Fulko av Jerusalem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fulko død i en jaktulykke, avbildet i et manuskript av Vilhelm av Tyrs Historia og Old French Continuation, malt i Akko, 1200-tallet. Bib. Nat. Française.)

Fulko av Jerusalem (født mellom 1089 og 1092 i Anjou, død 1142 i Akko i Midtøsten), også kjent som Fulko den unge eller Fulko V av Anjou (navnet skrives også som Fulco, Foulques, Fulk), ble gjennom sitt ekteskap med Melisende, datter til Baldwin II av Jerusalem, konge av Jerusalem fra 1131 og til sin død. Av byrd ble han dessuten greve av Anjou fra 1109 til 1129.

Greve av Anjou[rediger | rediger kilde]

Fulko var født en gang mellom 1089 og 1092 som sønn av greve Fulko IV av Anjou og Bertrade de Montfort. Hans mor hadde rømt fra greven og gjort seg skyldig i bigami da hun giftet seg med Filip I av Frankrike.

Ved farens død i 1109 ble Fulko hans etterfølger som greve av Anjou da han var rundt tyve år gammel. Han giftet seg 1110 med Ermengarde av Maine, og paret fikk flere barn sammen. Etter å ha vært en forbundsfelle med kong Ludvig VI av Frankrike gikk han i 1127 i allianse med kong Henrik I av England da den engelske kongen arrangerte ekteskap mellom hans datter Maud av England (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey av Anjou. Fulko dro på korstog i 1120 og ble en nær venn av Tempelridderordenen. Etter at han kom tilbake begynte han å støtte ordenen økonomisk og drev to riddere i Det hellige land for et år.

Korsfarer og konge[rediger | rediger kilde]

Ved 1127 var Fulko forberedt på å reise tilbake til Anjou da han mottok en ambassadør fra kong Baldwin II av Jerusalem. Baldwin II hadde ingen mannlig arving, men hadde allerede utsett sin datter Melisende til å etterfølge seg. Baldwin II ønsket å trygge sin datters arv ved å gifte henne til en mektig herre. Fulko var en rik korsfarer og en erfaren militær kommandant, foruten også enkemann. Hans erfaring i krig skulle vise seg verdifullt for et land ved en utrygg grense som alltid lå på kanten av krig.

Imidlertid satte Fulko seg høyere mål enn kun være ektefelle for en dronning; han ønsket å bli konge ved Melisendes side. Baldwin II aksepterte etter å ha reflektert over Fulkos formue og militære bedrifter. Fulko abdiserte sitt sete i Anjou til sin sønn Geoffery og dro til Jerusalem hvor han giftet seg med Melisende den 2. juni 1129. Senere trygget Baldwin II ytterligere Melisendes posisjon i kongedømmet ved å gjøre henne til eneverge for hennes sønn med Fulko, Baldwin III som ble født i 1130.

I 1131 styrte Fulko og Melisende Jerusalem i fellesskap da Baldwin II døde. Fra begynnelsen tok Fulko total kontroll over styringen og ekskluderte Melisende fullstendig. Han favoriserte landsmenn fra Anjou framfor den innfødte adelen. Andre korsfarerstater i nord fryktet at Fulko ville forsøke tvinge Jerusalems overhøyhet på dem slik Baldwin II hadde gjort, men Fulko var langt mindre mektig enn hans avdøde svigerfar, og de nordlige statene avviste hans autoritet. Melisendes søster Alice av Antiokia som var blitt sendt i landsforvisning av Baldwin II tok kontroll over Antiokia på nytt etter hennes fars død. Hun allierte seg med Pons av Tripoli og Joscelin II av Edessa for å forhindre Fulko fra å marsjere nordover i 1132. Fulko og Pons utkjempet et kortvarig slag før en fredsavtale ble inngått og Alice ble utvist igjen.

Kongedømmet Jerusalem og andre korsfarerstater (grønne farger) i 1135 i løpet av regimet til Fulko.

I Jerusalem opprørte Fulko av annengenerasjons kristne i Jerusalem som hadde vokst opp der siden det første korstoget. Disse innfødte fokuserte på Melisendes fetter, den populære Hugo eller Hugues II av Le Puiset, greve av Jaffa, som var hengiven lojal til dronningen. Fulko så på Hugues som en rival og det hjalp ikke at Hugues’ egen stesønn anklaget Fulko for manglende lojalitet. I 1134, med den hensikt å avsløre Hugues, anklaget Fulko ham for utroskap med Melisende. Hugues gjorde opprør i protest og sikret seg i Jaffa og allierte seg med muslimene i Ashkelon. Han greide å beseire den hæren som ble sendt mot ham av Fulko, men situasjonen kunne ikke opprettholdes. Patriarken blandet seg inn i konflikten, kanskje på bud fra Melisende, og Fulko gikk med på fred. Hugues ble forvist fra kongedømmet for tre år, en mild dom.

Det var et forsøk på å snikmyrde Hugues, og det ble antatt av de fleste at Fulko eller hans støttespillere sto bak, men noe direkte bevis kom aldri til syne. Skandalen var alt som dronningens parti trengte for å ta over regjeringen i hva som kan karakteriseres som et palasskupp. Forfatteren og historikeren Bernard Hamilton skrev at Fulkos tilhengere «gikk i redsel for deres liv» i palasset. Den samtidige forfatteren og historikeren Vilhelm av Tyr skrev nedsettende om Fulko at «han forsøkte aldri å ta føringen, selv ved trivielle ting, uten (Melisendes) samtykke». Resultatet var at Melisende tok direkte og ubestridt kontroll over regjeringen fra 1136 og framover, men en gang på den samme tiden må Fulko ha blitt forent med Melisende da en andre sønn, Amalrik, ble født.

Sikring av grensene[rediger | rediger kilde]

Jerusalems nordlige grense var av stor bekymring. Fulko hadde blitt utpekt som regent av fyrstedømmet Antiokia av Baldwin II og som regent fikk han Raymond de Poitiers til å gifte seg med den purunge Constance av Antiokia, datter av Bohemund II og Alice av Antiokia, og niese av Melisende. Den største bekymringen i løpet av Fulkos regime var uansett framgangen til den muslimske herskeren Zangi av Mosul (som selv var årsaken til det andre korstoget).

I 1137 ble Fulko beseiret i et slag i nærheten av Barin, men allierte seg med Mu'in ad-Din Unur, herskeren av Damaskus. Denne byen var også truet av Zengi. Fulko erobret festningen i Banias nord for Genesaretsjøen og sikret således den nordlige grensen.

Fulko styrket også kongedømmets sørlige grense. Hans undersått Paganus (også kalt Payen le Bouteiller) bygget festningen ved Karek sør for Dødehavet. Fulko hadde Blanche Garde, Ibelin og andre festninger bygget i sørvest for å utligne det egyptiske festningen i Ashkelon. Byen var en base for hvor de egyptiske fatimider sendte herjingstokter inn over kongedømmet Jerusalem. Fulko forsøkte å nøytralisere denne trusselen.

I 1137 og 1142 kom den bysantinske keiseren Johannes II Komnenos til Syria for å påtvinge bysantinsk overherredømme over korsfarerstatene. Keiseren ble ignorert av Fulko som avslo å møte ham i Jerusalem.

Død[rediger | rediger kilde]

I 1143 da kongen og dronningen var på feire i Akko ble Fulko drept i en jaktulykke. Hans hest snublet, falt og Fulkos hodeskalle ble klemt under salen, «og hans hjerne strømmet ut fra både ørene og neseåpningene», som Vilhelm av Tyr beskrev det.

Fulko ble ført tilbake til Akko hvor han lå bevisstløs i tre dager dør han døde. Han ble gravlagt i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Selv om deres ekteskap begynte med en konflikt skal Melisende ha sørget like mye over ham privat som offentlig. Fulko ble overlevd av sin sønn Geoffrey av Anjou ved sin første hustru, og Baldwin III og Amalrik I ved Melisende.

Familie[rediger | rediger kilde]

I 1110 giftet Fulko seg med Ermengarde av Maine (død 1126), datter av Elias I av Maine. Deres fire barn var:

Hans andre hustru var Melisende, dronning av Jerusalem

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Orderic Vitalis
  • Robert av Torigni
  • Vilhelm av Tyr
  • Medieval Women, redigert av Derek Baker, the Ecclesiastical History Society, 1978
  • Payne, Robert: The Dream and the Tomb, 1984
  • The Damascus Chronicle of Crusades, overs. H.A.R. Gibb, 1932.

Historisk fiksjon:

  • Judith Tarr, Queen of Swords, A Forge Book, Tom Doherty LLC., 1997