Georgias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sameba 16.jpg

Artikkelen er en del av serien
Georgias historie

Oldtidens Georgia
Kolchis
Egrisi-Lazica
Kaukasisk Iberia
Middelalderen
Tao-Klarjeti
Kongedømmet Abkhaseti-Egrisi
Russisk styre
Georgia under det russiske keiserdømme
Tidlig uavhengighet
Den demokratiske republikken Georgia
Sovjet-tiden
Georgisk SSR
9. mars tragedien
9. april tagedien
Moderne Georgia
Republikken Georgia
Den georgiske borgerkrig
Roserevolusjonen
Etter Shevardnadze
Underavdelinger av Georgia
Abkhasias historie
Adjaras historie

Georgias historie har vært preget av invasjoner og erobringer av ulike imperier, deriblant romerriket, perserriket, det osmanske rike og det russiske keiserdømmet. Gjennom sin lange og urolige historie, har likevel den georgiske nasjon vedvart og bevart sin nasjonale identitet. Fremveksten av de tidlige georgiske statene Kolchis og Kaukasisk Iberia omkring 1000 f.kr. dannet den unike georgiske sivilisasjon, som oppnådde sin renessanse og gyldne tidsalder på 1100-tallet og 1200-tallet.[1][2][3]

Oldtiden[rediger | rediger kilde]

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Homo georgicus levde for 1.8 millioner år siden

De eldste kjente spor av hominider i området som idag utgjør Georgia, går tilbake til omtrent 1.8 millioner år siden. En oppdagelse i 1991, etterfulgt av utgravninger i Dmanisi i den sørøstlige delen av landet i 1999 og 2001 førte til oppdagelsen av to skaller tilhørende Homo georgicus.

Senere levninger fra Acheuléenkulturen, moustérienkulturen og paleolitikum er kjent fra tallrike huler og åpne steder i Georgia. Den tidligste jordbruks-bosetningen fra neolittisk tid er datert til mellom 6,000 og 5,000 f.Kr.[4][5][6]

Tallrike tell-bosetninger av «Sulaveri-Somutepe-typen» fra det 6. årtusen f.Kr. er blitt utgravd siden 1960-tallet.[7]1970-tallet ble det i regionen Imiris-gora, i det østlige Georgia, utgravd en rekke bosteder, karbondatert til det 5. årtusen f.Kr. deriblant hus med gallerier. De var sirkulære eller ovale, og deres særpreg var den sentrale hvelv-pilaren og det sentrale ildstedet. Disse bygningene utviklet seg senere til hus av Darbazi-typen.

I kobberalderen i det 4. og 3. årtusen f.Kr. var Kaukasus og Anatolia hjemstedet til Kura-Araxes kulturen, som i det 2. årtusen f.Kr. ble erstattet av trialetikulturen. Arkeologiske utgravninger har avdekket bosetninger i Beshtasheni og Ozni, daterte til mellom det 4. og det 3. årtusen f.Kr. Gravhauger i provinsen Trialeti, ved Tsalka i det østlige Georgia, er karbondaterte til det 2. årtusen f.Kr.

Proto-kartvelerne[rediger | rediger kilde]

De fleste georgiske historikere, antropologer, arkeologer og språkforskere, er enige om at forfedrene til dagens georgiere har vært bosatt i det sørlige Kaukasus og det nordlige Anatolia siden neolittisk tid.[8] Disse forfedrene kalles proto-kartveliere, avledet av kartvelebi (ქართველები) som er georgiernes navn på seg selv. Georgiernes forfedre er også blitt ansett å være Tubal i Første Mosebok.[9][10]

Språkforskere antar at kartvelske språk har sin opprinnelse i et felles proto-kartvelsk urspråk, som ble talt av proto-kartvelierne.

Mellom 2,100 f.kr. og 750 f.Kr. ble området invadert av de indoeuropeiske hettittene, urartuene, mederne, proto-persere og kimmerierne. Også armenerne tilhører den indoeuropeiske språkgruppe. I det 4. århundre f.Kr. hevdet lokale kartvelere at de var etterkommere av egyptere som bosatte seg i området i det 19. århundre f.Kr.

Fra omkring 2000. f.Kr. og fremover, antar språkforskere at det proto-kartvelske samfunnet ble spaltet i tre stammer, som utviklet tre kartvelske språk:

Etter denne kulturelle og geografiske adskillelse oppstod det to kjerneområder i georgisk kultur og statsdannelse på slutten av 700-tallet f.Kr. To georgiske stater vokste frem i form av Kolchis i vest og Kaukasisk Iberia i øst.

De gamle kongedømmene Kolchis og Iberia[rediger | rediger kilde]

Kart over det gamle Kolchis
Caucasus03.png

I det 13. århundre f.Kr. vokste det frem en stammeunion mellom svanisk-talende og zan-talende kartvelere langs kysten av Svartehavet. Denne unionen er kjent som kongedømmet Kolchis.[11]

Blant urartuene ble de kalt henholdsvis Qulha, Kolkha og Kilkhi.

Kolchis omfattet landområder som er en del av både nåtidens Tyrkia og Georgia. I sørvest grenset det mot Pontos, i nordvest mot elven Corax (muligens Bzybi i dagens Abkhasia) i nord mot den kaukasiske fjellkjede, i øst mot Kaukasisk Iberia og i sør mot Armenia.

Antikkens Hellas hadde nære forbindelser med folkene i området. Mellom 1000 f.kr. og 550 f.Kr. etablerte grekerne en rekke handels-kolonier langs kystområdet, deriblant Naessus, Pitiys, Dioscurias, Guenos, Phasis (idag Poti), Apsaros og Rhizos (idag Rize i Tyrkia). Mange grekere bosatte seg i Kolchis.

Den Kolchiske stammeunion omtales og beskrives av en rekke forfattere i antikkens Hellas, deriblant Aiskhylos, Pindar, Arrianos, Klaudios Ptolemaios og Plinius den eldre. I gresk mytologi var Kolchis hjemlandet til aietene og medeia. Det var Jasons og argonautenes reisemål, i deres leting etter det gyldne skinn, såvel som det mulige hjemlandet til amasonene.

Blant grekerne hadde dette riket ord på seg for å være i besittelse av ubeskrivelige rikdommer. På 1960-tallet fant arkeologer byanlegg med byporter, vakttårn og templer fra de første århundrer av vår tidsregning.

Disse stammene var så forskjellige i språk og utseende fra statene omkring, at andre gamle nasjoner utviklet forskjellige teorier om deres opphav. Herodotus hevdet at kolchianerne, egypterne og etiopiere var de første som praktiserte omskjæring. Han skrev at kolchianerne selv hevdet å nedstamme fra restene av hæren til farao Senusret III (1878–1841 f.kr.). Apollonius av Rhodes hevdet at egypterne i Kolchis bevarte som deres arveklenodium en rekke tavler av tre, hvor havene og reiserutene var inngraverte med stor nøyaktighet. Det finnes imidlertid ingen arkeologiske funn som bekrefter deres egyptiske opphav.

Iberia omfattet blant annet landet Kartlis. Iberia ble ifølge georgiske historikere et sterkt rike på 200-tallet f.Kr.

Kristningen av Georgia[rediger | rediger kilde]

Omkring 330 e.Kr. ble landet ifølge tradisjonen kristnet av en bortført kvinne, St. Nino.

Middelalderens Georgia[rediger | rediger kilde]

Samlingen av den georgiske stat[rediger | rediger kilde]

Siden ble landet liggende i mellom det Bysantinske rike og Persia. Området Lazica (som blant annet omfattet fortidens Kolchis) kom under bysantinernes kontroll, mens Iberia til tider var under persisk innflytelse.

Dronning Tamar den store og den gyldne tidsalder 1184–1213[rediger | rediger kilde]

Ottomansk og persisk invasjon[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Music of Our Day: Essentials and Prophecies av Lazare Saminsky, s 225
  2. ^ The Warrior Queens, av Antonia Fraser, s 179
  3. ^ Georgian-Byzantine Literary Contacts, av Elguja Xintʻibiże, – s. iv
  4. ^ Deutsches Archäologisches Institut, Aruchlo: An Early Neolithic Tell Settlement of the 6th Millennium BC
  5. ^ American Chamber of Commerce in Georgia: Georgia:History and Culture
  6. ^ Georgia Century Travel : Georgia – History
  7. ^ Deutsches Archäologisches Institut, Aruchlo: An Early Neolithic Tell Settlement of the 6th Millennium BC
  8. ^ The Georgians, David Marshal Lang, s 19
  9. ^ Første Mosebok, 10.2
  10. ^ Georgia A Sovereign Country of the Caucasus, Roger Rosen, s. 16
  11. ^ Braund, D., Georgia in antiquity: a history of Colchis and Transcaucasian Iberia 550 BC – AD 562, Oxford University Press, 1996