Pierre-Antoine Cousteau

Pierre-Antoine Cousteau
Født	18. mars 1906; Saint-André-de-Cubzac
Død	17. des. 1958 (52 år); Paris
Beskjeftigelse	Journalist, skribent, kommentator
Far	Daniel Cousteau
Søsken	Jacques-Yves Cousteau
Barn	Jean-Pierre Cousteau
Parti	French Popular Party
Nasjonalitet	Frankrike

Pierre-Antoine Cousteau (født 18. mars 1906 i Saint-André-de-Cubzac, død 17. desember 1958 i Paris) var en fransk høyreekstrem polemiker og journalist. Han var bror til den berømte oppdageren og forskeren Jacques-Yves Cousteau.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pierre-Antoine Cousteau var utdannet i USA og ved Lycée Louis-le-Grand. Han tjenestegjorde i det militære før han begynte å arbeide. Han prøvde seg på en rekke felt, blant annet som meteorolog og for New York's Credit Alliance Corporation.^[2]

Fra kommunisme til fascisme[rediger | rediger kilde]

Han ble så journalist for den venstreorienterte Regards og ble assosiert med pasifisme og det anti-stalinistiske venstre.^[3]

Cousteau gikk vekk fra kommunismen tidlig i 1930-årene og ble tiltrukket av antisemittisme og anti-demokratiske strømninger. Han begynte å skrive for Coup de Patte og siden Je suis partout, et magasin han ble redaktør for i 1932.^[4] Han ble i denne stillingen kjent med Pierre Gaxotte, som påvirket ham i fascistisk retning.

Han drog til Nazi-Tyskland i 1936 sammen med Robert Brasillach og Georges Blond og så til Spania i 1938 sammen med Brasillach og Maurice Bardèche. Disse turene bidrog til å utvikle Cousteaus fascisme mens hans deltagelse på NSDAPs Nürnberg-rally i 1937 etterlot ham med det inntrykk at nazismen var imponerende, men ikke uten feil.^[5]

I 1939 ble han kalt ut som soldat, ble tatt til fange i 1940 og satt fri i september 1941, på oppfordring fra hans venn Robert Brasillach.

Kollaborasjon med tyskerne[rediger | rediger kilde]

Han vendte tilbake til Je suis partout og ble snart fungerende redaktør, og deretter politisk redaktør etter Brasillach i oktober 1943. Som en glødende forkjemper for kollaborasjon, talte han for internering av alle jøder og skrev: "Vi er ikke opportunister. Vi forblir rett og slett fascister."^[6] Han arbeidet også i sekretariatet i Millice fra 1942.

Han flyktet fra Frankrike i til Bad Mergentheim 17. august 1944. Han jobbet i Radio-Patrie og grunnla på nytt Le Petit Parisien.

Etter annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

På slutten av krigen flyktet han til Sveits men ble arrestert i Innsbruck og internert i en amerikansk fangeleir. Han ble dømt til døden, men dommen ble omgjort til livsvarig straffearbeid. Han fikk amnesti i 1954. Cousteau forsvarte sener sin kollaborasjon med tyskerne med at «Jeg ønsket tysk seier fordi den ville være siste sjanse for den hvite mann, mens demokratiene representerte den hvite manns endelikt».^[7]

Sine siste år tilbrakte han som redaktør av det høyreekstreme organet Rivaro og bidrog også til Henry Costons Lectures Françaises, Jeune Nation, Charivari, Dimanche-Matin og andre publikasjoner. Han hadde også forbindelser til den lille politiske bevegelsen Union des Intellectuels Indépendants. Han døde 17. desember 1958 i Paris.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Benoît Loeuillet, Pierre-Antoine Cousteau. Un journaliste engagé (1932–1944), publications Henry Coston, 2001.
Michaël Lenoire, L'antisémitisme de plume, Berg International, Paris, 1999.
Philip Rees, Biographical Dictionary of the Extreme Right Since 1890

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ ^a ^b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Rees, p. 72
^ Rees, p. 72
^ Rees, p. 72
^ Rees, p. 72
^ Rees, p. 72
^ Hugo Frey, Louis Malle, Manchester University Press, 2004, s. 76

[hash-83107fd3c42176bdfa774f128e5f2b505acee784-1] Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[2] Rees, p. 72

[3] Rees, p. 72

[4] Rees, p. 72

[5] Rees, p. 72

[6] Rees, p. 72

[Malle-7] Hugo Frey, Louis Malle, Manchester University Press, 2004, s. 76

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]