Roserevolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sameba 16.jpg

Artikkelen er en del av serien
Georgias historie

Oldtidens Georgia
Kolchis
Egrisi-Lazica
Kaukasisk Iberia
Middelalderen
Tao-Klarjeti
Kongedømmet Abkhaseti-Egrisi
Russisk styre
Georgia under det russiske keiserdømme
Tidlig uavhengighet
Den demokratiske republikken Georgia
Sovjet-tiden
Georgisk SSR
9. mars tragedien
9. april tagedien
Moderne Georgia
Republikken Georgia
Den georgiske borgerkrig
Roserevolusjonen
Etter Shevardnadze
Underavdelinger av Georgia
Abkhasias historie
Adjaras historie
Eduard Sjevardnadse måtte avgå som president i Georgia 23. november 2003 som en følge av roserevolusjonen

Roserevolusjonen (Georgisk: ვარდების რევოლუცია – vardebis revolucia) var en fredelig revolusjon i Georgia i 2003 som avsatte daværende President Eduard Sjevardnadse.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Georgia hadde blitt ledet av Eduard Sjevardnadse siden 1992, med han som president i landet fra 1995. Hans regjering og hans egen familie, ble mere og mere assosiert med korrupsjon som hindret den økonomiske veksten i Georgia. Landet fortsatte å være fattig i europeisk standard. To russisk-støttede utbryter-republikker (Abkhasia og Sør-Ossetia) fortsatte å være utenfor kontrollen til regjeringen i Tbilisi, og den autonome republikken Adsjaria var styrt av den semi-separatistiske lederen Aslan Abashidze. Den politiske og sosio-økonomiske krisen var nær med å nå sitt klimaks like før valget på ny nasjonalforsamling 2. november 2003. Sjevardnadses politiske allianse "For New Georgia" og Abashidzes "Union of Democratic Revival of Georgia" hadde motstand i opposisjonspartiene: Mikheil Saakasjvilis "United National Movement" og "Burjanadze-Democrats" ledet av Nino Burjanadse og Zurab Zhvania.

Valg og protester[rediger | rediger kilde]

Georgia avholdt valg på ny nasjonalforsamling 2. november 2003. Omfattende valgfusk, i favør av Eduard Sjevardnadse, ble fordømt av lokale og internasjonale valgobservatører. Mikheil Saakasjvili hevdet at han hadde vunnet valget (en påstand støttet av uavhengige valgdagsmålinger). Dette ble også bekreftet av en uavhengig valgtelling (PVT) gjennomført av ISFED (International Society for Fair Elections and Democracy, local election monitoring group). Saakasjvili og den forente opposisjonen aksepterte ISFEDs PVT som det "offisielle" resultatet, og oppfordret georgierne om å demonstrere mot Sjevardnadses regjering og bli med på ikke-voldelig sivil ulydighet mot myndighetene. Opposisjonspartiene forente seg for å kreve Sjevardnadses avgang og et omvalg.

I midten av november startet massive anti-regjeringsdemonstrasjoner i de sentrale gatene av Tbilisi, for så å spre seg til nesten alle større byer i Georgia. Organisasjonen "Kmara" ("Nok!"), en ungdomsorganisasjon og flere andre tilsvarende grupper, var sentrale og aktive i alle demonstrasjonene. Sjevardnadses regjering ble støttet av Aslan Abashidze, den semi-separatistiske lederen av Adsjaria, som sendte tusenvis av sine tilhengere for å holde en demonstrasjon for regjeringen i Tbilisi.

Maktskiftet[rediger | rediger kilde]

Saakasjvilis innsettelse som president i Georgia

Demonstrasjonene nådde sitt klimaks 22. november 2003, samme dag som åpningen av den nye nasjonalforsamlingen, som opposisjonen mente var ulovlig valgt. Samme dag inntok demonstranter nasjonalforsamlingen med roser i hendene (derav navnet «roserevolusjonen»), og avbrøt en tale av President Eduard Sjevardnadse og tvang han til å rømme bygget sammen med livvaktene sine. Han erklærte senere unntakstilstand og begynte å mobilisere politi og militære styrker nær sin residens i Tbilisi. Men sentrale militære elite-enheter nektet å støtte regjeringen. Om kvelden, 23. november, møtte Sjevardnadse opposisjonens ledere Saakasjvili og Zurab Zhvania for å diskutere situasjonen, i et møte arrangert av Russlands utenriksminister Igor Ivanov. Etter møtet annonserte presidenten sin avgang. Dette medførte en euforisk stemning på gatene i Tbilisi. Mer enn 100,000 mennesker feiret seieren hele natten, til lyden av fyrverkeri og rocke-konserter.

Nasjonalforsamlingens tidligere leder, Nino Burjanadse, overtok som president fram til nye valg kunne bli gjennomført. Georgisk høyesterett annullerte presidentvalget. 4. januar 2004 vant så Mikheil Saakasjvili en stor seier, og ble innsatt som den nye presidenten i Georgia 25. januar. 28. mars samme år ble det avholdt nyvalg på nasjonalforsamlingen, og det Saakasjvili-støttende partiet "National Movement" vant valget.

Den andre roserevolusjonen[rediger | rediger kilde]

I mai 2004, skjedde den såkalte «andre roserevolusjonen» i Batumi i Adsjaria. Etter måneder med høy spenning mellom Saakashvilis regjering og Aslan Abashidze, den egentlige diktatoren i det autonome området, mobiliserte tusenvis av innbyggere, organisert av "United National Movement" og "Kmara", i protester mot Abashidzes politikk med separatisme og militarisme. Abashidze brukte sikkerhetsstyrker og paramilitære styrker for å bryte opp demonstrasjonene i Batumi og Kobuleti. Men han mislyktes i å holde demonstrasjonene nede, og de vokste i omfang og styrke. 6. mai 2004, samlet demonstranter fra hele Adsjaria seg i Batumi trass i å ha blitt jaget dagen i forveien. Georgia sin statsminister Zurab Zhvania og innenriksminister Giorgi Baramidze forhandlet med Arjan sin innenriksminister Jemal Gogitidze om tilbaketrekning av hans styrker fra grensen mot resten av Georgia, slik at georgiske spesialstyrker inn i området. Abashidze ga tilslutt opp for det uunngåelige, og gikk av samme kveld og reiste til Moskva. President Saakashvili besøkte Batumi dagen etter og ble møtt av feirende innbyggere.

Internasjonale konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Oransjerevolusjonen som fulgte det omstridte presidentvalget i Ukraina 2004, ble delvis inspirert av den georgiske roserevolusjonen.[1] Georgiske flagg ble sett i hendene til tilhengere av Viktor Jusjtsjenko, som holdt en rose mens han hilste massene.

Russlands president Vladimir Putin kommenterte på en pressekonferanse 23. desember 2004 under oransjerevolusjonen at: «It’s extremely dangerous trying to resolve political problems outside the framework of the law — first the ‘Rose Revolution’, then they’ll think up of something like blue.».[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bunce, V.J & Wolchik, S.L. International diffusion and postcommunist electoral revolutions Communist and Post-Communist Studies (2006) V.39 No 3 p. 283-304
  2. ^ Times Online: West stirring revolution in Ukraine, says Putin, presentert 24. desember 2004

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]