Rikard III av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rikard III
Konge av England
Rikard III av England
Navn: Richard Plantagenet
Richard Gloucester
Valgspråk: Loyaulte me lie
(«Lojalitet binder meg»)
Fyrstehus: Huset York
Regjeringstid: 6. juli 1483 - 22. august 1485
Forgjenger: Edvard V
Etterfølger: Henrik VII
Født: 2. oktober 1452, Fotheringay Castle
Død: 22. august 1485 (32 år), Bosworth
Begravet: Leicester
Foreldre: Richard Plantagenet, 3. hertug av York
og Cecily Neville
Ektefelle‍(r): Anne Neville
Barn: Edward av Middleham

Rikard III (født 2. oktober 1452, død 22. august 1485), var først hertug av Gloucester, siden konge av England fra 1483. Han tilhørte Huset York.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rikard ble født på Fotheringhay Castle som det åttende og yngste barnet til Richard Plantagenet, 3. hertug av York (som var tronpretendent til Henrik VIs trone) og hans hustru Cecily Neville. Rikard oppholdt seg i store deler av barndommen på Middleham Castle i Wensleydale under opplys og opplæring av hans fetter Richard Neville, 16. jarl av Warwick (som senere ble kjent under kallenavnet «Kingmaker» for sin rolle under rosekrigene). Mens Rikard var hos Warwick, utviklet han et nært vennskap med Francis Lovell, som skulle vare livet ut. Et annet barn der var Warwicks datter Anne Neville, som Rikard senere skulle bli gift med.

Etter at faren og hans eldre bror Edmund, jarl av Rutland ble drept i slaget ved Wakefield i 1460, og Rikard, som da var åtte år gammel, flyktet sammen moren, hertuginnen av York til Nederlandene, fulgt av hans eldre bror George Plantagenet.[1] De vendte tilbake til England etter Lancasters nederlag i slaget ved Towton og deltok i kroningen av Rikards eldre bror Edvard IV i 1461. På denne tiden ble Rikard utnevnt til hertug av Gloucester og utnevnt til ridder av Hosebåndsordenen og av Order of the Bath. Rikard ble deretter sent til Warwicks eiendom Middleham Castle for opplæring som ridder. Men enkelte avbrytelser, bodde han i Middleham fram til tidlig i 1465, da han var 12 år.[2]

Han ble tidlig involvert i den harde striden under rosekrigene, og førte som 17 åring sin egen, uavhengige kommando.[3]

For andre gang i sin ungdom måtte han søke tilflukt i Nederlandene, som da var under kontroll av Hertugdømmet Burgund. Han søster Margaret ble gift med Karl I av Burgund i 1468, og i 1470 flyktet Rikard dit sammen med bror, kongen, etter at Warwick hadde gått over til å støtte Margaret av Anjou. Bare 18 år gammel spilte Rikard en stor rolle i slagene ved Barnet og Tewkesbury[4] som var avgjørende for at hans bror fikk tilbake tronen våren 1471.

Vei til tronen[rediger | rediger kilde]

Etter at hans bror Edvard IV døde i april 1483 , styrte Rikard som Lord Protector på vegne av Edvards sønn Edvard V. Rikard holdt Edvard og hans bror Richard («de to prinsene») fengslet i Tower hvor de hadde blitt innlosjert under forberedelsene til Edvards planlagte kroning 22. juni. I stedet ble det denne dagen kunngjort at deres fars ekteskap til moren Elizabeth Woodville var erklært ugyldig da han på dette tidspunktet hadde vært forlovet med lady Eleanor Talbot, noe som gjorde at de to guttene ble erklært uekte barn av Edvard IV og dermed uten arverett. Rikard III ble da anmodet om og overta tronen som nærmeste arving og aksepterte dette 26. juni og ble kronet til konge i Westminster Abbey 6. juli 1483. Dette ble senere stadfestet av loven Titulus Regius (latin «Kongens tittel») som ble vedtatt av det engelske parlamentet tidlig i 1484.

Det antas at de de to prinsene ble myrdet i Tower, men det er uklart hva som skjedde med dem. Dersom de ble myrdet, ble dette holdt godt skjult, samtidig er det ingenting som tyder på at de overlevde oppholdet i Tower, eller at de levde der i lengre tid.

I 1674 fant arbeidere i Tower en kiste i en avfallshaug med to små skjeletter. Det ble antatt at det kunne være prinsenes levninger, og disse ble plassert i en urne som Karl II fikk satt ned i Westminster Abbey. I 1933 ble bena tatt ut og undersøkt, og så lagt i en urne i krypten i Westminster Abbey. Ekspertene var ikke sikre på hvilken alder og kjønn barna hadde. Skjelettene var mangelfulle, og den eneste skikkelige konklusjon man kunne trekke var at det ene var større enn det andre, hvilket ikke er i strid med teorien om at det var prinsene.[5]

Opprør[rediger | rediger kilde]

En framstilling av Rikard III på hvit hest under slaget ved Bosworth Field, av James Doyle fra 1864

Det reiste seg to store opprør mot Rikard. Det første kom allerede i oktober 1483 og ble blant andre ledet av Rikards tidligere allierte Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham. Dette ble mislykket, og Buckingham ble halshugget for høyforræderi 2. november i Salisbury. Det neste opprøret kom i august 1485, ledet av Henrik Tudor, 2. jarl av Richmond og dennes onkel Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford og Rikard falt da det møttes i slaget ved Bosworth Field, som den siste kongen som har falt i strid.

Reformer[rediger | rediger kilde]

I desember 1483 innførte Rikard det som senere skulle ble Court of Requests, en domstol hvor fattige som ikke hadde råd til å føre en egen rettergang kunne søke juridisk hjelp og prøve sin sak.[6] Han innførte også løslatelse mot kausjon for varetektsfanger i januar 1484 for å beskytte mistenkte mot fengsling før domstolsbehandling og for å beskytte at ikke deres eiendommer ble overtatt av andre mens rettsprosessen pågikk.[7] Han stiftet College of Arms i 1484.[8] og forbød restriksjoner på trykking og salg av bøker,[9] Han innførte at alle lover og bestemmelser skulle oversettes fra den tradisjonelle franske språkdrakten til engelsk.[10]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Shakespeares historiske skuespill Richard III har gjort hans navn berømt. Her tillegges han replikken «En hest! En hest! Mitt kongerike for en hest!», etter at hans fiender har felt hesten han red på, og omringer ham for å drepe ham. I stykket fremstilles han som en tyrann, noe som er historisk kontroversielt og preget av ettertidens politiske propaganda fra det vinnende Tudorene.[11][5]

Levninger[rediger | rediger kilde]

Den prikkede linjen er klosterområdet tegnet inn på et kart over dagens Leicester, klosterbygningene i rosa. Funnstedet er markert med en liten prikk i midten av koret
Funnstedet, opp mot kor-veggen i den tidligere fransiskanerkirken

Det har hersket usikkerhet om hvor hans levninger har vært begravet. Den døde kongens levninger skal ha blitt bragt til et fransiskansk kloster i Leicester, hvor han skal ha blitt begravet i klosterets kirke.[12] Kirken og klosteret ble imidlertid revet av Henrik VIII under oppløsningen av Englands klostre på 1530-tallet, og det har siden versert flere rykter om hvor Richard IIIs levninger var.

Disse ble funnet 5. september 2012[13] under en parkeringsplass i Leicester hvor koret i den tidligere kirken lå, og identifisert ved hjelp av DNA-prøver ved hjelp av mtDNA fra en etterkommer i februar 2013,[11] kombinert med karbondatering.[14][15]

Funnet bekrefter at Richard III var lav av vekst og hadde en unormal krumming av ryggen. Skadene på hodeskallen bekrefter at teorien om hvordan han ble drept i slaget ved Bosworth i 1485[11] hvor særlig hodet skal ha blitt utsatt for massiv vold, trolig av en hellebard, i tillegg til flere stikkvåpen,[16] i hvert fall et sverd.[17] Samtidig ville det beskyttelsesutstyret som var vanlig på den tiden ha beskyttet ham mot noen av disse skadene, slik at det kan se ut som at han ble utsatt for et raseri eller hevntørst etter at han var død.[16]

Funnet har gjort at en har kunne rekonstruere Rikard IIIs utseende.[18][5][19]

Det er blitt tatt til orde for at levningene skal begraves på nytt ved en større kristen, økumenisk[20] seremoni i Leicester-katedralen.[17] Det er også foreslått at levningene skal begraves i Westminster Abbey eller i York Minster hvor kongen selv skal å ytret ønske om å bli begravet[17] og levde hovedsakelig i dette området. Formelt sett er det imidlertid myndighetene i Leicester og Leicester universitet som disponerer levningene og skal bestemme deres videre skjebne.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kendall, sidene 41-42, ISBN 0-04-942048-8
  2. ^ Kendall, sidene 34–44 & 74, ISBN 0-04-942048-8
  3. ^ Kendall, Richard The Third, s. 40
  4. ^ Kendall, sidene 87–89
  5. ^ a b c «Was Richard III really the most evil monarch we have ever had?», med billedgalleri over det rekonstruerte utseende, Daily Mirror, 5. februar 2013, besøkt 5. februar 2013
  6. ^ Hannes Kleineke: Richard III and the Origins of the Court of Requests. The Ricardian, Vol.XVII, 2007, sidene 22–32
  7. ^ Anne Sutton: Richard III’s Parliament, The Richard III Society.
  8. ^ The history of the Royal Heralds and the College of Arms’ College of Arms
  9. ^ The Statutes of King Richard III’s Parliament, The Richard III Foundation.
  10. ^ Anthony Cheetham Anthony: The Life and Times of Richard III, Weidenfeld & Nicholson, 1972.
  11. ^ a b c «Har funnet levninger av kong Richard III» Aftenposten 4. februar 2013, besøkt 4. februar 2013
  12. ^ David Baldwin: «King Richard's Grave in Leicester», Leicester Archaeological and Historical, bind 60, sidene 21-22, 1968, besøkt 4. februar 2013
  13. ^ Search for Richard III confirms that remains are the long-lost Church of the Grey Friars. University of Leicester (5. september 2012).
  14. ^ Richard III dig: DNA confirms bones are king. BBC News (4. februar 2013). Besøkt 5. februar 2013.
  15. ^ Fricker, Martin (5. februar 2013). Edinburgh-based writer reveals how her intuition led archaeologists to remains of King Richard III. Daily Record and Sunday Mail. Besøkt 5. februar 2013.
  16. ^ a b «Her er skadene som drepte kong Rikard III», Aftenposten 4. februar 2013, besøkt 4. februar 2013
  17. ^ a b c d «Richard III to be re-interred in major ceremony at Leicester Cathedral» , The Daily Telegraph 4. februar 2013, besøkt 5. februar 2013
  18. ^ «Richard III dig: Facial reconstruction shows how king may have looked» BBC News 4. februar 2013, besøkt 5. februar 2013
  19. ^ «Har laget rekonstruksjon av kong Rikard III» Aftenposten 5. februar 2013, besøkt 5. februar 2013
  20. ^ Rikard III levde før reformasjonen i England og var således katolikk, mens katedralen tilhører Den engelske kirke

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Michael St John Parker (2001). Britain's Kings & Queens. Pitkin, United Kingdom – Parker, Michael St John .
  • Paul Murray Kendall (1955). Richard III. London: Allen & Unwin, London.


Forgjenger:
 Edvard V 
Konge av England
Etterfølger:
 Henrik VII 
Herre over Irland

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Rikard III av England – stamtavle i tre generasjoner
Rikard III av England Far:
Richard Plantagenet, 3. hertug av York
Farfar:
Richard of Conisburgh, 3. jarl av Cambridge
Farfars far:
Edmund of Langley, 1. hertug av York
Farfars mor:
Isabella av Castilla, hertuginne av York
Farmor:
Anne de Mortimer
Farmors far:
Roger Mortimer, 4. jarl av March
Farmors mor:
Eleanor de Holland
Mor:
Cecily Neville, hertuginne av York
Morfar:
Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland
Morfars far:
John de Neville
Morfars mor:
Maud Percy
Mormor:
Joan Beaufort, grevinne av Westmoreland
Mormors far:
John av Gaunt
Mormors mor:
Katherine Swynford