Vevstol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vevstol med hvit renning og fargede islettstråder

Vevstol eller kort vev er en maskin eller innretning konstruert for produksjon av tekstilvev. Hovedfunksjonen for en vev er å spenne opp en renning (varp fra engelsk warp) av langsgående tråder og danne skiller slik at tverrgående innsalgstråder (islettstråder, veft fra engelsk weft) kan legges inn (veves) mellom renningstrådene. Størrelsen og kompleksiteten varierer fra små håndholdte rammer til enorme maskinelle innretninger.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Tyrkisk kvinne i Konya arbeider med en tradisjonell vev (i Norge kalt Oppstadgogn).
Skisse av en flatvev med to skaft, overbinding med hester.

Tekstilvev er kjent fra historiske funn datert til neolittisk stenalder omkring 8. årtusen f.Kr. blant annet i Kina og Midtøsten. Veving basert på spunnede fibere f.eks av ull er først kjent fra tidlig bronsealder 3500 f.kr. I Norden er vevede tekstiler kjent fra Sverige (Gerumsmanteln) i førromersk jernalder (før år 1). I Norge var vevede stoffer i vid bruk i vikingtiden og man kunne produsere fine linstoffer med 10 tråder per cm. Vevstolene som ble brukt var oppstadvev, med vertikal renning som ble holdt strammet med lodd av stein; slike vever er funnet ved arkeologiske utgravinger. Vevstoler med vertikal renning brukes i dag vanligst for billedvev og tepper.

På 1600-tallet ble vevstoler med horisontal renning vanlig og disse hadde også vevskjeer for å holde renningen jevn og slå islettstrådene sammen. Ved den industrielle revolusjon mot slutten av 1700-tallet i England ble det utviklet metoder for maskinell veving. I Norge ble det opprettet en rekke veverier utover 1800-tallet som i stor grad reduserte hjemmevevingen.

Virkemåte[rediger | rediger kilde]

På en moderne flatvev som på bildet, ligger renningen horistontalt. Tegningen viser her et oppsett med to skaft og trinser. Renningen består av en rekke varptråder og den fremstilles ved å spole opp flere tråd på en egen innretning kalt rennebom. Renningen kan være ensfarget eller med flere farger. Den kan være tykk ulltråd der rennigen vil inngå som en tydelig del av sluttresultatet eller av tynn snor som renning til filleryer. På rennebommen dannes også et skille som er viktig for å få renningen inn i veven. Fra rennebommen samles renningen i en stor flette. Renningen sveipes deretter opp på varpbommen (1). Trådene trekkes over strekkbommen (2) gjennom skillepinnene (12) og hovler (3) som er trådløkker montert på skaftene (4). Nyere hovler har gjerne en liten metallring i midten som renningstråden tres gjennom. Skaftene har til formål å løfte eller senke et sett av varptråder når en trør (10). I overkant knytes skaftene opp i en overbinding. I enkle overbiniger brukes et et system med hester og trinser. I overkant er skaftene knytt opp to og to i korte vippepinner - hester (5). To og to hester er knytt sammen med en kort snor og holdes oppe via en trinse. Her er vist et oppsett med bare to skaft. En har derfor her sløyfet trinse og knytt opp hetene direkte i hovelkjeppen. Under er hvert skaft knyttet ned, enten direkte til en trøe, eller som her, til en veksel(11). Vekselen er videre knyttet ned til en trøe. Formålet med vekselen er at draget i underkant av skafte skal komme midt på og dermed hindre skjevtrekking, særlig ved mange eller brede trøer.

Deretter går renningstrådene gjennom en vevskje (6) med tinder, over brystbommen (7), knebommen (8) og og inn på tøybommen (9). Tøybommen og varpbommen har tannhjul med mothaker for å kunne mate fram etterhvert som ferdig tøy produseres, og for å holde renningen stram. Knebommen tillater veveren å sitte inn i veven. Det brukes trespiler på tøy- og varpbom for å holde opprullingen jevn.

Denne veven er satt opp med to skaft og dermed to trøer. Når en trør en trøe, vil denne trekke sitt tilhørende skaft ned. Via hestene vil derved det motsatte skaftet trekkes opp og tilhørende trøe går opp. En har skapt et skille og skyttelen (13) med en spole innslagstråd (islettstråd) skyves gjennom renningen (ved pilen) mellom de varptrådene som er løftet og de som er senket. For hver tråd slås vevskjeen mot tekstilet slik at veven blir fast og jevn. Så bytter man til andre trøe slik at annenhver tråd går ned og opp, og en ny islettstråd kan skytles imellom. Man kan bruke en vevspenne for å holde bredden, da islettstrådene har en tendens til å trekke renningen sammen.

Antall skaft bestemmer hvor mange grupper av tråder som kan senkes og heves i forskjellige kombinasjoner. Dess flere skaft, dess mere komplisert mønster kan veves og vanlige vever har minst fire skaft. Når veven settes opp vil mønsteret bestemme hvilke trøer som skal trekke hvilke skaft og hvilken rekkefølge og kombinasjon av trøer som skal brukes. Sammen med forskjellige farger på islettstrådene gir dette det ønskede mønsteret. Dette er en komplisert oppgave hvis man vil ha bestemte kompliserte mønstere, men det finnes nå dataprogrammer for å lage mønstere og beregne hvordan skaft, veksler og trøer skal forbindes. Med 8 skaft har en en teoretisk mulighet for 254 (egentlig 28) antall skiller. Med trøer og trinser eller kontramasj er det imidlertid bare et fåtall av disse som en kan kontrollere. Med trinser kan det også ved enkelte kombinasjoner bli dårlig skille. Ved å utstyre vevstolen med en dragrustning kan antall anvendbare skiller økes betydelig.

Enkelte vevstoler er utstyrt med kontramasj. Her er trinser og hester i overbindingen byttet ut med veksler. Videre er det enkelte som har anordinger slik at snorene til overknytingen ikke går ned gjennom renningen, men føres på utsiden av vevstolen ned til et ekstra sett med veklser, kontravekslene. Snorer gjennom renningen kan, ved finere stoffer, gi striper i veven.

Enden av vevstoffet kalles jaren og legges ofte med en kant av enkel veving for å være fast og slitesterk.

Forskjellige manuelle vevmetoder utføres på andre måter:

  • Billedvev utføres ofte ved å legge tråder og andre materialer rett mellom renningstrådene og bruke en løs vevskje.
  • Filleryer utføres som beskrevet, men ved å tre inn strimlede og sammenrullede filler istedenfor varptråd på skyttel.
  • Billedtepper (sk. orientalske tepper) lages ved å legge en og en farget tråd som en knute rundt to og to varptråder med løse ender på framsiden. Disse komprimeres med vevskje og teppeluggen skjæres til riktig lengde når teppet er ferdig.

Forskjellige vevstoler[rediger | rediger kilde]

Vevstoler gis mange forskjellige utseende avhengig av opphavsmann og tradisjon:

Oppstadgogn[rediger | rediger kilde]

Rekonstruert oppstadvev i museet i Hedeby.

Som beskrevet over er en oppstadgogn eller en oppstadvev normalt satt opp med en ramme som står skrått mot veggen, renningen strekkes av lodd i underkant, og hovlepinner er tredd igjennom veven for å trekke fram de forskjellige trådene i renningen. Denne veven sparer også renningstråd fordi tøyet ofte kan veves fra ende til ende av renningen.

Markvev[rediger | rediger kilde]

Primitiv vev der renningen er strukket mellom to rekker pinner på bakken. Ofte i kombinasjon med en grop som veveren sitter i for å komme i riktig arbeidshøyde.

Rammevev[rediger | rediger kilde]

Her er det en fast, ofte flyttbar remme med pinner eller tenner på to motstående sider der som renningen strekkes mellom. Brukes også i dag for enklere arbeider og for billedveving.

Selevev[rediger | rediger kilde]

Renningen strekkes mellom et fast objekt, for eksempel et tre og en sele eller belte som veveren har rundt seg. Har en enkel vevskje, der der annenhver tråd går i mellomrommet mellom spilene og annenhver et hull i hver spile og fungere derfor både som hovler og vevskje. Egner seg for relativt smale renninger som belter, skjerf og løpere og kan lett rulles sammen og tas med.

Flatvev[rediger | rediger kilde]

Som beskrevet over under virkemåte. Finnes både i gulvmodeller med trøer og bordmodeller (bordvev) med små hendler på toppen av veven for å styre hovlene.

For hver ny renning som settes inn går det tapt en lengde varptråder som tilsvarer hele lengden fra varpebom til tøybom. Renningsarbeidet og treingen er også en av de mest kompliserte arbeidsoperasjonenene. Derfor vil man ofte velge en felles nøytral renning og veve mange arbeidsstykker på samme renning. Man kan eventuelt endre mønster ved å endre oppsett på skafter og trøer underveis.

Maskinell veving[rediger | rediger kilde]

Maskinell veving foregår opprinnelig i tilsvarende vever som flatveven, der skyttelen og hovlene styres maskinelt. I dag er slike vever normalt skyttelløse og islettråden skytes inn av et prosjektil. det er en rekke varianter som ivaretar forskjellige behov for kvalitet og mønster med opp til 6 skafter som kan veve minst 6 islett per sekund.

Jaquardvev[rediger | rediger kilde]

Jaquardveven var en komplettering av industrielle skaftevever med hullkort. Skaftevever tillater at hvert skaft styres uavhengig. Relativt store kort hang sammen med «hengsler» i foldede bunker og ble mekanisk avlest med pinner som styrer hvert skaft. Den ble introdusert rett etter 1800 og ble motorisert og var i bruk elektromekanisk form helt til computerstyringens introduksjon på 1970 tallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hoffmann, Marta (1958): En gruppe vevstoler på vestlandet. Noen synspunkter i diskusjonen om billedvev i Norge. Oslo.
  • Hoffmann, Marta: The warp-wighted loom. Studies in the history and technology of en ancient implement. Universitetsforlaget, Oslo 1974, ISBN-10: 8200080943 ISBN-13: 9788200080947
  • Lundell, Laila: Den store VEVBOKEN, Teknologisk forlag, Oslo 1977, ISBN 82-512-0147-0