurits Cornelis Escher, forkortes ofte til M. C. Escher (født 17. juni 1898 i Leeuwarden, Nederland, død 27. mars 1972 i Hilversum, Nederland) var en nederlandsk grafisk kunstner, spesielt kjent for sine tresnitt, litografier, mezzotint-trykk og mosaikkarbeid der tema er umulige konstruksjoner, optiske paradokser og utforskning av det uendelige.

Har laget en rekke bilder med repeterende gjengivelser, der figurer (dyr, fugler og lignende) danner intrikate symmetriske mønstre, inspirert av Alhambra i Granada, Spania som han besøkte i 1922 og 1936.

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Maurits Cornelis, eller Mauk som var kallenavnet som barn[1], var yngste sønn av en sivilingeniør og hans kone nr to. Familien flyttet til Arnhem i 1903, og han tok fatt på skolegangen, hvor han etter to ganger å ha gått klassetrinn omigjen, fortsatt ikke fikk avgangspapirer (1918). Til og med karakteren i tegning, som var eget skolefag var dårlig. Han laget et linoleumstrykk av sin far, som fortsatt eksisterer.

I 1919 ble han elev ved «skolen for arkitektur og dekorative kunster» i Haarlem. Hans studium av arkitektur var lite vellykket. En av lærerne, som selv var kunstner, Samuel Jessurun de Mesquita, så et spirende talent i ham og fikk ham over til dekorativitetslinjen. Det ble opphav til et vennskap som ble avbrutt ved at familien de Mesquita ble sendt av nazistene til en utryddelsesleir i slutten av februar 1944. Escher kom til boligen deres få timer senere, og fikk reddet ca. 160 grafiske blad som senere ble gitt til kunstmuseet i Amsterdam med tanke på en minneutstilling.

Han gikk ut av skolen i 1922 etter å ha lært tresnitt og tegning. Samme år dro han sammen med noen kamerater til Italia (Firenze, San Gimignano, Volterra, Siena og Amalfi) og videre til Spania. Hans skisser derfra viser en tilnærmet fotografisk likhet med hva som fortsatt lot seg fotografere av samme steder 50 år senere.[2] Både italienske barokkbygninger og landskaper samt golvmønstre med fargede fliser av ulik fasong fra Alhambra, kan spores i hans senere arbeider. Han kom ellers igjen til Italia ved flere anledninger. En grunn var at han møtte sin ektefelle Jetta Umiker, som han ble gift med 1924. Paret slo seg ned i Roma, men flyttet derfra 1935, da Mussolinis regime ble for uutholdelig. Parets sønn Giorgio Arnaldo Escher, oppkalt etter bestefaren, ble født i Roma. Paret flyttet til Sveits, hvor han vantrivdes i 2 år, før de kom seg til byen Ukkel nær Brussel. Den andre verdenskrigen tvang på dem enda en flytting til Baarn, Nederland, der Escher bodde til 1970.

De fleste av Eschers mest kjente verker ble til i Nederland, der klimaet sørget for at han kunne arbeide konsentrert. Bare en periode i 1962, da han ble operert og var rekonvalesent, avbrøt en stadig strøm av nye verker – mange av dem på oppdrag.

Han ble oppnevnt til ridder av Orange-Nassauordenen 30. april 1955.

I 1970 flyttet han til institusjonen Rosa Spier huset i Laren, Nord-Holland. Den var for eldre enslige kunstnere som fikk atelierplass sammen med bolig. Han døde der 27. mars 1972 i en alder av 73 år.

Kunstneriske hovedlinjer og tematyper[rediger | rediger kilde]

Landskaper, strukturer[rediger | rediger kilde]

Fra 1922 og fram til 1937 skildret han primært landskaper, og arbeidet med å få fram strukturer og likhet fra det han så til papiret. Spranget derfra til å skildre andre strukturer, som selvportrett i et rom, sett i en speilende kule, blir dermed ikke så stort.

Flatens utstrekning - metamorfoser[rediger | rediger kilde]

Et nytt besøk til Alhambra i 1936 var med til å sette ham i gang med en serie mønstre, tesseleringer, der han konstruerte figurer som lot seg kombinere med andre figurer til en heldekkende flate med bruk av en, to eller maksimum tre former. Disse lar seg så i neste omgang transformere til nye figurer. En del av disse metamorfosene er senere omsatt til veggdekorasjoner i tre eller keramiske fliser og brukt til forskjellige utsmykninger. Perioden 1937 - 1945 kan derfor kalles metamorfosetiden. Et typisk bilde er Dag blir natt (eller Lys til mørke) hvor landskapet glir fra en lys side til en speilvendt mørk. Også speilvendte er fugleflokken som flyr i begge retninger samtidig: en lys fra mørket og en mørk fra lyset. Begge metamoferes til åkerlapper.

Perspektiver og forskyvninger[rediger | rediger kilde]

Tiden 1946 til 1956 kalles for perspektivtiden. Han laget da mest bilder der perspektiv, bygninger eller figurer var uvanlige - og gjorde sitt ytterste for at bildene skulle bli riktige. Som en bivirkning, lærte han seg mye om arkitektoniske geometri og topologisk tenkning. Han var ingen teoretiker, men opparbeidet seg et solid praktisk grep på perspektiv, dybdeforhold m.m. Samtidig begynte han å se på underlige konstruksjoner, og hvordan anskueliggjøre deres egenskaper. Han laget for eksempel en möbius-strimmel(nr.2 kom i 1963) i form av en stige, «befolket» med maur i naturtro tegning og viste at absolutt alle vandret i en retning uten å møtes eller kollidere. Andre konstrukter tar utgangspunkt i matematiske figurer som oktaeder, tetraeder og dodekaeder.

Verdener ingen kan bo i - uendeligheter[rediger | rediger kilde]

Djevelens stemmegaffel
Sett fra en bestemt vinkel, er terningen i strid med geometriens lover. Brukt som utgangspunkt i flere verker

Ved å bruke en annen umulig konstruksjon (blivet eller «djevelens stemmegaffel») får han fram lysthuset Belvedere som først kom i 1958. Der støtter stigen fra en etasje til neste seg på en etasjekant som ikke kan finnes der den er, mens søylene som holder det hele oppe ikke kan gjøre det på den måten. I Belvedere finner vi også en person som sitter med en umulig kubus på fanget, mens sprinkelverket i kjelleren er standard.

Denne perioden (1957 - 1970) er belagt med bilder som skildrer mer eller mindre umulige verdener og konstruksjoner. Han forsøker på et vis å utforske uendeligheten - i mange tilfeller som en foregripelse av fraktalene Hans trykk fra de to siste periodene er fortsatt gjenstand for beundring hos personer med bakgrunn i ingeniør- , arkitekt- og matematikkfag. Ikke minst gjelder det litografien Vannfall (1961), der han får det til å virke naturlig og logisk at vann renner rundt i en renne, for å falle ned og drive et vannhjul - og så gå rundt en gang til og gjenta prosessen. Da han ble intervjuet om det naturstridige i dette, var hans bemerkning at det nok ville trenges påfyll av vann for å holde tritt med fordampingen hvis det skulle holde seg i gang kontinuerlig.


Forhold til surrealismen og Magritte[rediger | rediger kilde]

Som samtidig til og beundrer av belgieren René Magritte, kjente Escher godt til surrealismen og de andre åndsretningene innen kunsten. Han så ikke seg selv som medlem av noen av bevegelsene. Han satte seg som mål å lage tegninger og grafikk av ting ingen andre før hadde sett i en slik utgave. Bruno Ernst legger forskjellen på at der Magritte skildrer en drømmeaktig verden, konstruerer Escher sine egne verdener og fenomener.

I et bilde (Stilleben og gate (1937)) er det likevel klart at han flørter med surrealismen. Han tegner en vinduskarm, der der står et askebeger med en pipe i, en kortstokk og noen bøker som er lent opp mot - ser det ut som - vinduskarmen. Utenfor er en gate som slynger seg bort fra vinduet. Ser en nærmere etter, lener bøkene seg ikke mot vinduskarmen, men mot husene på andre siden av det vi ser som gata under vinduet, mens gateløpet går rett inn i vinduskarmen. Tingene står altså på gaten og inne samtidig, og havner i en av hans «umulige verdener» eller i et surrealistisk synsbedrag.

Om arbeidsmåten[rediger | rediger kilde]

Fra tidlig av, laget han skisser av ting som kunne brukes senere. Han ble raskt kjent som en glimrende frihåndstegner, men konsentrerte seg om andre arbeidsmåter, som for ham ga en klarere og skarpere strek. Selv hevdet han at han egentlig ikke kunne «tegne». Med det mente han trolig at han ikke kunne tegne av sine «indre bilder», men måtte ha noe å se etter.

En lengre periode brukte han nesten utelukkende treskjærerjern, men prøvde også på mezzotint, som han raskt brukte på en fremragende måte. Siden denne teknikken var sterkt arbeidskrevende, laget han bare syv plater, og tok ikke mere enn 15 trykk ut av hver plate[3], for ikke å levere forringet trykkvalitet. Også litografiene, som han tok fatt på fra 1929, er preget av stor presisjon og av at alle streker står der de må, og ingen er overflødige og ingen oppleves som manglende.

Utarbeidelsen av et verk innebar et stort antall plan- og detaljskisser og -studier, som ofte ble utarbeidet i samme grad av perfeksjon som det ferdige verket. For å oppnå størst mulig presisjon, tok han i bruk alle hjelpemidler han hadde til rådighet. Frihåndstegning ble etterhvert bare for skissene. Han laget i tillegg modeller i plastelina (et slags modellervoks) eller papir. Noen av figurene skar han også ut i tre. Noen av de større verkene ble laget fra et stort antall arbeidstegninger, eventuelt supplert med sjablonger. Hans største verk måler 42 meter (Hovedpostkontoret i den Haag), men består egentlig av 6 gjentakelser av et annet stort bilde (Metamorfoser II)som i seg selv var den tids lengste litografi.

Han brukte ikke trykkpresse til tresnittene, men den gamle japanske metoden med å presse med en skje fra baksiden av papiret, slik han hadde lært seg med lino-snittene. Dette tillot ham også å skjøte sammen trestykker uten at det viste på det ferdige trykket.[4]

Mange av verkene lot seg omsette til intarsia. Rådhuset i Leyden har to veggpaneler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «We named him Maurits Cornelis after Sarah's beloved uncle Van Hall, and called him 'Mauk' for short ....», Eschers fars dagbok, sitert i M. C. Escher (1981): His Life and Complete Graphic Work, Abradale Press, s. 9.
  2. ^ Bruno Ernst p.9.
  3. ^ op.cit. p.70
  4. ^ op.cit.p.71

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]