Kilperik I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Chilperik I»)
Kilperik I
Konge av Soissons (Neustria)
Kilperik og Fredegund
Fødtca. 539
Dødseptember 584
Chelles[1]
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Frankerne Rediger på Wikidata
EktefelleAudovera
Galswintha
Fredegund
FarKlotar I
MorArégonde[1]
Søsken
6 oppføringer
Chram[1]
Charibert I[2]
Guntram[3]
Sigibert I[4]
Gundoald[1]
Chlothsind[5]
Barnflere,
Klotar (etterfølger)
GravlagtAbbaye de Saint-Germain-des-Prés
Regjeringstid561–584
Kilperik I på Commons
Merovingernes dynasti
Frankernes konge
Konger av Neustria
Konger av Austrasia
Faramund 410–426
Klodio 426–447
Merovek 447–458
Kilderik I 458–481
Klodvig I 481–511
  Kildebert I 511–558
  Klotar I 511–561
  Klodomer 511–524
  Teoderik I 511–534
    Teodebert I 534–548
    Teodebald I 548–555
Klotar I 558–561
  Karibert I 561–567
  Kilperik I 561–584
    Klotar II 584–629
  Guntram 561–592
    Childebert II 592–595
    Teoderik II 595–613
    Sigibert II 613
  Sigibert I 561–575
    Childebert II 575–595
    Teodebert II 595–612
    Teoderik II 612–613
    Sigibert II 613
Klotar II 613–629
  Dagobert I 623–629
Dagobert I 629–639
  Charibert II 629–632
    Chilperik 632
  Klodvig II 639–658
    Klotar III 658–673
    Teoderik III 673
    Childerik II 673–675
    Teoderik III 675–691
  Sigibert III 634–656
     Kildebert den adopterte      656–661
    Klotar III 661–662
     Childerik II 662–675
     Klodvig III 675–676
     Dagobert II 676–679
Teoderik III 679–691
Klodvig IV 691–695
Childebert III 695–711
Dagobert III 711–715
Chilperik II 715–720
  Klotar IV 717–720
Teoderik IV 721–737
Childerik III 743–751

Kilperik I (født ca. 539, død september 584) var en frankisk konge av Soissons (eller Neustria) fra 561 og til sin død i 584. Han tilhørte merovingerdynastiet som en av sønnene til den frankiske kongen Klotar I og den ene av hans hustruer, Aregund. Da han ble konge for sin del av Frankerriket var hans tid preget av bortimot konstant krigføring med sine brødre, særlig broren Sigibert.[6] Etter begges død ble striden fortsatt av deres respektive ektefeller, Sigeberts hustru Brunhilda, og Kilperiks hustru Fredegund.[6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Deling av riket[rediger | rediger kilde]

Delingen av Frankerriket: Rødt - Kilperik; gult - Karibert I; grønt - Guntram; oransje - Sigibert I.

Ved Klotars død i 561 ble Frankerriket etter germansk tradisjon og salisk lov delt mellom hans fire gjenværende sønner. Kilperik I mottok kongeriket Soissons og områdene nord for det. Den eldste broren Karibert I mottok det gamle riket til onkelen Kildebert I, beliggende mellom elven Somme og Pyreneene, med Paris som hovedstad og omfattet også Aquitaine og Provence. Den nest eldste broren Guntram mottok Burgund med en del av kongeriket Orléans hvor han etablerte sin hovedstad. Sigibert I mottok kongeriket Metz med dens hovedstad Reims og Metz.[7][8]

Umiddelbart etter farens død forsøkte Kilperik å besette det meste av farens rike. Han tok kontroll over skattekisten som var samlet i den kongelige byen Berny og dro inn i Paris. Hans brødre tvang ham imidlertid til å akseptere farens deling av riket. Kilperik ble sittende igjen med Soissons, sammen med byene Amiens, Arras, Cambrai, Thérouanne, Tournai og Boulogne. Da Karibert I døde i 567, og han ikke hadde mannlige arvinger som kunne overta, ble hans rike og besittelser fordelt mellom de gjenværende brødrene. De kom ikke til enighet om Paris, og ble til sist enige om å holde Paris i fellesskap. De inngikk en overenskomst om å dele skatteinntektene fra Paris i tre like deler, og avla løfte om at ingen av dem skulle besøke byen uten de to andres samtykke. Også byen Senlis 50 km nord for Paris forble udelt.

Krig mellom brødrene[rediger | rediger kilde]

Forholdet til brødrene forble anspent. Kilperik havnet i krig med Sigebert, som han lenge hadde hatt et anstrengt forhold til. Sigibert beseiret ham og marsjerte til Soissons hvor han også beseiret Kilperiks eldste sønn Teudebert og fengslet ham. Kilperik samlet sine folk og umiddelbart invaderte Sigeberts nye landområder, men ble beseiret på nytt. Kilperik allierte seg med broren Guntram i 573, men deretter endret Guntram posisjon, og Kilperik tapte på nytt krigen.

En framstilling hvor Kilperik kveler sin hustru Galswintha i hennes seng. Grandes Chroniques de France.

Rundt 567 giftet Sigibert seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske kong Atanagild i Hispania. Ekteskapet innebar en dynastisk allianse som Kilperik ikke kunne overse. Han hadde allerede kvittet seg med sin første kone, Audovera, og hadde tatt en tjenestekvinne kalt Fredegund som sin frille. Han skal deretter ha sendt fra seg Fredegund og giftet seg med Brunhildas søster Galswintha i Rouen i 567 for såldes å inngå samme strategiske allianse og antagelig av broderlig rivalisering.[9] Omstendighetene antyder et komplekst årsaksforløp. Atanagild hadde ingen sønner, og ved å gifte sin to døtre til to frankiske konger er det mulig at han ønsket å involvere merovingerdynastiet i etterfølgelsen på den vestgotiske tronen. Med to døtre gift vurderte han antagelig at muligheten til en dattersønn som kunne overta tronen. Hans egen død i 567 endret forløpet, og det ble ytterligere vanskeliggjort ved at Galswintha en kort tid senere ble funnet kvelt i sin seng en morgen. Få dager senere giftet Kilperik seg med Fredegund.[9]

Drapet på Galswintha førte til fornyet strid og krig mellom brødrene, og dette drapet utgjorde også den eneste klare tråden i de forviklinger som preget frankisk historie i de neste tiårene, opphisset av Brunhilda som søkte hevn for drapet på Kilperik, Fredegund, og deres familie.[10] Krigen vedvarte mellom Kilperik og Sigebert, innblandet av fredsavtaler, inntil den flammet opp igjen. I 575 ble Sigibert myrdet av Fredegund. Kilperik drev deretter krig mot sin andre bror, Guntram, som påtok seg å beskytte Sigiberts Brunhilda og hennes sønn Kildebert II. Kilperik gjenopptok sin posisjon, tok Tours og Poitiers og noen steder i Aquitaine fra Austrasia, og sådde uenigheter i det østlige kongedømmet mens Kildebert II var mindreårig.

I 578 sendte Kilperik en hær for å bekjempe den bretonske herskeren Varok II av Bro Gwened (et historisk rike i Bretagne) som hadde gjort opprør. Den frankiske hæren besto av enheter fra Poitou, Touraine, Anjou, Maine, og Bayeux. De fra Bayeux var saksere som havnet i et slag med Varok som varte i tre dager før han ga seg og aksepterte en fredsavtale. Han sendte en sønn eller en slektning fra seg som gissel og godtok å betale en årlig tributt. Varok kom uansett til å bryte sin ed, men for en tid var Kilperiks herredømme over bretonerne relativ sikker som påvist av den italienske poeten Venantius Fortunatus' feiring av dem i et dikt.[11][12]

I september 584 kom Kilperik tilbake fra en jakttur ved sitt kongelige gods ved Chelles og ble myrdet, stukket til døde av en ukjent overfallsmann, muligens på ordre av Fredegund, men Gregorius av Tours knyttet henne ikke direkte til dette drapet, og det kan like gjerne ha vært av en annen da det var mange som hadde grunner til å se ham drept.[13]

Omdømme[rediger | rediger kilde]

Kilperiks død, maleri av Évariste Vital Luminais, 1600-tallet.

Hovedkilden til Kilperiks historie er Gregorius av Tours' historieverk Historia Francorum. Gregorius hadde ingenting annet enn forakt for kongen. Han var «Nero og Herodes av vår tid»,[14] en konge preget av vold og svik. I henhold til Gregorius ødela han mange kirker og førte urettferdige anklager mot sine undersåtter kun for å stjele deres eiendommer. Kilperiks «gud var i hans vom» og han praktiserte alle former for laster og utsvevelser. I henhold til Gregorius skal Kilperik ha erklært for sine dommer «Om noen er ulydige mot mine ordrer skal han bli straffet med å få sine øyne revet ut.»[6]

Selv om Gregorius har gitt et ensidig fordømmende bilde av kongen, er han ikke den eneste kilden, og andre historiske bevis har gitt et mindre brutalt og mer sammensatt bilde. Venantius Fortunatus skrev en panegyrisk lovprisning av kongen for hans autoritet og for hans talenter, og selv Gregorius innrømmet at Kilperik hadde en del litterært talent og nevnte at han skrev to bøker med poesi, modellert på Caelius Sedulius, komponerte salmer og andre stykker for messen. Kilperik skrev også en bok om teologi på Kristi lære og hadde en framstilling av treenigheten, som Gregorius av Tours fordømte, men hvor Kilperik reelt sett var forløper til den sekulære stat.[15] Han la flere greske bokstaver til alfabetet for å reflektere uttalen av frankisk bedre. Han forsøkte også å bearbeide salisk lov for å redusere de verste effektene på kvinners rettigheter.[6]

Den fordømmende beskrivelsen av Kilperik hos Gregorius har bidratt til et forvrengt inntrykk av merovingermonarkene som den gallisk-frankiske kirkes svøpe. Bevis fra Gregorius' egen redegjørelse og fra andre samtidskilder avslører at Kilperik og Fredegund var sjenerøse beskyttere av geistlige personer, institusjoner og religiøse kulter. Senere historikere har ikke akseptert konklusjonen til samtidens kronikører, da i første rekke Gregorius, og Kilperiks posthume omdømme.[16]

Familie[rediger | rediger kilde]

Kilperik første ekteskap var med Audovera. Han fikk fem barn med henne:

  • Teudebert (drept i slag 573).
  • Merovek (drept av en tjener på eget ønske i 577), gift med enken Brunhilda (hans tante ved inngifte) og ble sin fars fiende.
  • Klodvig (drept av Fredegund i 580).
  • Basina (død etter 590), nonne, ledet et opprør i klosteret i Poitiers.
  • Kildesinda (død som ung fra dysenteri).

Hans korte andre ekteskap med Galswintha ga ingen barn.

Hans forhold og påfølgende ekteskap med Fredegund ga seks legitime etterkommere:

  • Samson, døde ung
  • Rigunth (født ca. 569, død etter 589), forlovet med den vestgotiske kong Reccared I, men aldri gift.
  • Klodebert (ca. 570/72 – 580), døde ung.
  • Samson (ca. 573 – late 577), døde ung.
  • Dagobert (ca. 579/80 – 580), døde ung.
  • Teoderik (ca. 582 – 584), døde ung.
  • Klotar (født før september 584 – død 18. oktober 629), Kilperiks etterfølger i Neustria, senere enekonge av frankerne

Kulturell referanse[rediger | rediger kilde]

En operette basert Kilperik, kalt Chilpéric[17] ble skrevet av komponisten Hervé, framført i Paris i 1864.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d La Préhistoire des Capétiens, side(r) 88-92[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 73-76[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 76-78[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 78-81[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 72[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Frassetto, Michael (2003): Encyclopedia of Barbarian Europe: Society in Transformation, ABC-CLIO, s. 119
  7. ^ Armand, Frédéric (2008): Chilpéric Ier, le roi assassiné deux fois, La louve éditions, ISBN 978-2-916488-20-2, s. 34.
  8. ^ Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450–751, Longman Group, s. 56.
  9. ^ a b Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge, s. 170
  10. ^ «Chilperic I King of Neustria»
  11. ^ George, Judith (1989): «Poet as politician: Venantius Fortunatus' panegyric to King Chilperic» i: Journal of Medieval History 15 (1), DOI:10.1016/0304-4181(89)90030-4, s. 5-18. Sammendrag[død lenke]
  12. ^ George, Judith W., red. (1995): Venantius Fortunatus: Personal and Political Poems, Liverpool University Press.
  13. ^ Wemple, Suzanne Fonay (1985): Women in Frankish Society: Marriage and the Cloister, 500 to 900, University of Pennsylvania Press, s. 64
  14. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum VI.46 Arkivert 18. mars 2016 hos Wayback Machine.
  15. ^ Brehaut, Earnest (1916): Introduksjon til Historia Francorum Arkivert 18. mars 2016 hos Wayback Machine.
  16. ^ Halfond, Gregory I. (2012): «Sis Quoque Catholicis Religionis Apex: The Ecclesiastical Patronage of Chilperic I and Fredegund» i: Church History 18 (1), s. 48-76. Sammendrag
  17. ^ Casaglia, Gherardo (2005): «Chilpéric», Almanacco Amadeus

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
  • Gregorius av Tours: Historia Francorum
Sekundære kilder
  • Dahmus, Joseph Henry (1972): Seven Medieval Queens
  • Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450–751, Longman Group

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Klotar I  		Konge av Soissons
(Neustria)
(561–584)
 Etterfølger:
 Klotar II 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kilperik_I&oldid=23976054»