Vevstol
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vevstol eller kort vev er en maskin eller innretning konstruert for produksjon av tekstilvev. Hovedfunksjonen for en vev er å spenne opp en renning av langsgående tråder slik at tverrgående islettstråder kan legges inn (veves) mellom renningstrådene. Størrelsen varierer fra små håndholdte rammer til enorme maskinelle innretninger.
Innhold |
[rediger] Historikk
Tekstilvev er kjent fra historiske funn datert til neolittisk stenalder omkring 8000 f.kr blant annet i Kina og Midtøsten. Veving basert på spunnede fibere f.eks av ull er først kjent fra tidlig bronsealder 3500 f.kr. I Norden er vevede tekstiler kjent fra Sverige (Gerumsmanteln) i førromersk jernalder (før år 1). I Norge var vevede stoffer i vid bruk i vikingetiden og man kunne produsere fine linstoffer med 10 tråder per cm. Vevstoler med vertikal renning brukes i dag vanligst for billedvev og tepper.
På 1600-tallet ble vevstoler med horisontal renning vanlig og disse hadde også vevskjeer for å holde renningen jevn og slå islettstrådene sammen. Ved Den industrielle revolusjon mot slutten av 1700-tallet i England ble det utviklet metoder for maskinell veving. I Norge ble det opprettet en rekke veverier utover 1800-tallet som i stor grad reduserte hjemmevevingen.
[rediger] Virkemåte
På en moderne vevstol som på bildet, ligger renningen horistontalt. Tegningen viser en 2-skaft vev med trinser. Renningen består av en rekke varptråder og den fremstilles ved å spole opp flere tråd på en egen innretning kalt rennebom. Renningen er ofte ensfarget, men kan også lages i flere farger. Renningen rulles deretter opp på den bakre valsen (1) som kalles varpbommen. Trådene trekkes over strekkbommen (2) gjennom skillepinnene (12) og hovler (3) som er trådløkker montert på skaftene (4). Nyere hovler har gjerne en liten metallring i midten som griper om en renningstråd. Skaftene har til formål å løfte eller senke et sett av varptråder når en trør (10). I overkant er skaftene knytt opp i hester (5). Her er vist et oppsett med bare to skaft. Med flere skaft vil en trenge flere hester og disse knyttes sammen via trinser (ikke vist). Under er hvert skaft knyttet ned, enten direkte til en trøe, eller som her, til en veksel(11). Vekselen er videre knyttet ned til en trøe. Formålet med vekselen er å hindre skjevtrekking av skaftene, særlig ved brede trøer.
Deretter går renningstrådene gjennom en vevskje (6) med tinder, over brystbommen (7), knebommen (8) og og inn på tøybommen (9). Tøybommen og varpbommen har tannhjul med mothaker for å tillate renningen å mates fram etterhvert som tekstilveven produseres, og å holde renningen stram. Knebommen tillater veveren å sitte inn i veven. Det brukes forkjellige pinner på tøy- og varpbom for å holde opprullingen jevn.
Denne veven er satt opp med to skaft og dermed to trøer. Når en trør en trøe, vil denne trekke sitt tilhørende skaft ned. Via hestene vil derved det motsatte skaftet trekkes opp og tilhørende trøe går opp. En har skapt et skille og skyttelen (13) med en spole islettstråd (innslagstråd) skyves gjennom renningen (ved pilen) mellom de varptrådene som er løftet og de som er senket. For hver tråd slås vevskjeen mot tekstilet slik at veven blir fast og jevn. Så bytter man til andre trøe slik at annenhver tråd går ned og opp, og en ny islettstråd kan skytles imellom. Man kan bruke en vevspenne for å holde bredden, da islettstrådene har en tendens til å trekke renningen sammen.
Antall skaft bestemmer hvor mange grupper av tråder som kan senkes og heves i forskjellige kombinasjoner. Dess flere skaft, dess mere komplisert mønster kan veves, og vanlige vever har minst 4 sett skafter. Når veven settes opp vil mønsteret bestemme hvilke trøer som skal trekke hvilke skafter og hvilken rekkefølge og kombinasjon av trøer som skal brukes. Sammen med forskjellige farger på islettstrådene gir dette det ønskede mønsteret. Dette er en komplisert oppgave hvis man vil ha bestemte kompliserte mønstere, men det finnes nå dataprogrammer for å lage mønstere og beregne hvordan skafter, veksler og trøer skal forbindes.
Enkelte vevstoler er utstyrt med kontramasj. Her er trinser og hester i overbindingen byttet ut med veksler. Videre er det enkelte som har anordinger slik at snorene til overknytingen ikke går ned gjennom renningen, men føres på utsiden av vevstolen ned til undervekslene. Snorer gjennom renningen kan ved finere stoffer gi striper i veven. Videre er det et ekstra sett med underveksler.
Enden av vevstoffet kalles jaren og legges ofte med en kant av enkel veving for å være fast og slitesterk.
Foskjellige manuelle vevmetoder utføres på andre måter:
- Billedvev utføres ofte ved å legge tråder og andre materialer rett mellom renningstrådene og bruke en løs vevskje.
- Filleryer utføres som beskrevet, men ved å tre inn strimlede og sammenrullede filler istedenfor varptråd på skyttel.
- Billedtepper (sk. orientalske tepper) lages ved å legge en og en farget tråd som en knute rundt to og to varptråder med løse ender på framsiden. Disse komprimeres med vevskje og teppeluggen skjæres til riktig lengde når teppet er ferdig.
[rediger] Forskjellige vevstoler
Vevstoler gis mange forskjellige utseende avhengig av opphavsmann og tradisjon:
[rediger] Oppstadgogn
Som beskrevet over er en oppstadgogn eller en oppstadvev normalt satt opp med en ramme som står skrått mot veggen, renningen strekkes av lodd i underkant, og hovlepinner er tredd igjennom veven for å trekke fram de forskjellige trådene i renningen. Denne veven sparer også renningstråd fordi tøyet ofte kan veves fra ende til ende av renningen.
[rediger] Markvev
Primitiv vev der renningen er strukket mellom to rekker pinner på bakken. Ofte i kombinasjon med en grop som veveren sitter i for å komme i riktig arbeidshøyde.
[rediger] Rammevev
Her er det en fast, ofte flyttbar remme med pinner eller tenner på to motstående sider der som renningen strekkes mellom. Brukes også i dag for enklere arbeider og for billedveving.
[rediger] Selevev
Renningen strekkes mellom et fast objekt, for eksempel et tre og en sele eller belte som veveren har rundt seg. Har en enkel vevskje, der der annenhver tråd går i mellomrommet mellom spilene og annenhver et hull i hver spile og fungere derfor både som hovler og vevskje. Egner seg for relativt smale renninger som belter, skerf og løpere og kan lett rulles sammen og tas med.
[rediger] Flatvev
Som beskrevet over under virkemåte. Finnes både i gulvmodeller med trøer og bordmodeller (bordvev) med små hendler på toppen av veven for å styre hovlene.
For hver ny renning som settes inn går det tapt en lengde varptråder som tilsvarer hele lengden fra varpebom til tøybom. Renningsarbeidet og treingen er også en av de mest kompliserte arbeidsoperasjonenene. Derfor vil man ofte velge en felles nøytral renning og veve mange arbeidsstykker på samme renning. Man kan eventuelt endre mønster ved å endre oppsett på skafter og trøer underveis.
[rediger] Maskinell veving
Maskinell veving foregår opprinnelig i tilsvarende vever som flatveven, der skyttelen og hovlene styres maskinellt. I dag er slike vever normalt skyttelløse og islettråden skytes inn av et prosjektil. det er en rekke varianter som ivaretar forskejllige behov for kvalitet og mønster med opp til 6 skafter som kan veve minst 6 islett per sekund.
[rediger] Jaquardvev
Jaquardveven var en komplettering av industrielle skaftevever med hullkort. Skaftevever tillater at hvert skaft styres uavhengig. Relativt store kort hang sammen med «hengsler» i foldede bunker og ble mekanisk avlest med pinner som styrer hvert skaft. Den ble introdusert rett etter 1800 og ble motorisert og var i bruk elektromekanisk form helt til computerstyringens introduksjon på 1970 tallet.
