Je Suis Partout

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Je suis partout (Jeg er overalt) var et fransk tidsskrift, grunnlagt av Jean Fayard og kom ut første gang 29. november 1930. Det ble ledet av Pierre Gaxotte til 1939. Blant journalistene var Lucien Rebatet, Alain Laubreaux og Robert Brasillach, og blant illustratørene Ralph Soupault.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I starten fokuserte Je suis partout kun på å dekke internasjonale emner, uten å vise høyreekstreme tendenser. Redaktørene var dog sterkt påvirket av ideene til Charles Maurras og den fascistiske bevegelsen Action Française, og dette viste seg snart i det redaksjonelle innholdet. Mer moderate journalister sluttet i protest.

Tidsskriftet ble et viktig talerør for anti-parlamentarisme, nasjonalisme og kritikk av såkalte dekadente institusjoner og kultur i den tredje republikken. Det knyttet seg til tidens fascistiske bevegelser, både i Frankrike og utlandet. Fra oktober 1932 støttet det fullt ut Benito Mussolini, da italiensk politikk ble dekket med et spesialnummer. Je suis partout holdt med den spanske Falangen, den rumenske Jerngarden, den belgiske Rex-bevegelsen til Léon Degrelle, samt Oswald Mosley og hans lille British Union of Fascists. Fra 1936 var det også åpent for nazismen og Adolf Hitler.

Til tross for sine internasjonale forbindelser, anbefalte Je suis partout å ikke kopiere fra utlandet når man skulle etablere et fascistisk regime: «Vi vil vurdere utenlandsk fascisme kun gjennom fransk fascisme, den eneste virkelige fascismen» (14. april 1939). Derfor aktet de Jacques Doriot som forsøkte å samle det ekstreme høyre i Frankrike til én front.

Den antisemittiske retorikken i tidsskriftet eksploderte etter Stavisky-skandalen og forsøket på høyrekupp 6. februar 1934. Den ble direkte giftig etter at den venstreorienterte Folkefronten dannet regjering i 1936, ledet av den jødiske Léon Blum (1936). Fra 1938 av konkurrerte Je suis partout med den rasistiske propagandaen i Nazi-Tyskland, ved å utgi spesialutgavene Les Juifs (Jødene) og Les Juifs et la France (Jødene og Frankrike). Ekstremismen fikk utgiveren Fayard til å bryte med tidsskriftet, og det ble solgt til et nytt styre som inkluderte argentineren Charles Lesca (som i følge egen beskrivelse var «en fascist like ekte som han var rolig» "). Rett før andre verdenskrig ble tidsskriftet forbudt.

Samarbeidslinje[rediger | rediger kilde]

Je suis partout kom ut igjen i 1941. Tidsskriftets samarbeidslinje (med de tyske okkupantene) førte til hard kritikk fra Maurras, som sa det opp. Je suis partout triumferte som stemmen til det ekstreme høyre, og oppfordret til mord på jøder og politikere fra den tredje republikken: «Døden til menn som har gitt oss så mye sorg....hele det franske folk krever det» (6. september 1941). Det hadde en sterk innflytelse på intellektuelle og ungdommen, opplaget steg fra 46 000 i 1939 til 250 000 i 1942.

Robert Brasillach var sjefredaktør fra juni 1937 til september 1943 (han ble henrettet for forræderi i 1945). Brasillach ble regnet som altfor tilbakeholdende, og ble byttet ut med Pierre-Antoine Cousteau, broren til Jacques Cousteau. Cousteau brøt med røttene til Je suis partout og tilpasset det til det nazistiske styret, ved å slutte seg til den nazistiske anti-intellektualismen og propagandere for Waffen-SS. Flere av redaktørene sluttet seg til Parti Populaire Français eller Milicen. Det fortsatte å komme ut til så sent som august 1944 (da Paris ble frigjort).