Djevelpakt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Djevelpakt er en kontrakt som er satt opp av mennesker med forhåpninger om å motta fordeler fra fanden over et bestemt tidsrom. Som vederlag får djevelen overta personens kropp og sjel etter et visst antall år. Det er som oftest snakk om å motta penger, svarteboka eller å erverve kunnskaper om ulike saksforhold og alle slags kuriøse materier (f.eks. å fremstille gull).

Djevelens postkasse[rediger | rediger kilde]

For å være gyldig måtte kontraktene skrives med eget blod, ettersom blodet var forbundet med livskraften. Videre ble de kirkelige dørlåser oppfattet som djevelens postkasse, og derfor ble kontraktene gjerne rullet sammen og stukket inn i nøkkelhullet, eller eventuelt under kirkedøren.

Det var en personlig kontrakt signert med fullt navn. Som oftest ble jo disse funnet av presten, klokkeren eller kirketjeneren, i det de kom for å åpne kirken. Ettersom personen hadde gitt sin identitet til kjenne, og i tillegg gjerne oppholdt seg eller bodde i nærmiljøet, var det aldri vanskelig å finne synderen. Personen ble raskt innbrakt til presten, som i enkelte tilfeller kunne drive eksorsisme nettopp for å forsikre seg om at den onde ikke allerede hadde fått makt over vedkommende. Presten rapporterte til biskopen, som videre fremla saken for rettsapparatet. På samme vis som med hekseprosessene kunne straffene bli svært forskjellige fra sted til sted og inenfor de ulike periodene i historien. Noen fikk dødsstraff, mens andre fikk syndsforlatelse og prelatens milde veiledning om Guds straff og tilgivelse.

Folkelig, litterært forbilde[rediger | rediger kilde]

Med økte lese- og skriveferdigheter bidro legendesamlinger og den populære folkeboksliteraturen til at ideen om inngåelse av djevelkontrakter grep om seg. Fra tysk område kom folkebøkene om Johann Faust (1480–1540) som skildret en lærd mann, som for å få innsikt i esoteriske kunster hadde forskrevet seg til fanden. Det fortelles i en av fremstillingene at Faust låste seg inne på hybelen sin og ikke viste seg for sine venner på 40 dager og 40 netter. I denne tid tok han verken til seg av vått eller tørt, men var travelt opptatt med å slå magiske sirkler og mane djevelen til seg for å gjøre de nødvendige avtaler.

Folkebøkene ble nærmest masseprodusert og oppnådde tallrike gjendiktinger og oversettelser til forskjellige språk. Likevel er ikke eksemplene på djevelkontrakter spesielt alminnelige i det virkelige liv. Til tross for sult, nød og kjedsomhet har folk helst satt sin lit til Gud om at deres bønner skulle bli hørt og belønnet. De fleste var nok redde for sjelen sin og fryktet truslene om helvetes pinsler. Noen ytterst få eksempler på djevelpakter er forfattet på de skandinaviske språk,og de fleste av disse er skrevet av militært personell, men det finnes bare én slik kontrakt fra Norge. Vi tar de mest kjente eksemplene i kronologisk rekkefølge. De eldste stammer fra Danmark:

Danske eksempler[rediger | rediger kilde]

Skomakeren Christen Pedersen fra Odense refererte i sin djevelkontrakt fra 1634 direkte til folkebokstradisjonen om Dr. Faustus, og lovte djevelen sjel og kropp i all evighet dersom han mottok penger nok til ikke å lide savn, men få leve som en rik mann resten av sitt jordiske liv. Kontrakten hadde han signert med eget blod:

Giver jeg mig til Djævelen at være hans egen med Liv og med Sjæl. Efterat Doctor Faustus blev Djævelens egen, saa maa jeg ogsaa blive hans. Og et Punkt skal Fanden love mig, at han vil lade sig til Syne, naar jeg vil, og hvad Skikkelse jeg hannem vil have. Saa lover jeg hannem til större Bestandighed og Vidne med mit eget Blod er skrevet og dermed forskriver mig til Djævelen, at være hans egen baade med Liv og med Sjæl til evig Tid. Derudimod skal Aanden Fanden love mig Penninge til Nødtörft, og saa tidt jeg dennem behov haver at bruge og komme paa Fode med min ganske Livstid, heller ogsaa til en bestemt Dag, at jeg ikke saa elændig lever. Vil Fanden holde mig dette fri, saa lover jeg hannem dette Løfte fri, at jeg aldrig vil vige fra dig, men blive hos dig evindelig til evig Tid. Dette lover jeg, Christen Pedersön, at holde Fanden, som forskrevet staar. Des til större Stadfæstning haver jeg dette med mit eget Blod skrevet. Christen Pdersön med egen Haand. Og blev dette skrevet anden Dag S. Michaelis 1634.

Det er hos Ferdinand Ohrt ikke opplyst noe om hvilken straff skomaker Pedersen fikk.

Fra Danmark fortelles det også om en Sören Larsen Galtrup, som hadde til hensikt å forskrive seg til den onde gjennom rituelle handlinger. Han ble oppdaget og innrømmet at han av Niels Hesteskærers enke hadde fått anvist nøyaktig hvordan han skulle bære seg ad. På julaftenen skulle han vandre tre ganger baklengs rundt Jerslev kirke, og for hver runde blåse kraftig i nøkkelhullet og rope: «Satan, luk op i Djævelens Navn!»

En tredje, temmelig spektakulær djevelkontrakt fra Danmark, skyldtes pakten som baronen, general Lützow, prøvd å inngå med djevelen i 1711.

Et eksempel fra Norge[rediger | rediger kilde]

Fra Norge kjennes kun et eneste eksempel, nemlig kontrakten som korporal Johannes Geremiæsson fra Voss garnison satte opp 6. august 1705 om å motta 300 riksdaler av djevelen for så å bli hans eiendom etter 18 år. Korporalen hadde stukket den inn under kordøren i Vang kirke, og gått og ventet på svar den påfølgende dag, men da det heller ikke neste dag var noen beskjed fra den onde gikk korporalen til prestens dreng og ba ham hjelpe ham å hente en seddel som hadde blåst fra ham inn under kirkedøren.

Dette glemte drengen, og etter søndagsgudstjenesten ble seddelen funnet av klokkeren Caspers arbeidsmann. Seddelen kommer til en fenrik som sammen med kapteinen tar med seg lappen og synderen, korporal Geremiæsson, til stedets prest, Christen Niilszøn Weinwich. Forsvergelsen lyder:

Jeg helser Dig min Herre og Gud Satan, at Jeg vil være dig huld og tro, og gifve dig min Siel og Krop, dersom du vil give Mig tre hundre Daler, og det i at[t]en Aar, naar de at[t]en Aar [er] ude, daa kant du tage Mig lenge nock til dig, herpaa er jeg begierende, at du vil skrive Mig et or[d] til igien derom til i morgen, saa vil Jeg give Mig in[d] i din Vold. Johannes Geremiæszon. (Helland 1921, s. 777-778)

Ettersom finneren ikke straks gikk til presten med kontrakten var ryktet snart spredd seg til alle i bygda. Trolig var også denne lappen skrevet med blod, ettersom presten fant grunn til å tilintetgjøre originalen. Dessuten er det øyensynlig korporalen selv som av presten er blitt satt til å skrive en nøyaktig kopi med blekk for å videresende til biskopp Niels Enevoldsen Randulf sammen med prestens beretning om hendelsesforløpet. Det later ikke til at korporalens sak kom opp for retten, så trolig nøyde en seg i dette tilfellet kun med militær refselse og den geistlige irettesettelse.

I følge E.H. Edvardsen kan den aktuelle saken ha gitt Ludvig Holberg stoff til Epistola XCII. Holberg var nemlig i nittenårsalderen huslærer og kirkesanger hos presten Weinwich på Voss. Han forlot stedet i 1703, altså bare to år før hendelsen med korporalen fant sted. Holberg gjør et poeng ut av at det var forfatteren selv som fant forskrivelsen til fanden og iverksatte en human straff:

Holbergs epistel 92 ble forfattet først i 1748, men henføres til epistolarens egen ungdom. Tross visse litterære friheter synes saken oss gjenkjennelig. Med hensyn til størrelsen på pengegaven hadde den steget fra 300 riksdaler til en hel tønne gull årlig. Kravet burde gi mannen bekymringsløs omgang med penger i den utmålte tid, men det kan, som sagt, forstås som et litterært grep gjort i den hensikt å antyde at djevelen var ruinert og ikke lenger hadde midler til å gå inn på avtaler av en slik størrelsesorden. Det var altså grunnen til at djevelen unnlot å ekspedere kunden. (Edvardsen 1997, s. 57).

Svenske eksempler[rediger | rediger kilde]

Fra Sverige kjennes en rekke forsøk på å inngå pakt med mørkets mester, blant annet soldaten Jöns Hasselgrens djevelkontrakt fra 1714. Hasselgren hadde tjeneste ved Bohus fästning og mottok informasjon om djevelpakten gjennom festningens fyrverkerimester. Kontrakten hadde han skrevet med eget blod, og denne hadde han krøllet sammen og gått med i skoen over lengre tid. Slik hadde han også gått til kirkelig nattverd med beskjed til den onde om at han var villig til å gi bort kropp og sjel mot å få 40 daler årlig i 30 år. Som yrkesmilitær ønsket han samtidig å motta beskyttelse mot kuler og andre skader.

Högt ährade K[ära] fader fanden Jag beder dig at iag biuder dig kropp och siäl om du will taga så god hielp mig med några penningar få beder iag at du gifwe mig swar på denne min ewiga kraft iag beder dig om penningar i 30 år sedan skall du ta både kropp og skiäl iag beder min K[ära] fader til lön om åhret 40 daler så skal iag tillhöra dig om eder behagar dig beder och sedan at du bewarar mig för skott och för alt annat som är ondt bror iag beder at skrifwer iag til begär iag förblifwer med namn fader Satan hörsammast tienare Jöns Hasselgren.

To spesielle forskrivelser til fanden skyldtes den 15 årige Uppsalastudenten Daniel Salthenius:

Jag Daniel Saltherig giör med dig fan ytterföljande Contract, som är: At Du skall nu straxt gifwa mig Swartboken, och lämna henne wid denna Eek, at iag i Morgon när iag kommer hit finner henne, eller om i stället för henne, en pung, som mig aldrig trytes Riksdaler, caroliner och femtonörestycken uti. Derimot lofwar iag dig at i min lifstid tiene dig och efter min död höra dig til med kropp och Siäl. Anno 1718. D. 30. January. Daniel Saltherig. (Etter faksimile i Klintberg 1980, s. 64 legg).

Unggutten ble først dømt til døden, men ble senere benådet, og endte til sist opp som professor i teologi i Königsberg. Nils Svensson Bolin, som midt på 1700-tallet ble arrestert for sitt fosøk på å oppnå kontakt med den onde, var mer forsiktig i det han brukte falskt navn. Som pseudonym brukte han det fiktive navnet «Daniel Nilsson».

Flere av dem som fosøkte å påkalle den onde for å få penger hadde store økonomiske problemer. Det gjelder både soldaten Johan Strömwall i 1776 og Erik Ahlgren. Ahlgren hadde flere ganger blitt skuffet over at hans kontrakter ikke var blitt tatt til følge. Dette ville således bli hans siste, dersom han ikke nå mottok svar. Kontrakten er skrevet med eget blod og lyder:

Högstärade Fader Fanen min högsta förtröstare.
Dhet jeg åtskilliga gånger min kära Fader tillskriver, men icke blifwit med swar hugnader, så will jag än en gång tillbedia min kära fader i min begiären sampt om Du intet min sedel till dig tager jag den igen får, om jag får så många penningar iag här i wärlden behöver skall iag tiena dig här i wärlden med Kråp och Siäl och när iag dör skal K[ära] fader fane i betalning åtniutha både Kråp och Siäl iag wäntar härpå ett gunstigt swar och det i morgon afton, rent ut säijandes der iag intet blifwer med swar hugnader så skrifwer iag intet mehr eij heller friwilligen finner dig men blifwer iag i min begiären hugnader skall detta Contractet stå fast och aldrig i Efwighet Rubbas som med mit blod och egenhändiga namns undersätiandes bekreftas d 5 juli 1797
Ahlgren.
Här på wänttas Swar i morgon afton att iag wet hwar effter iag mig regulera skall hielp mig Fader skall intet ångrat.

Djevelpakten omtalt i norske svartebøker[rediger | rediger kilde]

I enkelte norske svartebøker finnes det også formularer som forteller hvordan en setter opp en djevelkontrakt. Her fra en svartebok (NFS Moltke Moe 106 I), som ble beslaglagt av lensmann Kristian August Olsen på Jeløya ved Moss under en registreringsforretning etter avdøde Anders Nilsen Aas i 1893. Svarteboka er blitt datert til ca. 1780:

Gak til en Korsvei og det 3 Torsdagsaftener og sig 3 Gange: Lucifer, Ac Ac Ac. Den tredje Aften kommer [han] sildig og spørg, hvad du vil. Da siger du, hvad du vil. Han svarer, at dersom du vil underskrive denne Kontrakt med dit eget Blod, saa kan du bekomme alt det, du forlanger af mig og forlanger mig til at udrette for dig.

Kontrakten lyder, som følger. Jeg, N.N., forlanger Tjeneste af dig, du unge Lucifer og Lukemborgs Hovmester, ved den levende Gud; saafremt du er mig lydig at høre dig med Liv og Blod til, til evig Tid, Legem og Sjæl, og efter Døden høre dig til – [i] Evighed, og ikke selv være raadig et Haar paa mit Hoved. Ingen Forandring og ingen Gjendriving skal høres af mig, saasandt du udretter alt, hvad jeg forlanger af dig. Og til den ende underskriver jeg med mit eget Blod, at jeg forsværer at tjene Skaberen og den hellige Trefoldighed mere hverken i Ord eller Sakramenter, hverken i Liv eller Levnet, Nat eller Dag, sovendes eller vaagendes, hverken i Ny eller Neden, indtil min Dødsstund. Saa skal den høre dig til, som med dette Blod har underskrevet.

Denne Forskrift eller Kontrakt haver Djævelen færdig og vil have undertegnet Navnet. Dette er et rigtig Udtog og Kontraktens Indhold.

Tilsvarende innhold finnes i to svarteboksavskrifter fra Eiker omkring 1800 (NBO Ms 80 640b) og 1850 (NBO Ms 80 640c) og i en svartebok fra Bø i Vesterålen, hvor det også forekommer et bakvendt Fadervår (Trondheim Vitenskapsselskap Ms 40 119). Det vanligste er imidlertid, slik som i en Cyprianus som har tilhørt Jens Christian Glad, at oppskriftene maner den onde ånd til seg, samtidig som en forsøker å verge seg mot å bli djevelens rov: «Jeg beder, at du mig tillader denne Aand N.N., som jeg vil mane og kalde til mig, at komme stille, fredelig og sagte til mig, der kan gjøre, hvad jeg befaler ham, der kan undervise mig i alt det, jeg tilspørger ham, der kan skaffe mig alt, hvad jeg forlanger af ham, og ikke i noget tilføie min Sjæl og Legem nogen Skade».

Jens Christian Glad på Aggerøe Fortresse har med dateringen 25de April 1805, opplyst å ha kjøpt svarteboka på auksjon etter kammerherre Grüner. Boka synes for øvrig opprinnelig å være skrevet av en boklærd, litteratur- og språkkyndig nordmann omkring 1750.

Nedgangsskolen[rediger | rediger kilde]

Det finnes også sagnfortellinger om ulike former for avtaler som kan inngås med den onde. Dersom en tre torsdagskvelder på rad gikk til et veikryss og ropte på fanden, så ville han den tredje gang møte opp og snitte vedkommende i lillefingeren og opprette en blodspakt. Påkalleren vil ved samme anledning motta et eksemplar av svarteboka.

Blant de teologiske kandidatene ved universitetet i Wittenberg ble det av hvert kull etter avgangseksamen tatt opp sju studenter som fikk fortsette på nedgangsskolen hvor fanden selv opptrådte som læremester og underviste dem i svartekunster. I følge sagnet skulle den onde som lønn for strevet få beholde den siste av elevene som forlot skolen. Sagntypen (ML 3000) forteller hvordan sistemann lurer den onde og klarer å unnslippe ham gjennom pipa. Djevelen anses for å være lettlurt. Først løper han rundt etter talende kniver som etter tur sier: "Her er jeg", og da han hører kandidaten kravler opp gjennom piperøret så farer han etter og griper fatt i skosålene, som rives av slik at den «fullt utdannede» teologen på dramatisk vis unnslipper djevelen barbent. En annen variant av samme sagntypen forteller at eleven peker bak seg på skyggen sin og sier: "Ta ham". Den onde tror at skyggen er den siste kandidaten i følget og kaster seg over denne. Etter dette blir presten, selv på de mest solrike dager, gående uten å kaste skygge.

Kilder[rediger | rediger kilde]