Laksdøla saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kjartan dør i Bollis armer. Ill.: Andreas Bloch, 1898.

«Ständigt förbereder författaren det kommande: Guðrúns och Kjartans kärlek, äktenskapet med Bolli, vilken hon tvingar begå dråp på fosterbrodern Kjartan. Där når sagan en höjdpunkt och får en dramatisk kraft som knappast annorstädes i sagorna.»[1]

Laksdøla saga eller Sagaen om Laksdølene (norrønt: Laxdæla saga) er en islendingesaga skrevet mellom 1230 og 1260[1][2]. Historien foregår på det vestlige Island, og følger en slekt gjennom sju eller åtte slektledd i årene før og etter år 1000. Hovedhandlingen ligger i sjette generasjon: det tragiske og destruktive trekantdramaet mellom fosterbrødrene og fetterne Kjartan og Bolle, som begge elsker Gudrun, og som begge dør på grunn av kjærlighetsrivaliseringen. Sagaen har blitt beskrevet som «ein av dei største kjærleikstragediar i nordisk litteratur, skildra med psykologisk djupsyn og stor litterær kunst»[2], og «dens beskrivelser avslører også innflytelse fra ridderdiktningen som hadde blitt oversatt fra franske originaler under styret til kong Håkon den gamle av Norge på 1200-tallet[3].

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Man antar at rammen for historien er autentisk, med sine ekteskap, drap og med autentiske personer[2], mens detaljene og personenes motiver er diktet til.

Flere[1][4] har pekt på at sagaforfatteren har snublet i kronologien, både i forhold til tekstens indre logikk, og i forhold til andre kjente begivenheter. Forfatteren «har freista å ordne kronologien ut ifrå to faste punkt, innføringa av kristendommen på Island, og Olav den heilages fall. Men han har ikkje vore klar over kor lang tid det var mellom desse hendingane.»[2]

Sagaens tydelige inspirasjon fra ridderromanene kommer både til uttrykk i hovedintrigen med dens tragiske kjærlighetsmotiv, og i detaljene. «Utover på 1200-talet vart den europeiske riddardiktinga kjend i Norderlanda og opna for ei ny verd, fylt av luksus og prakt, og med ei forfina, høvisk åtferd, kurteisi, der kvinnegunst var drivkrafta bak heltemodige handlingar.»[2] Forfatteren «har hat sin glæde av fantasierne, det føles som om der er længsel i ham: mot større land, fester, ridderskap.»[5] «pomp in arms and armour and dress, splendour in physical beauty and manly prowess [mot el. dyktighet]».[6] Men fortellingens kjerne er islendingesagaens; det høviske er mest merkbart i det ytre.[6]

Trekantdrama[rediger | rediger kilde]

Sagaen har et rikt persongalleri, men midtpartiet består av den tragiske kjærlighetstriangelen mellom Gudrun, Kjartan og hans fetter Bolle. Fortellingen handler om høviske idealer, kjærlighetens kaoskrefter og skjebnens ubønnhørlighet. Dramaet minner sterkt om det tilsvarende trekantsdramaet mellom Helga, Gunnlaug og Ravn i Gunnlaug Ormstunges saga.

Den betydeligste figuren i sagaen er Gudrun Osvivsdatter, som var berømt for sin skjønnhet: «Hun var vakrest å se til av alle de kvinner som har vokst opp på Island, og hun synes også å være klokest.» Gudrun blir begjært av sine to fosterbrødre, Kjartan Olavsson og Bolle Torleiksson. Gudrun foretrekker Kjartan, men gir seg likevel hen til Bolle på grunn av at Bolle lyver ved å fortelle at Kjartan var festet for gifte med søsteren til kong Olav Tryggvason av Norge. De to fosterbrødrene blir trukket inn i et fiendskap som ender med at Bolle dreper Kjartan. Selv blir Bolle deretter drept av Kjartans slektninger.

«Kjartans motspiller Bolle (den ældre) er med al sin dygtighet en avgjort nummer to, og vet det; Kjartan vet det ogsaa, og det krænker Bolle. Gudrun er opreisningen for ham. Mere vil han ikke, længere frem har han ikke tænkt; da han dræper sin fosterbror, har han det værre enn han.»[5]

Gudrun er en sterk, lidenskapelig og dyktig kvinne som gifter seg fire ganger, utløser en ættestrid og drap, oppdrar en familie, og som til slutt blirt Islands første nonne etter å ha konvertert til kristendommen. Hun elsker Kjartan intenst, men hater hans uskyldige kone. Hun provoserer og egger sin tredje ektemann Bolle sterkt til å drepe Kjartan. Bolle verger seg, men går til slutt med på nidingsdåden mot fosterbroren og dømmer dermed seg selv. Gudrun blir således skyldig i begges død. «Jeg var verst mot den ene som jeg elsket mest,» sier hun i sagaens siste kapittel i et sjeldent øyeblikk av selvinnsikt, men verken hun eller de andre uttrykker på sagalitteraturens vis sine motiver direkte.

Drømmer og skjebne[rediger | rediger kilde]

Vinteren før sitt giftemål drømmer Gudrun hele fire drømmer som forutser hennes fire ekteskap og deres utfall. Selv kan hun ikke tolke drømmene, men henvender seg til en vis mann som viser til hva drømmene sikter til. Hver drøm dreier seg om en konkret gjenstand og fungerer som en symbolsk sammenfatning av handlingsforløpet. Peter Hallberg mener drømmene fungerer som et romantisk stilideal og gjenspeiler handlingens fatalisme.[7]

I nærheten av det sted hvor Kjartan og hans motstandere møtes befinner det seg også en liten gjetergutt og hans husbonde. Når gutten får se begge parter vil han løpe og advare Kjartan, men husbonden hindrer ham og sier strengt at det er ikke mulig å gi et menneske lengre liv hvis det er bestemt at det skal dø. Eller, som sagaen uttrykker det, hvis bane blir en tildelt.

Tilsvarende har den vise mannen som tolket Gudruns drømmer, tidligere sagt til sin sønn: «Det er uhyggelig på forhånd å vite dette om to så utmerkede menn.»

Kvinneperspektiv[rediger | rediger kilde]

Sagaen kan i større grad enn mange andre sagaer leses i et kvinneperspektiv, og med Gudrun som hovedperson.[8] Sagaen «differs from all other sagas in the prominence it gives to the women.»[6]

Det finnes også en underlig episode av kjønnskamp i sagaens innledning hvor Aud anklager sin ektemann Tord for å vise seg umandig ved å gå med en åpen skjorte og vise fram for mye av brystet og brystvortene. Tord anklagde Aud for det motsatte ved at hun ikke viser seg kvinnelig nok og opptrer i mannsklær: «går kledd i mannfolksbrok med bakstykke som ‘karkvinner’.» Han lar seg skille fra henne på tinget ut ifra denne begrunnelsen. Aud følte seg vanæret, hvilket ble uttrykt i den lille strofen:

«Vel at jeg vet det;
Vraket er jeg blitt.»

Brødrene hennes gjør derimot ingenting og senere red hun selv handlekraftig og bestemt ut mot Tords gård, og sagaen tar det for gitt at hun da red i bukser:

«Hun gikk inn i sengekoven; der lå Tord og sov med ansiktet opp. Da vekte Aud Tord, men han snudde seg på siden da han så at det var kommet noen. Hun svingte da sverdet og stakk til Tord med det og voldte ham stor legemsskade; hun rammet høyre hånd, og han ble såret på begge brystvortene. Så stakk hun til så hardt at sverdet ble stående i senga.»

Aud red tilbake og fortalte brødrene hva som har skjedd, og «de synes det var godt gjort, men sa at det var blitt altfor lite av det.»

Teksthistorie[rediger | rediger kilde]

Sagaen er bevart i håndskriftet Möðruvallabók fra ca. 1320-1350 og i avskrifter av det tapte manuskriptet Vatnshyrna.[1] I noen håndskrifter er Bolla þáttr Bollasonar, som forteller om hva som skjedde med Gudrun og Bolles sønn etter at sagaen sluttet, tilføyd mot slutten av sagaen, men denne tåtten er minst 50 år yngre enn sagaen.[1]

Flere har forsøkt å identifisere Olav Hvitaskald, Snorres nevø, som forfatteren, tydeligst Peter Hallberg[9], som begrunner koblingen med språkstatistiske sammenfall.

Sagaen er oversatt til både bokmål (Sagaen om Laksdølene, Didrik Arup Seip, 1953) og nynorsk (Soga om laksdølerne, Stefan Frich 1899/1924 og Bjarne Fidjestøl 1968).[10][11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Björn Sigfússon. «Laxdæla saga» i KLNM. Gyldendal, 1956-78
  2. ^ a b c d e Bjarne Fidjestøl i forordet til 1968-utgaven
  3. ^ Fornrit 2011 (PDF), forlagspresentasjon av samleutgave av sagaene. Originalsitat: «its descriptions also reveal the influence of chivalric sagas that had been translated from French originals during the reign of King Hákon the Old of Norway early in the thirteenth century»
  4. ^ Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  5. ^ a b Fredrik Paasche. Norsk litteraturhistorie. Bind 1: Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen. Aschehoug, 1924. Kapitlet «Ættesagaen» s 310-344
  6. ^ a b c Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  7. ^ Peter Hallberg. De islandske sagaer, side 81, 83, København 1979.
  8. ^ Vera Henriksen. Sagaens kvinner, om stolthet og trelldom, kjærlighet og hevn. Grøndahl, 1981. Særlig kapitlet «Gudrunarsagaen». (ebok fra bokhylla.no)
  9. ^ Peter Hallberg. «Ólafr Þórðarson hvítaskáld, Knýtlinga saga och Laxdœla saga». Studia Islandica; 22. Reykjavik, 1963. Her sitert etter KLNM og Fidjestøl.
  10. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  11. ^ Soga om laksdølane. Omsett av Bjarne Fidjestøl. Samlaget, 1994 (Norrøne bokverk). ISBN 82-521-4306-7
Litteratur
Eksterne lenker