Karibiske pirater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pirater angriper et «Sølvtog»

De karibiske piratene ansees ofte som de mest erketypiske sjørøverne og er ofte skildret på spektakulært vis i bøker, sang, folklore og film. Piratvirksomheten i Karibien fant i hovedsak sted fra 1560-årene til 1720-årene, og den mest aktive perioden var mellom 1640 og 1680-årene.

Bakgrunn for piratvirksomheten[rediger | rediger kilde]

Sitat In an honest Service, there is thin Commons, low Wages, and hard Labour; in this, Plenty and Satiety, Pleasure and Ease, Liberty and Power; and who would not ballance Creditor on this Side, when all the Hazard that is run for it, at worst, is only a sower Look or two at choaking. No, a merry Life and a short one shall be my Motto Sitat
– Piratkaptein Bartholomew Roberts

Piratvirksomheten i Det karibiske hav oppsto som et resultat av større internasjonale strømninger. Karibien var et sentrum for europeisk handel og kolonisering fra slutten av 1400-tallet. Ved Tordesillastraktaten av 1494 ble den ikke-europeiske verden med pavelig godkjennelse delt mellom Spania og Portugal langs en nord-sør-gående linje 370 leaguer vest for Kapp Verde-øyene. Dette ga Spania kontroll over Amerika, bortsett fra en del av Sør-Amerika som tilfalt Portugal, det nåværende Brasil. Fastlandet rundt Karibien ble kalt Spanish Main, og tidlige bosetninger var Cartagena, Panama, Santiago de Cuba, Puerto Bello og Santo Domingo. Fra de spanske koloniene ble det hentet ut store mengder edelmetaller og andre råvarer som for eksempel huder. De store mengdene sølv som ble utvunnet i koloniene trakk til seg pirater og kapere både i Karibien og på den andre siden av Atlanterhavet. For å bekjempe denne virksomheten, opprettet den spanske regjeringen et konvoi-system, der en transportflåte, en flota, seilte fra Sevilla (og senere også fra Cádiz) med passasjerer, militære tropper og europeiske varer til de spanske koloniene. Denne lasten var i hovedsak ballast, ettersom hovedhensikten med turen var å transportere sølv og mynter tilbake til Europa. Ruten gikk vanligvis gjennom De små Antillene til havnene i Spanish Main, så nordover mot Yucatan for å følge den vestgående golfstrømmen mot Europa. Disse transportene fikk etter hvert tilnavnet «Sølvtoget» og var et svært ettertraktet bytte for pirater.

De forente Nederlandene og England var generelt fiendtlig innstilt mot spanjolene fra 1560-tallet, mens franskmennene var ivrige etter å etablere seg som en kolonimakt i Karibien. Franskmennene hadde da også den første ikke-spanske kolonien St. Augustine, selv om denne var kortlivet. Ved hjelp av sine respektive regjeringer ignorerte engelske, nederlandske og franske handelsmenn og kolonister avtalen om ikke å angripe spansk territorium. Den spanske regjering på sin side kunne ikke bidra med militær makt for å kontrollere området, noe som førte til omfattende smugling og kolonisering samt kaper- og piratvirksomhet.

Det spansk-karibiske imperium var i nedgang fra begynnelsen av 1600-tallet. Sølvet hadde vist seg å være et tveegget sverd. I Europa hadde det edle metallet kun fungert som et midlertidig botemiddel på den økonomiske situasjonen, og i Karibien hadde europeiske sykdommer tatt knekken på store deler av den opprinnelige befolkningen. Det er anslått at den opprinnelige befolkningen i Ny-Spania falt med 96% mellom 1500 og 1600. Den spanske kolonisasjonen var basert på slavedrift. Etter hvert stagnerte både ekspansjonen og tilgangen på arbeidskraft, noe som igjen førte til at tomme landområder lett kunne overtas av andre nasjoner. Etterhvert ble det også lettet på de spanske handelsrestriksjonene, og havner som for eksempel Trinidad ble frihavner for alle nasjoner.

På 1620-tallet, og etter utbruddet av trettiårskrigen i 1618, ble den spanske aktiviteten i Karibien kraftig redusert. Den ble nå mer avhengig av slaver fra Afrika, samtidig som det militære nærværet var minimalt. Det gjorde at andre stater kunne ta seg mer til rette. St. Kitts ble målet for de første britiske og franske kolonistene i øygruppen. Samtidig etablerte England svært lønnsomme kolonier på Barbados og Providence Island, som ble et fristed for pirater.

Etter krigene i Europa var de fleste av landene i dårlig forfatning. Dette gjaldt spesielt Spania, som hadde tømt statskassen. Dette ga seg utslag i Karibien som ved økende innvandring av europeiske flyktninger og svekket spansk herredømme. De fleste større byene i området var fortsatt spanske, mens utkantstrøkene nå ble overtatt av andre nasjoner. Engelskmennene hadde ekspandert utover St. Kitts og Barbados, med solide kolonier på Nevis, Antigua, Montserrat og Bermuda. Franskmennene utvidet sine territorier mot Guadeloupe, Hispaniola og Martinique, og de holdt også piratbasen Tortuga i en kortere periode, mens nederlenderne holdt Curaçao og Sint Eustatius.

Forholdene i Karibien fortsatte å speile de politiske strømningene i Europa. England, Frankrike og Holland gikk fra å slåss om religion mot Spania, til å slåss mot hverandre over økonomiske forhold. Engelskmennene innførte sanksjoner mot nederlenderne på 1650-tallet, og de to nasjonene var i krig med hverandre tre ganger i de neste årtiene. Samtidig førte Ludvig XIV en aggressiv fransk ekspansjonspolitikk. Det spanske imperium hadde en kort renessanse på 1660-tallet med økt tilgang på sølv, og det utløste nye kriger om de karibiske koloniene. Resultatene av krigene var at St. Eustatius skiftet eier 10 ganger mellom 1664 og 1674, og at de andre kolonier tok skade av den pågående aktiviteten. Den stadige krigføringen gikk ut over den militære støtten til selve koloniene, noe piratene snart dro fordel av. Port RoyalJamaica ble i denne perioden en av de mest kjente pirathavnene etter den engelske overtakelsen i 1655.

Den europeiske krigføringen fortsatte til slutten av 1600-tallet. Imens ble forholdene i Karibien mer avklart. Koloniene ble viktigere for de europeiske maktene, og de økonomiske virkningene av piratvirksomheten ble tydeligere. Dette førte blant annet til at engelskmennene på 1680-tallet stasjonerte en styrke ved Port Royal. Kapervirksomhet ble mindre vanlig, mens jakten på pirater ble trappet opp. Dette til tross opprettet spanjolene en slags kystvakt bestående av kaperskip.

Piratene[rediger | rediger kilde]

Piratkaptein

Piratene som opererte i Karibien på denne tiden deles som regel inn i to grupper; kapere og buccaneerer.

Bruk av kapere var svært populært i Karibien på 15- og 1600-tallet. Private fartøy ble vervet inn i en slags marine og fikk utstedt kaperbrev. Dette brevet tillot piratvirksomhet mot fiendtlige mål både på land og til havs, så lenge en del av byttet ble overlevert staten som utstedte brevet. Skipene opererte på egen hånd eller sammen, og gevinsten kunne være enorm. Da Sir Francis Drake kapret det spanske «sølvtoget» ved Nombre de Dios (Panamas Karibiske havn) i 1573, var hele mannskapet sikret økonomisk for resten av livet. I 1628 kapret den nederlandske kaperen Piet Hein en spansk skute som innbrakte 12 millioner gylden for Det nederlandske Vestindiske kompani. Muligheten til å tjene store penger på kort tid gjorde kaperfarten til en ettertraktet geskjeft. Rike forretningsmenn eller adelsmenn var mer enn villige til å finansiere denne virksomheten mot en andel av byttet. Samtidig var salg av varer som ble innbrakt en viktig del av handelen i koloniene.

De uavhengige karibiske piratene ble kalt buccaneers. Buccaneeraktiviteten oppsto rundt 1630 og varte til rundt 1730-tallet, da piratvirksomheten i Karibien gikk mot slutten. Buccaneerene var stort sett rømlinger fra koloniene som hadde lært seg å overleve av det naturen kunne tilby. Navnet kommer fra det franske ordet boucaner, som betyr røkt kjøtt, og det hentyder til at de tidlige piratene ofte var jegere som røkte kjøttet fra villoksene de hadde felt. Buccaneerene hadde delvis og uoffisiell støtte fra ikke-spanske kolonier. På begynnelsen av 1700-tallet ble imidlertid deres aktivitet ulovlig og sterkt innskrenket.

Buccaneermiljøene hadde en nokså streng organisasjon og et sterkt samhold. Kapteinen eller lederen ble demokratisk valgt av mannskapet, og mannskapet hadde makt til å få ham avsatt. Han måtte være en kjempende leder og måtte være direkte involvert i kamphandlingene. Han kunne ikke lede sitt mannskap fra trygg avstand. Byttet fra en kapring eller et raid ble fordelt mannskapet i mellom. Mannskapet kunne seile «på krita», det vil si uten betaling over en periode, slik at størrelsen på byttet ble større før det ble fordelt.

Slutten på piratvirksomheten[rediger | rediger kilde]

Nedgangen i piratvirksomheten i Karibien var som tidligere et resultat av europeisk politikk. Tilgangen på leiesoldater avtok, og i Europa ble det etablert sterkere nasjonale armeer. Etter tredveårskrigen ble statsmakten styrket, hærene kom under sterkere kongelig kontroll, og kaperfart ble forbudt. Marinene ble sterkere og fikk i oppdrag å begrense piratvirksomheten ved aktivt å forfølge og bekjempe pirater over hele verden. Piratvirksomheten i de karibiske farvannene forsvant på begynnelsen av 1700-tallet, utenfor Vest-Afrika og Nord-Amerikas kyster på 1710-tallet, og i Det indiske hav på 1720-tallet. Nordafrikansk piratvirksomhet fra Barbareskstatene opphørte da Frankrike erobret Algerie i 1830.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Cordingly, David 1995 Under the Black Flag: the Romance and the Reality of Life among the Pirates (New York)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]