Gisle Surssons saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gisle Sursson med sin hustru Aud og deres fosterdatter Gudrid, fra en engelsk utgivelse ved George Webbe Dasent i 1866.

Gisle Surssons saga (norrønt: Gísla saga Súrssonar) er en islendingesaga fra 1240/1250[1][2]. Historien foregår i Nordvest-Island på 900-tallet og handler om Gisle som dreper sin søsters mann som hevn for et annet drap, og som blir dømt fredløs. Sagaen har blitt beskrevet som «prototypen för de så kallade skógarmanna (de fredlösas) sagor»[1], og som «among the most popular of the shorter Sagas of Icelanders. Though not without its moments of humour, its narrative is essentially tragic, and all the more moving because it deals with conflict between close friends and kinsfolk.» [3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gisle er en historisk person, og sagaen «har et visst historiskt underlag», selv om den litterære bearbeidingen av fortellingen har hentet motiv fra andre sagaer, som Droplaugsønnenes saga.[1]. Gisle skal ha blitt dømt fredløs i 964 eller 965, og drept i 978 eller 979. Dateringen av hendelsene i sagaen kan gjøres med støtte i andre tekster, særlig Ævi Snorra goða og Sagaen om Øyrbyggjene.[1][2] Skildringen av den fredløse flyktningen kan også være inspirert av hendelser på 1200-tallet: Aron Hjörleivsson, som var i tjeneste hos biskop Gudmund Arason, ble lyst fredløs i 1222.[2]

Sagaen inneholder 29 kvad som angis å være forfattet av hovedpersonen Gisle, i tillegg til noen andre kvad som tillegges andre personer. Det er ofte uoverensstemmelser mellom prosatekstens fortelling og det hendelsesforløpet som ligger eksplisitt og implisitt i kvadene.[4] Man kan anta at forfatteren av sagaen har vært bevisst disse ulikhetene, og at det er en villet forskjell mellom den folkloristiske tradisjonsfortellingen som er overlevert i kvadene og den forfatterskapte prosateksten.[1][2] Kvadenes autentisitet er imidlertid et annet spørsmål; det er pekt på at flere av dem «förefalla vara radikalt omdiktade eller nydiktade av en kristen skald, som har berikat dem med kontinentala 1100-talsidéer, medan mycket annat i strofernas stoff oh form står i god samklang med vad man tror sig veta om 970-talet»[1].

Forfatteren omtales også som en «bevisst forfatter som brukte romantekniske virkemidler»[2]; Vera Henriksen peker både på gjentatt bruk av «tretalls-loven» og på naturskildringer som skaper stemninger for å varsle forestående hendelser.

Et annet tema er koblingen mellom sagaen og heltediktene i Den eldre Edda; Gisle sammenligner sin søster med Gudrun Gjukadotter, som var Sigurd Fåvnesbanes hustru. Henriksen[2] mener at det er grunn til å studere parallellene mellom kvinnenes roller i Sigurddiktningen og i Gísla.

Sagaen er nedskrevet i en kristen tid, og gjenspeiler etiske normer fra en førkristen tid. Theodore Anderson[5] følger opp sammenligningen med Sigurdkvadene, og peker på at forholdet mellom skjebnebestemte handlinger og frie valg er et nøkkeltema i sagaen:

«Det heroiske kvad er en skjebnetragedie ('tragedy of circumstances'), Gísla saga er en tragedie hvor valgmuligheter spiller inn ('tragedy of alternatives'). Den germanske heltens situasjon er moralsk sett enkel, hans handlinger bestemmes av en skjebne som han ikke rår over. Gíslis situasjon er bragt i overensstemmelse med fornuften og er følgelig mer komplisert, han gjør valg som vi oppfordres til å bedømme. Vi er ikke sikre på at Gísli trengte å ta hevn mot Bård og Torgrim slik han gjorde, og vi mistenker ham for å ha hatt andre motiver enn å forsvare sin ære. Sagaens forfatter presenterer ikke rigide normer, men paradokser: Opprettholdelse av ætte-æren ender med å ødelegge ætten. […] Årsaken til Gíslis ulykke er at han holder fast ved en foreldet moralkodeks. Han er en tvetydig skikkelse fordi han er fanget mellom to tidsaldre og to moralnormer. Og beretningen om ham er tvetydig fordi den på én gang er den saga som mest tydelig låner heroismens ytre former - og den saga som klarest stiller spørsmål ved heltens tradisjonelle oppførselsmønster.»

Innhold[rediger | rediger kilde]

Personer[rediger | rediger kilde]

  • Gisle - hovedpersonen i sagaen. Bestemmer seg for å søke hevn over drapet på sin venn Vestein. Dreper Torgrim, siden han tror han er drapsmannen.
  • Aud - Gisles kone og Vesteins søster. Er lojal mot ektemannen selv når hun står ovenfor sitt eget dødsfall.
  • Torgrim - Tordis' ektemann, og mistenkt i drapet på Vestein. Nektet å sverge for Vestein siden han mente det ville føre til mer problemer.
  • Torkjell - Gisles bror som bor på en gård sammen med Torgrim. Vesteins to sønner, i søk etter hevn, dreper Torkjell.
  • Åsgjerd - Torkjells kone. Starter en lang kjede av tragiske hendelser når Torkjell hører at hun har følelser for Vestein.
  • Vestein - Gisles svoger og beste venn. Blir drept mens han sover.
  • Øyolv - Leder for mennene som jakter på Gisle.
  • Tordis - Torgrims kone og Gisles søster. Gifter seg med Bork etter Torgrims bortgang og ønsker at Bork skal hevne drapet på Torgrim ved å drepe Gisle.
  • Bork - Tordis' andre ektemann og Torgrims bror. Bestemmer seg for å jakte på Gisle i søken etter hevn for Torgrims død.
  • Helgi - En av Øyolvs menn.

Handlingsreferat[rediger | rediger kilde]

Beretningen begynner i Surnadal på Nordmøre på den tida da Håkon den gode Adalsteinsfostre var konge i Norge. Vi hører om en mann som heter Torbjørn; han har tre sønner – Torkjell, Gisle og Are, og ei datter – Tordis. De tre eldste bor hjemme, mens Are vokser opp hos en onkel.

Gisle gjør seg til drapsmann i ung alder, da han hogger ned en mann ved navn Bård, som han mistenker for å stå i med søstera. Bård var venn av Torkjell, og drapet gjør at forholdet mellom brødrene aldri blir som før. Dessuten har den drepte mektige venner som er ute etter å hevne han. Ei natt setter de fyr på huset til Torbjørn. Torbjørn og familien kommer seg levende ut av den brennende bygningen ved å dyppe bukkeskinn i kar med surmyse som de har stående, og bruker disse som skjold mot varmen. Etter denne hendinga får Torbjørn tilnavnet Sur – og hans sønn blir således Gisle Sursson.

Etter at Gisle og mennene hans har tatt en grundig hevn over fiendene sine, finner familien det best å emigrere til Island. De rydder seg garder på Nordvest-Island. Tordis blir gift med en mann som heter Torgrim, og de slår seg ned på en gard som heter Sæbol. Torkjell og Gisle bor på nabogarden Hol. Torkjell gifter seg med Åsgjerd; Gisle med Aud. Snart oppstår det et varmt vennskap mellom Gisle og Vestein, bror til Aud.

En vår drar Torgrim, Torkjell, Gisle og Vestein til tings med mange menn og flott utstyr. En mann på tinget lar falle et ord om at det om et par års tid ikke vil være like godt samhold mellom de fire som det er nå. For å gjøre spådommen til skamme arrangerer Gisle et ritual der de skal blande blod og sverge brorskap. Men da de skal ta hverandre i hendene og sverge, rykker Torgrim brått og uforklarlig til seg handa. Svogerne Torkjell og Gisle kan han alltids binde seg til, men Vestein kjenner han ingen forpliktelse mot. Da gjør Gisle det samme – rykker handa vekk og sier: «eg skal ikkje binde meg i skyldnad til den mann som ikkje vil gjere det med Vestein, mågen min». Resten er skjebne. Etter dette går Torkjell og Torgrim sammen om å utstyre et skip for å dra til Norge. Også Gisle og Vestein slår seg sammen og driver handel i Danmark, Norge og England. Etter ei tid er Torgrim tilbake på Sæbol, Torkjell og Gisle på Hol, mens Vestein er fremdeles utenlands.

Torkjell vil ikke eller kan ikke være Gisles likemann i drifta på Hol; han er på mange vis en lite handlekraftig mann. En dag mens alle mannfolka er ute i slåtten, legger han seg til inne, og overhører da en samtale mellom Åsgjerd og Aud, der det kommer fram at Åsgjerd har et godt øye til Vestein. Noe seinere forlanger Torkjell skifte med Gisle, og flytter fra garden ned til Torgrim på Sæbol.

Ved juletider forberedes store gjestebud både på Hol og Sæbol. En av forberedelsene som foregår på Sæbol er at Torkjell og Torgrim stenger seg inne i smia sammen med en berykta trollmann og smed som heter Torgrim Nev. Der tar de fram et gammelt sverd – Gråsida – som Torkjell har arva, og som har den egenskapen at det gir seier til den som bærer det i strid. Det smis nå om til et spyd.

Da det ryktes at Vestein er kommet til landet, prøver Gisle å hindre at han kommer til Hol, men for seint. Ikke lenge etter at Vestein er kommet, blir han funnet drept om natta, med spydet Gråsida stående i brystet. Gisle drar spydet ut av brystet hans, og har dermed tatt på seg forpliktelsen med å hevne mannen. Han tenker straks at morderen må være kommet fra Sæbol, og mistanken bekreftes ved ord som Torgrim seinere lar falle.

En natt utpå vinteren går Gisle over til Sæbol, der det har vært gjestebud om kvelden, kommer seg usett inn i huset, stikker det samme spydet gjennom Torgrim. Øyolv Grå, en god venn av Torgrim, slår alarm og får stengt alle dører, men Gisle har alt kommet seg usett ut og hjem. Tidlig neste morgen kommer Torkjell og Øyolv til Hol med seksti mann. Torkjell får da øye på de snøete skoa til Gisle på golvet, og får sparka dem under senga, ute av syne for Øyolv.

Gisle har lenge vist seg å ha evner som skald, og kveder ofte strofer for å uttrykke egne følelser eller kommentere hendinger. Under ei idrettstevling kveder han en strofe som Tordis tolker som en tilståelse av drapet på mannen. Tordis er i mellomtida blitt gift med Bork, bror til Torgrim, og en dag forteller hun han hva hun har hørt Gisle kvede. Torkjell varsler Gisle om at han nå kan vente seg ufred. Gisle spør broren om hvilken hjelp han kan vente seg av han, og Torkjell svarer at han kan hjelpe så langt som han sjøl ikke kommer opp i vanskeligheter ved det.

Sitat Sagaens komposition er fortrinlig, der medtages intet overflødigt, og dens indhold udvikles logisk og følgerigtig fra først til sidst; den er ikke episodeagtig som Eyrbyggja, men kan værdig stilles ved siden af Egilssagaen og Gunnlaugssagaen. Troen på skæbnens hemmelighedsfulde magt og lønlige spil danner en rød tråd gennem det hele, jfr. den rolle, som sværdet, siden spydet, Grásiða spiller (sammenlign her med Fótbitr i Laxdæla) […] Kompositionen er kunstfuld, ja det forefalder stundom, som om den var lagt an på at være systematisk; særlig med hensyn til gentagelsen af motiver og parallelscener. Sitat
Finnur Jónsson [6]
Sitat Gisla saga is not one of those Islendinga Sögur that have all-round claims to artistic success. The narrative is sometimes loosely linked, some episodes seem illogical, the people are not always clearly portrayed and occasionally appear inconsistent. The saga seems full of contrasts: at once primitive and modern, realistic and exaggerated, cold and emotional, deadly serious and crassly humorous, colourfullt adventurous and deeply ironic. But it is these very ambiguities that affect us so powerfully, creating doubt and tension in our minds as we read. It is impossible to put down this little book unmoved or ungrateful to the author who undertook so ambitious a theme, even if his creative powers were not totally equal to the task Sitat
Jónas Kristjánsson[4]

Bork reiser sak mot Gisle på Torsnestinget for drapet på Torgrim. Gisle har få og svake talsmenn, og blir dømt fredløs på tinget. Gisle selger nå garden og bygger en ny i den mer avsidesliggende Geirtjovsfjorden. Hit flytter han med Aud og ei halvvoksen fosterdatter. I seks år skifter Gisle mellom å bo på garden og på skjulesteder i utmarka. Han gjør også reiser til høvdinger over hele Island for å be om hjelp og støtte. Men Torgrim Nev har nedkalt den forbannelsen over Gisle at ingen mann på Island skal kunne hjelpe ham, om han aldri så mye ønsker det. Flere ganger oppsøker han broren og ber om hjelp, men han svarer som før. Gisle har ofte drømmer som sier framtida hans. Ei natt drømmer han at han kommer inn i en sal der det brenner sju flammer, og han tolker drømmen slik at de viser hvor mange år han har igjen å leve. I drømmene møter han to kvinner, en skremmende og vond som varsler død, og en mild og god som rår han til å legge av bloting og annen gammel sed og hjelpe fattige, blinde og halte den tida han har att. Oftere og oftere dukker den vonde drømmekvinna opp i blodige drømmer.

Bork gir Øyolv Grå tre hundre i rent sølv for å oppspore Gisle og drepe han. Øyolv setter en mann som kalles Speider-Helge til å utspionere Gisle og finne ut hvor han oppholder seg. Flere ganger klarer Helge å finne Gisle, men hver gang kommer han seg ved dyktighet og snarrådighet unna Øyolv og overmakta.

En vår blir Torkjell brått og uventa hogd ned med sitt eget sverd av den ene av to halvvoksne gutter som kommer bort til han på Torskafjordstinget. De viser seg å være Berg og Helge, sønner av Vestein som er ute etter å hevne far sin. De kommer seg unna, og går i fem dager til de kommer til Aud, tanta. Da hun får høre hva som står på, får hun dem i en fart videre, for Gisle er hjemme, og hun vet at han ikke ville ha tålt å se banemennene til bror sin.

Ved et par høve oppsøker Øyolv Aud i Geirtjovsfjorden og truer og lokker henne til å røpe oppholdsstedet til Gisle. Den andre gangen byr han henne en stor sum penger, og frister henne med at hun kan komme blant folk igjen og bli godt gift, bare hun blir fri Gisle. Aud later til å være interessert og tar imot pengene, for deretter å deise pungen i ansiktet på Øyolv så blodspruten står. Etter hvert som åra går, blir det en allmenn oppfatning i Vestfjordene at Bork og Øyolv høster mer og mer skam ved at de aldri klarer å få has på Gisle.

Med tida blir Gisle mer og mer plaga av vonde drømmer. Ei natt får verken Gisle eller Aud eller fosterdattera sove, og de begir seg alle tre til gjemmestedet hans. Snart hører de stemmer, og det er Øyolv som kommer med fjorten mann. Gisle må ta opp kampen. Øyolv egger Speider-Helge til å gå mot Gisle som førstemann, og Gisle deler mannen i to på midten med sverdet. En annen blir kløvd på langs. Til slutt kommer de til med spydene og får såra Gisle. Når innvollene tyter ut, holder han dem på plass med å stramme til beltet, og kjemper videre. Når Gisle endelig er død, ligger fem av motstanderne igjen på valplassen; to andre dør like etterpå.

Øyolv reiser til Bork og Tordis og melder fra om at oppdraget er fullført. Han roses av Bork, og tilsynelatende også av Tordis. Ved bordet om kvelden tar hun brått sverdet til Øyolv og prøver å kjøre det i magen på han, men råker han bare i låret. Bork får avvæpna henne, og da tar hun ut skilsmisse på stedet.

Etter Gisles død reiser flere av de som hadde vært involvert i hevnen etter drapet på Vestein ut av landet, men blodhevnen er ikke slutt: I en norsk by blir Vesteinssønnene stoppa av en fremmed som spør dem om navnet og hvilken ætt de er av. Når de forteller det, trekker den fremmede sverdet og hogger Berg ned på åpen gate. Det var Are Sursson, yngste bror av Gisle, Torkjell og Tordis. Sagaen slutter med at Aud reiser til Hedeby i Danmark og lar seg kristne.

Teksthistorie[rediger | rediger kilde]

Sagaen er kjent i to versjoner, den eldste er kjent fra håndskriftet AM 556a fra sist på 1400-tallet og i fragment fra håndskriftet AM 445c, som er noe eldre. AM 556a beskrives som den beste teksten, men også denne har noen små tilføyelser som senere skrivere har ført inn i teksten.[2] En yngre versjon er kjent fra papirhåndskrifter fra 1600- og 1700-tallet. I den yngste versjonen er første del utvidet, blant annet med stoff fra norsk historie.

I den eldste, korteste versjonen av sagaen sies det ikke eksplisitt hvem som er Vesteins morder. I den yngre, lengre versjonen sies det eksplitt at det er Torgrim som er drapsmannen, og Torgrim navngis også som drapsmannen i Sagaen om Øyrbyggjene.[4] Anne Holtsmark har imidlertid i en studie over sagaen argumentert for at det er Torkjell som er drapsmannen.[7]

Sagaen er flere ganger oversatt til bokmål, først av P.A. Munch i 1845, sist av Vera Henriksen i 1985.[8][9] Den er også flere ganger oversatt til nynorsk, først av Georg Grieg i 1905 og sist av Dagfinn Aasen i 1993.[10][11][12]

Den islandske filmen Den fredlause (Útlaginn) fra 1981 er basert på sagaen.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Björn Sigfússon. «Gísla saga Súrssonar» i KLNM. Gyldendal, 1956-78
  2. ^ a b c d e f g Vera Henriksen i innledning og fotnoter til sin egen norske utgave fra 1985.
  3. ^ Fornrit 2011, forlagspresentasjon av samleutgave av sagaene (pdf)
  4. ^ a b c Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  5. ^ Theodore Anderson. «Some Ambiguities in Gísla saga». Bibliography of Old Norse Icelandic Studies 1968. København, 1969. Her sitert etter Henriksen 1985
  6. ^ Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  7. ^ Anne Holtsmark. «Studies in the Gísla saga». Studia Norvegica; No 6. 1951. Her sitert etter Henriksen 1985
  8. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  9. ^ Gisle Surssons saga. I gjendiktning og oversettelse, med innledning, noter og essay ved Vera Henriksen. Aschehoug, 1985. (Thorleif Dahls kulturbibliotek). ISBN 82-03-11425-3. Gjenutgitt i serien Bokklubbens levende klassikere 1988.
  10. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  11. ^ Soga om Gisle Sursson : lang og kort versjon. Omsett av Dagfinn Aasen ; med innleiing av Else Mundal. Samlaget, 1993. ISBN 82-521-4110-2
  12. ^ Soga om Gisle Sursson. Omsett av Jan Ragnar Hagland. Landslaget for norskundervisning/Samlaget, 1990. (LNUs litteraturserie). ISBN 978-82-521-3599-2. Skoleutgave
  13. ^ filmweb.no Den fredlause
Litteratur
Eksterne lenker
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Gísla saga – bilder, video eller lyd