Jakt i middelalderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adelsmannen Hubertus ser det lysende krusifikset mellom hjortens horn. Han fikk en åndelig opplevelse mens han var på jakt. Han har også et jakthorn om halsen.

Jakt i middelalderen var både en nødvendighet for folk flest og en fritidssyssel for adelen hvor menn jaktet ville dyr. Mens jakten var en viktig kilde for mat var det sjelden en hovedkilde. Jakt ble benyttet av alle samfunnsklasser, men fra høymiddelalderen ble jakt i sentrale Europa som England og Frankrike omformet til en stilisert fritidssyssel for adelen. Skogene i Frankrike og England ble regulerte og hvor vanlige folk ble strengt straffet hvis de ble grepet i å bedrive jakt på «kongens dyr». For adelen ble jakt mer enn bare en fritidssyssel, den ble et viktig område for sosial samhandling, hvor de kunne drive trening for krig, og deres eget adelige privilegium. I Norge var det vanskeligere å regulere jakt av naturlige årsaker, og samtidig var den norske adelen også langt mindre og med færre privilegier.

Som med heraldikk var også konvensjonene og ordforrådet for jakten opprinnelig fransk via videreførelsen av romersk eiendomslover til frankiske monarker og som ble spredt med den normanniske adelen til England i løpet av den siste halvdelen av 1000-tallet. Det eksisterer en rik corpus av middelalderpoesi og litteratur, manualer og håndbøker, kunst og seremonier som omhandler jakten, noe som blir økende kunstferdig på 1300-tallet og 1400-tallet som en del av det aristokratiske ordforrådet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hjort ble betraktet som et særlig edelt byttedyr for adelen

Formalisert rekreasjonsjakt har eksistert siden de assyriske kongene jaktet på løver fra hestevogner som en demonstrasjon på deres kongelige vesen. I romersk lov omfattet eiendom retten til jakt, en konsept som fortsatte under de frankiske monarkene av merovingere og karolingerne som betraktet hele kongedømmet som deres egen eiendom, men som også kontrollerte enorme kongelige besittelser som deres jaktområdet (skoger). Biografien til den merovingske adelsmannen, sankt Hubertus (død 727/728) forteller om hvordan jakt kunne bli en besettelse. Den karolingske konge Karl den store elsket å jakte og gjorde så opp til han døde i en alder av 72 år.

De det karolingske riket gikk i oppløsning strebet de lokale herrene etter å opprettholde og monopolisere jaktområdene og ta storvilt skogsområdene og småvilt i viltgårder. De var mest suksessfull i England etter den normanniske erobringen, og i Gascogne fra 1100-tallet. Store naturreservatene av skogsområder – de kongelige skoger – hvor dyrenes antall ble passet på og voktet over av skogvoktere og jegermestere. Her kunne ikke bønder og andre folk drive jakt. Den som ble grepet i jakt til tross for forbudet ble hardt straffet. Den urettferdighet som dette førte med seg ble en vanlig grunn til klager i morsmålslitteraturen. De lavere klasser måtte klare seg med å fange fugler i snarer utenfor skogsreservatene.

I Norge har særlig rype vært et yndet jaktbytte over hele landet.

New Forest (Nyskogen) er et område i Hampshire i England som ble først lagt ut som kongelig skog i 1079 av Vilhelm Erobreren for å jakte på hovedsakelig hjort. Hans sønn Vilhelm Rufus døde der i en mistenkelig «jaktulykke». Krøniker på 1100-tallet har påstått at kong Vilhelm skapte skogen ved å forvise beboerne fra 36 sogn, men det er tvilsomt da jorden der ikke var godt egnet for jordbruk. Påstanden er kanskje uansett et uttrykk for en misnøye med adelens monopolisering av jaktområdene.

I Norge var jakt matauk eller bekjempelse av skadedyr helt til slutten av 1800-tallet, og jakten var forutsetningen for bosettelsen av Norge etter den siste istida for 10 000 år siden. Etter at jordbruket etablerte seg fortsatte mange med snarefangst av rype og fangst av pelsdyr som rødrev, røyskatt, ekorn og mår. Dette hadde stor økonomisk betydning som attåtnæring på mange gårder. Jakten i Norge i middelalderen var aldri ensbetydende med en aristokratisk fritidssyssel, men Snorre Sturlason nevner at et kongsemne, Håkon Magnusson Toresfostre, fikk en sykdom mens han var på rypejakt på Dovrefjellet i 1094.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Kvinner på jakt i middelalderen, illustrasjon fra et periodemanuskript.

Våpnene som ble brukt for jakt var de samme som ble brukt i krig: pil og bue eller armbrøst, lanse eller spyd, og sverd. Kortbue og langbue var de mest vanlige våpen. Armbrøst ble introdusert i tiden rundt det første korstog (1100), men ble generelt ikke brukt til jakt før i andre halvpart av 1400-tallet. Klubber og andre typer slagvåpen ble brukt på småvilt særlig av kvinner som var med på jakten. Bjørnespyd ble også benyttet. Da håndholdte skytevåpen kom på 1500-tallet ble den tradisjonelle middelalderjakten endret.

Jegeren trengte også et horn for å kommunisere med andre jegere. I tillegg var jegeren avhengig av hjelp og støtte fra bestemte domestiserte dyr. Tre dyr i særdeleshet var nødvendige redskap for middelalderens jeger: hester, hunder og hauker (eller falker). For Norge og Island ble eksport av hauk og falk en betydelig eksportvare.

Jaktens farer[rediger | rediger kilde]

Jakt kunne være meget farlig og alvorlige skader og dødsfall blant jegerne var ikke ukjente. Selv konger og keisere var ikke uimottakelig til jaktulykker. En del som ble drept på jakt var:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Karl IX av Frankrike, malt 1572, skrev en bok om jakt: La chasse royale'

Jakt var et emne som fikk betydelig oppmerksomhet blant de største menn, og flere prominente tronarvinger, konger og keisere skrev bøker om emnet. Blant de mest kjente skrevet av adelen selv er:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]