Gustav Ucicky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gustav Ucicky (født 6. juli 1898 i Wien, død 27. april 1961 i Hamburg) var en kritikerrost østerriksk filmregissør, manusforfatter og kinematograf. Han var en av de mest suksessfulle og anerkjente regissørene i Østerrike og Tyskland fra 1930-tallet til tidlig på 1960-tallet. I sitt arbeid dekket han en bredt spekter av sjangre, men han mottok mest ros for arbeidet sitt innen romantiske dramaer og dramafilmer.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ucicky ble født i Wien og blir ofte beskyldt for å ha vært den utenomekteskapelige sønnen til maleren Gustav Klimt. Moren hans Maria Učicky fra Praha hadde arbeidet og stått modell for Klimt, selv om det påståtte farskapet er ubekreftet. Han hadde begynt som lærling til grafisk designer, da han gikk inn i filmindustrien i en alder av 17 år. I 1916 dukket han, sammen med vennen Karl Hartl, opp ved Sascha-Film-studioet til grev Alexander Kolowrat på utkikk etter arbeid og ble ansatt. I begynnelsen var han kun ansatt som kamera-assistent, men ble etter hvert kameraoperatør og opparbeidet seg erfaring ved å jobbe med dokumentarer. Han arbeidet første gang med spillefilm i 1919. I løpet av de neste fem årene arbeidet han med noen av studioets mest kritikerroste filmer, deriblant Sodom und Gomorrha (1922), og jobbet med noen av datidens beste regissører, deriblant Michael Curtiz.

I 1927 gikk han inn i regi på en rekke filmer etter utgivelsene av Die Pratermizzi og Café Elektric (med Marlene Dietrich og Willi Forest). Samme år døde Kolowrat, grunnleggeren av studioet, noe som førte til at selskapet gikk konkurs. Dette tvang Ucicky til å flytte til Tyskland for å fortsette karrieren. Han ble i 1929 ansatt av filmselskapet UFA i Berlin. Der ble han del av den første bølgen med regissører som arbeidet med lydfilm. Etter å ha regissert Hokuspokus/The Temporary Widow i 1930 utgjorde han raskt del av den ypperste elite av unge regissører. Han skapte så en rekke populære og suksessfulle flmer som Morgenrot. Dramaet Flüchtlinge fra 1933 ble en stor suksess i Tyskland og ble også tatt godt i mot i USA. Dette til tross for at den var en propagandafilm om den tyske offiseren (spilt av Hans Albers) som redder en gruppe landsmenn hjem fra brutaliteten i Sovjetunionen. Ucicky var en av de ledende regissørene ved UFA ved midten og mot slutten av 1930-tallet. Da arbeidet han med flere store filmstjerner som Emil Jannings i Der zerbrochene Krug fra 1937.

Etter Anschluss i 1938 returnerte Ucicky til Wien og ble en nøkkelfigur i Wien-Film. Wien-Film var et statsstøttet produksjonesselskap som hadde i oppgave å lage propagandafilmer for det tredje riket. Han fikk kritikerros for Der Postmeister fra 1940, som vant Mussolini Cuppo. Blant senere filmer ble også Heimkehr fra 1941 æret ved Filmfestivalen i Venezia. Forfatteren Elfriede Jelinek slår fast at Heimkehr er «den verste nazi-propagandafilmen overhodet».

Så sent som i 1940 var han fremdeles respektert av amerikanske kritikere i New York og ble med dramaet Mutterliebe hyllet for sin regi. Som brorparten av sine kollegaer, stoppet karrieren opp i årene rett etter krigen ettersom de økonomiske forholdene og okkupasjonen av Wien gjorde filmproduksjon svært vanskelig. Ikke før i 1948 kom Ucicky tilbake med filmen Nach dem Sturm. Han fortsatte å lage suksessfulle filmer, inkludert flere som ble vist internasjonalt, som Die Hexe fra 1954, helt til han døde av hjerteinfarkt i 1961.

Ucickys siste fullførte film var den kontroversielle adapsjonen Das Erbe von Björndal av Trygve Gulbranssens Bjørndaltrilogi fra 1961. Da han døde, var han i gang med forberede en film under tittelen Das Letzte Kapitel som ble fullført av Wolfgang Liebeneiner.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

  • 1934 Der junge Mann Neuhaus
  • 1935 Das Mädchen Johanna
  • 1936 Savoy-Hotel 217
  • 1936 Unter heißem Himmel
  • 1937 Der zerbrochene Krug
  • 1938 Frau Sixta
  • 1939 Mutterliebe
  • 1940 Ein Leben lang
  • 1940 Der Postmeister
  • 1941 Heimkehr
  • 1943 Späte Liebe
  • 1944 Am Ende der Welt
  • 1944 Der gebieterische Ruf
  • 1944 Das Herz muß schweigen
  • 1947 Singende Engel
  • 1948 Nach dem Sturm
  • 1950 Der Seelenbräu
  • 1950 Cordula
  • 1952 Bis wir uns wiedersehn
  • 1954 Die Hexe
  • 1955 Zwei blaue Augen
  • 1956 Der Jäger von Fall
  • 1957 Der Edelweißkönig
  • 1957 Die Heilige und ihr Narr
  • 1958 Das Mädchen vom Moorhof
  • 1958 Der Priester und das Mädchen
  • 1960 Das Erbe von Björndal

Eksterne lenker og kilder[rediger | rediger kilde]