Nådens pilegrimsferd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Flagg med Kristi sårmerker brukt av opprørerne
Fremstilling av Nådens pilegrimsferd

Nådens pilegrimsferd (engelsk Pilgrimage of Grace) var et folkelig opprør i det nordlige England i 1536, i protest mot reformasjonen i England. Det ble utløst spesielt av bruddet med Roma og oppløsningen av Englands klostre, men det lå også andre politiske, sosiale og økonomiske saker bak. Pilegrimsferden var egentlig et spesifikt opprør rundt York, men begrepet brukes om en serie opprør i nord mot slutten av 1536 og begynnelsen av 1537.

Opprøret i Lincolnshire[rediger | rediger kilde]

Det første opprøret i serien skjedde i Lincolnshire, da katolikker protesterte mot opprettelsen av Den engelske kirke og oppløsningen av klostrene. Det begynte i St. James' kirke i Louth den 1. oktober 1536, kort tid etter at Louth Abbey hadde blitt beslaglagt. Opprørerne fikk raskt støtte i Horncastle, Caistor og andre byer i nærheten.

Opprørerne krevde at det måtte bli slutt på innsamlingen av subsidier, at De ti artikler måtte avskaffes, at oppløsningen av klostrene måtte stoppe, slutt på skatt i fredstid, utrensning av kjettere i regjeringen og Statute of Uses måtte trekkes tilbake. De fikk støtte fra lokale landeiere, og samlet en styrke som har blitt estimert til opptil 40 000 mann og marsjerte mot Lincoln. Innen 7. oktober hadde de inntatt Lincolnkatedralen, og krevde retten til å praktisere sin katolske tro og beskyttelse av kirkesølvet i Lincolnshires kirker.

Den 10. oktober 1536 endte opprøret i all hovedsaken. Henrik VIII sendte da bud om at opprørerne måtte velge mellom å spre seg eller å møte styrkene til Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk, som allerede var blitt mobilisert. Innen 14. oktober hadde de fleste av opprørerne forlatt Lincoln. Deres åndelige leder, sogneprest Thomas Kendal fra Louth, ble arrestert og henrettet. I løpet av det neste året ble også de fleste lokale lederne henrettet. Selv om dette opprøret endte i løpet av kort tid skulle det inspirere andre.

Pilegrimsferden[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter at det ble klart at Lincolnshireopprøret hadde slått feil begynte neste fase. Den 13. oktober begynte den egentlige Nådens pilegrimsferd, der opprørerne samlet seg under et banner som viste Kristi sårmerker. Det har vært mye debatt blant historikere om de utløsende motivene, men noen nøkkelelementer er det enighet om:

  • Økonomiske saker: Jordeiere i nord var bekymret over Statute of Uses. Det var også bekymring over den nye fåreskatten, og den dårlige høsten 1535 hadde ført til høye matpriser.
  • Politiske saker: Mange i nord var negative til måten Henrik VIII hadde skjøvet Katarina av Aragon til side, og det var sinne mot Thomas Cromwells økende makt.
  • Religiøse saker: Den lokale kirken var for mange i nord sentrum for lokalsamfunnet. Mange vanlige bønder var redde for at kirkesølvet skulle bli beslaglagt. Det var også sterke rykter om at det ville bli lagt en skatt på dåp. De ti artikler og den nye gudstjenesteformen som kom i 1535 hadde også ført til at kirkens doktrine var mer reformert, noe som kolliderte med den konservative tro de fleste i nord hadde.

Robert Aske, en advokat fra Richmondshire som virket i London gikk med 9000 mann inn i York og tok kontroll over byen. Han sørget for at munker og nonner som hadde blitt kastet ut fikk komme tilbake til sine klostre, og kastet ut kongens leieboere. I kirkene gjenopptok man katolsk praksis. Opprøret var så fremgangsrikt at kongens menn i nord, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury, startet forhandlinger med opprørerne i Doncaster. Aske hadde der klart å samle mellom 30 og 40 000 mann.

Henrik VIII valgte å ta en privat samtale med Aske. Han lovet å benåde alle som hadde deltatt i opprøret, og å innkalle til et parlament i York innen et år. Aske trodde på løftene, idet han stolte fullstendig på sin konge, og oppfordret opprørerne til å reise hjem.

Det tredje opprøret[rediger | rediger kilde]

Det ble etterhvert klart at løftene ikke ble holdt. I januar 1537 fant nok et opprør sted i Cumberland og Westmorland. Aske forsøkte å forhindre dette, men klarte ikke å stoppe den nye ledere, Francis Bigod fra Settrington i East Riding of Yorkshire.

Kongen svarte med å arrestere Aske og flere andre ledere, som alle ble dømt for høyforræderi og henrettet. Askes legeme ble hengt i lenker fra muren på Norfolk Castle som en advarsel til andre. Robert Constable og abbedene i Fountains Abbey og Jervaulx Abbey ble henrettet i juli 1537. Da det var færre deltagere i det tredje opprøret, og lederne var eliminert, kunne Norfolk slå ned resten av opprøret og føre en rekke saker mot lokale ledere som resulterte i omkring 150 henrettelser.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Selv om opprørene ble slått ned var de ikke helt uten virkning, enten direkte eller fordi de satte visse saker på dagsorden.

Oppnådd[rediger | rediger kilde]

  • Regjeringen utsatte innsamlingen av subsidiene i oktober 1536.
  • Statute of Uses ble fjernet gjennom vedtaket av Statute of Wills.
  • Fire av de syv sakramentene som ble utelatt fra De ti artikler ble tatt inn i Biskopene bok i 1537, og utviklingen mot en mer reformert kirke bremset dermed kraftig opp.
  • Tiltak mot heresi ble lovet i en kongelig proklamasjon i 1538.
  • Thomas Cromwell falt i 1540, og ble henrettet.
  • Prinsesse Mary ble tatt inn i arvefølgen igjen i 1544.
  • Council of the North ble opprettet i 1537.

Ikke oppnådd[rediger | rediger kilde]

  • Oppløsningen av klostrene fortsatte med uforminsket styrke, og endte med oppløsning av de største husene i 1540.
  • Store landeiendommer ble overført fra kirken til kronen.
  • Cromwells fremganger i å innføre protestantisme ble ikke reversert, med unntak av intermessoet under Maria I 15531558.