Langbue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Langbue

En langbue er en type bue som er lang, omtrent på lengde med en voksen mann, går i en jevn, svak bue og har relativt slanke lemmer som er runde eller D-formet. Den er oftest i ett stykke, men kan også være sammensatt ved håndgrepet. Langbuen har blitt brukt som jakt- og kampvåpen i mange kulturer, men er aller sterkest forbundet med England i middelalderen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Langbuer av tre har blitt brukt i mange tusen år, og er kjent fra flere kontinenter. Som jaktvåpen er buen enkel og sikkert, og har nok kraft til å felle storvilt, inkludert afrikansk elefant.

Som krigsvåpen har den vært sentral i flere kulturers og nasjoners krigføring. Nubierne var kjent for sin dyktighet med buer som var seks til syv fot lange (ca. 1,80 til 2,10 m). Skytterne ble kjent som «pupillødeleggerne» fordi de siktet på sine motstanderes øyne. I Japan lagde man komposittbuer av langbueform, kjent som yumi, som ble brukt av samuraier til hest.

I middelalderen ble buen et av de viktigste våpnene i engelsk krigføring. Den fikk denne rollen under den skotske uavhengighetskrig, og viktigheten ble styrket under hundreårskrigen. I slaget ved Agincourt seiret Henrik V over en enorm fransk overmakt ved hjelp av langbuer som brøt opp de franske formasjonene og stanset angrep fra tungt kavaleri. Buen konkurrerte en periode med ildvåpen, ettersom den hadde bedre effektiv rekkevidde og ildhastighet enn de tidlige ildvåpnene, samtidig som den var langt billigere og enklere å produsere og vedlikeholde og fungerte uansett vær.

Etter at ildvåpen erstattet buen som krigsvåpen blir langbuen fortsatt brukt av noen stammesamfunn som jaktvåpen (og i noen sjeldne tilfeller også som kampvåpen). Den brukes også i idrett og som jaktvåpen. I Norge er jakt med bue ikke tillatt.

Se også[rediger | rediger kilde]