Kongedømmet Kent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kongedømmet Kent

Kongedømmet Kent var i middelalderen et rike i dagens England, i området som i dag er grevskapet Kent. Det var befolket av jyder, og var et av de syv kongedømmene i det angelsaksiske Heptarkiet.

Det er uklart når kongedømmet ble opprettet. Området var et av de første som ble befolket av invaderende germanske stammer, i en tid som det ikke finner primærkilder fra. Navnet Kent kommer fra den keltiske stammen Cantiaci, som levde der før jydene kom. Området skal ha blitt gitt til Hengest, Kents første konge, rundt midten av det 5. århundre. Legender nevner enda tidligere hendelser, en Gwangron eller Gourong som skal ha vært visekonge under Vortigern på 420- eller 430-tallet. Den tidligste sikkert daterte hendelsen er Augustin av Canterburys grunnleggelse av bispesetet i Canterbury.

Fordi det var det første av de angelsaksiske kongedømmene som ble grunnlagt, klarte Kent å bli et av de mektigste rikene i regionen i tidlig middelalder. Størst innflytelse ser det ut til at det hadde under Æthelbert på begynnelsen av 7. århundre. Aethelbert ble regnet som bretwalda inntil sin død i 616. Han var også den første angelsaksiske kongen som konverterte til kristendommen, og den første som fikk skrevet ned lovene. Etter hans tid ble Kents posisjon svekket, og mot midten av 7. århundre ser det ut til det ble dominert av de andre kongedømmene.

I 686 ble Kent erobret av Caedwalla av Wessex, som innsatte sin bror Mul som konge. Innen et år hadde gått gjorde folket i Kent opprør og drepte Mul, men Caedwalla invaderte igjen. Etter dette oppsto kaos i riket. Mercia støttet en lydkonge, Oswine, men han hersket bare i omkring to år. Deretter kom Withred til makten, og han gjorde mye for å gjenoppbygge Kent. I 694 fikk han til en fredsavtale med vestsakserne ved å betale en kompensasjon for drapet på Mul.

Etter Withreds død i 725 begynte riket å gå i oppløsning. I de neste 40 årene var det ikke uvanlig med to eller tre konger samtidig, og det kan ha vært denne splittelsen som lokket Offa av Mercia til å angripe Kent. I 764 fikk han makten i området, og begynte å styre det gjennom lydkonger. Tidlig på 770-tallet begynte han å styre riket direkte, noe som utløste et opprør. Slaget ved Otford ble utkjempet i 776. Utfallet er ikke kjent, men ser man på de neste hendelsene ser det ut til at de kentiske opprørerne seiret, eller i det minste at Offa vant en dyrekjøpt seier. De neste kongene, Egbert II og Ealhmund, ser nemlig ut til å ha hersket uavhengig av Offa i omkring et tiår. Denne ordningen ble ikke varig, da Offa igjen sikret seg kontroll i 785.

Offa døde i 796, etter at Kent hadde vært styrt direkte fra Mercia i to års tid. Et nytt opprør brøt ut under Eadbert Praen, og opprørslederen tok makten. I 798 tok Offas etterfølger Coenwulf kontroll, og innsatte sin bror Cuthred som konge. Etter hans død i 807 styrte Coenwulf Kent direkte.

I 825 ble Mercias kontroll overtatt av Wessex etter slaget ved Ellandun. Mercias lydkonge Baldred ble forvist.

Alfred den store forente det sørlige England i 892. Kent var da på sammenbruddets rand, etter et århundre med stadige vikingangrep. I 892 kom en vikingflåte på opptil 350 skip. De angrep et saksisk fort ved Bonnington og drepte alle der. Deretter bygde de en stor festning ved Appledore. Danene i East Anglia og andre steder brøt da sine løfter til Alfred og sluttet seg til vikingene. I begynnelsen utførte de korte raid ut fra Appledore, og etterhvert begynte de et regelrett felttog innover i landet. Det ble utkjempet flere slag, inntil vikingene ga opp etter fire år. Noen av dem dro til East Anglia, mens andre dro tilbake til Frankrike. De som vendte tilbake dit regnes som forfedrene til normannerne, som senere erobret England.

Se også[rediger | rediger kilde]