Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk
საქართველოს საბჭოთა სოციალისტური რესპუბლიკა
Грузинская Советская Социалистическая Республика

Flag of Georgia (1918-1921).svg
Flag of Transcaucasian SFSR.svg
1921 — 1991 Flag of Georgia.svg
Flag of Georgian SSR.svg Emblem of the Georgian SSR.svg
(Detaljer) (Detaljer)
Motto:
პროლეტარებო ყველა ქვეყნისა, შეერთდით!
Oversettelse:Arbeidere i alle land, foren dere!
SovietUnionGeorgia.png
Hovedstad Tbilisi
Offisielt språk Georgisk, abkhasisk, ossetisk og russisk
Opprettet
I unionen:
 - Fra
 - Til
25. februar 1921

30. desember 1922
September 1991
Areal
 - Totalt
 - Vann (%)
Rangert som nr. 10 i Sovjetunionen
69,700 km²
Befolkning
 - Totalt 
 - Tetthet
Rangert som nr. 9 i Sovjetunionen
4,337,600 (1989)
128.2/km²
Myntenhet rubel (ռուբլի)
Tidssone UTC + 4
Hymne Nasjonalsangen til Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk

Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk (Georgisk: საქართველოს საბჭოთა სოციალისტური რესპუბლიკა, Sak'art'velos Sabčota Soc'ialisturi Respublika, russisk: Грузинская Советская Социалистическая Республика, Gruzinskaja Sovetskaja Sotsialistitsjeskaja Respublika), også kjent som Den georgiske SSR, var en delrepublikk i Sovjetunionen. Sovjetrepublikken ble opprettet den 25. februar 1921 i kjølvannet av den sovjetisk-georgiske krigen.

Den umiddelbare forgjengeren til Den georgiske SSR var Den demokratiske republikken Georgia, som ble opprettet den 26. mai 1918. Denne republikken løsrev seg fra det russiske keiserdømmet, etter først ha vært en del av Den transkaukasiske føderasjon.

Fra 12. mars 1922 til 5. desember 1936 var Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk oppløst og innlemmet i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk sammen med Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk og Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk.

I 1936 ble Den georgiske SSR gjenopprettet som sovjetrepublikk, og den eksisterte frem til 1991. Den 9. april 1991 erklærte republikken seg uavhengig av Sovjetunionen. Uavhengigheten ble anerkjent av den sovjetiske regjeringen i september 1991.

Sovjet-republikken opprettes (1921)[rediger | rediger kilde]

Det sovjetiske styret i Georgia ble etablert av den røde armé under den sovjetiske militære invasjonen i februarmars 1921. Denne invasjonen ble i store trekk satt i scene av to innflytelsesrike medlemmer av Sovjetunionens kommunistiske parti, som selv var født i Georgia. Den ene var Josef Stalin, som på dette tidspunktet var folkekommissær for nasjonalitetens sovjet, overhuset i Det øverste sovjet innenfor Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. Den andre var Grigorij Ordzjonikidze som på dette tidspunktet var sjef for kommunistpartiets transkaukasiske regionale komité (Zaikkraikom).

Den sovjetiske okkupasjonen førte til oppløsningen av Den demokratiske republikken Georgia som i 1918 var blitt uavhengig av det russiske keiserdømmet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Samtidig var okkupasjonen et angrep på mensjevikene og landets sosialdemokratiske regjering.

Ikke alle bolsjevikene ønsket å invadere Georgia. Et nevneverdig unntak var Lev Trotskij, som mente at et kommunistisk styre i landet bare kunne innføres «etter en viss forberedende periode av arbeid innenfor Georgia, for å utvikle opprør og senere komme til unnsetning».

Vladimir Lenin var også i tvil om utfallet av en slik okkupasjon og fryktet internasjonale konsekvenser og en mulig krig med Tyrkia, som på denne tiden var ledet av Mustafa Kemal Atatürk. Etter å ha gitt sitt samtykke til intervensjonen den 14. februar 1921, klaget Lenin gjentatte ganger over at han baserte sin beslutning på mangelfull, upresis og lite konsistent informasjon fra Kaukasus.[1]

Stalin og Ordzjonikidze agiterte derimot for en øyeblikkelig militær intervensjon i det uavhengige Georgia for å styrte mensjevik-regjeringen.

Lenin var klar over at det nye militær-regimet møtte utbredt fiendskap blant den georgiske befolkningen og prøvde å føre en forsonings-politikk med den georgiske intelligentsiaen og bøndene. Lenin møtte problemer i egne rekker, ettersom mange kommunister som deltok i den russiske borgerkrigen ikke var fleksible overfor opponenter, men fortsatte utøvelsen av brutalitet.

Moderate georgiske kommunister prøvde å samarbeide med Lenin. Blant annet prøvde Filipp Makharadze og Polikarp Mdivani å innføre et styre som respekterte landets politiske opposisjon, primært presentert av mensjevikene. De prøvde også å utvide demokratiet innenfor kommunistpartiet, gjennomføre en gradvis jordreform og fremfor alt å respektere rettighetene til nasjonale og etniske grupper. De ønsket også et lokalt georgisk selvstyre istedenfor sentraldirigering fra Moskva.

Stalin og Ordzjonikidze avfeide alle moderate idéer og agiterte for en hardere og mer brutal politikk. De ønsket å utrydde all politisk opposisjon og å sentralisere kommunistpartiets makt i Moskva.[2][1]

Intern splid i kommunistpartiet[rediger | rediger kilde]

Sameba 16.jpg

Artikkelen er en del av serien
Georgias historie

Oldtidens Georgia
Kolchis
Egrisi-Lazica
Kaukasisk Iberia
Middelalderen
Tao-Klarjeti
Kongedømmet Abkhaseti-Egrisi
Russisk styre
Georgia under det russiske keiserdømme
Tidlig uavhengighet
Den demokratiske republikken Georgia
Sovjet-tiden
Georgisk SSR
9. mars tragedien
9. april tagedien
Moderne Georgia
Republikken Georgia
Den georgiske borgerkrig
Roserevolusjonen
Etter Shevardnadze
Underavdelinger av Georgia
Abkhasias historie
Adjaras historie
Kart over Kaukasus 1922

Konflikten mellom moderate og ekstreme bolsjeviker forplantet seg til Georgia. Samtidig avviste Stalin dannelsen av en nasjonal rød armé i Georgia, og sørget også for at alle lokale arbeiderorganisasjoner og fagforeninger måtte adlyde partiets komitéer.

Misfornøyd med den georgiske regjeringens moderate behandling av politiske motstandere og dens ønske om å desentralisere makten, ankom Stalin Tbilisi tidlig i juli 1921. Under en tale til en samling arbeidere, la han frem et program for å utrydde lokal nasjonalisme. Stalin ble pepet ut av folkemengden, og hans egne kollegaer reagerte med fiendtlig taushet.[3] I løpet av de neste dagene sørget Stalin for å avsette Filipp Makharadze som leder av Georgias øverste sovjet, grunnet manglende lydighet, og erstattet ham med Polikarp Mdivani. Samtidig ga Stalin ordre om å «knuse nasjonalismens hydra».[2] Makharadzes støttespillere, deriblant lederen av den georgiske Tsjekaen, Kote Tsintsadze – og hans underordnede, ble erstattet av mer hensynsløse offiserer: Kvantaliani, Atabekov og Lavrentij Berija.

Før ett år var gått, kom Stalin også i åpen konflikt med Mdivani og hans støttespillere, deriblant spørsmålet om Georgias fremtidige status som sovjetrepublikk. Stalin og Ordzjonikidze ønsket én enkelt kaukasisk sovjetrepublikk under dannelsen av Sovjetunionen, mens georgiske kommunister ønsket en georgisk sovjetrepublikk. Stalin reagerte med å kalle georgiske kommunister for «nasjonale avvikere», mens kommunistpartiet i Georgia reagerte med anklager om «den store russiske sjåvinisme». I dette spørsmålet fikk Stalin støtte fra Lenin.

Lenin kritiserer forholdene[rediger | rediger kilde]

«Den georgiske konflikten» (russisk: Грузинское дело), som den ble kalt, var også en kritisk episode i maktkampen omkring den syke Vladimir Lenin, som georgierne søkte å oppnå støtte fra.

Konflikten nådde nye høyder i november 1922, da Ordzjonikidze brukte fysisk vold mot en av Mdivanis støttespillere under en verbal konfrontasjon.[4] De georgiske lederne klaget til Lenin og presenterte en lang liste med anklager, deriblant mot Ordzhonikidze.

Lenin var ikke lenger istand til å overse konflikten i Georgia og gikk ut med åpen kritikk av Ordzjonikidze. I slutten av november 1922 sendte han Feliks Dzerzjinskij, lederen for Tsjekaen, til Tbilisi for å etterforske forholdene. Dzierżyński sympatiserte med Stalin og Ordzjonikidze, og ga Lenin et betydelig tilsminket bilde av deres aktiviteter i sin rapport.[2]

Lenins tvil overfor motivene til Stalin og hans allierte omkring det georgiske spørsmål ble likevel større. Han fryktet også at konflikten kunne spre seg til utlandet og til andre sovjetrepublikker. I slutten av desember 1922 anklaget Lenin både Ordzjonikidze og Stalin for å tvinge russisk nasjonalisme på ikke-russiske nasjoner.[5] Han betraktet nå Stalin og hans mektige sentraliserings-politikk som stadig farligere og tok avstand fra Stalins agenda.

Konflikten førte også til det endelige bruddet mellom Lenin og Stalin og inspirerte Lenins testamente.[6]

Transkaukasisk SSR opprettes[rediger | rediger kilde]

Etterhvert som Lenins helse ble dårligere, stod de georgiske lederne alene uten noen mektig alliert og måtte være vitner til at Georgia ble tvunget inn i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk som sammen med Den russiske SFSR, Den ukrainske SSR og Den hviterussiske SSR, signerte en avtale som førte til dannelsen av Sovjetunionen den 30. desember 1922.[7]

Den 13. desember 1922 ble Den georgiske SSR tvangsinnlemmet i Den transkaukasiske SSR – som også omfattet Armenia, Aserbajdsjan (og områdene Abkhasia og Sør-Ossetia). Sovjetunionens regjering tvang Georgia til å avgi provinsen Tao-Klarjeti og deler av Batumi til Tyrkia. I tillegg ble provinsene Hereti og Saingilo overført til Aserbajdsjan, regionen Lori ble en del av Armenia, mens Russland annekterte den nordøstlige delen av provinsen Khevi, i det østlige Georgia.

Maktkampen endte med seier til Stalin og Ordzjonikidze, og deres allierte Anastas Mikojan, og resulterte i den moderate georgiske kommunist-regjeringens fall.

Den 25. januar 1923 vedtok Politbyrået i Sovjetunionen å ekskludere Mdivani og hans støttespillere fra offentlige verv i Georgia. Dette representerte den endelige seieren til Ordzjonikidze og hans sammensvergede.[6]

Den 5. mars 1923 kuttet Lenin alle personlige bånd til Stalin. Lenin gjorde et forsøk på å la Lev Trotskij overta håndteringen av det georgiske problem, og påbegynte tre skriv og en tale, der han ville erklære overfor partikongressen at Stalin burde fjernes som kommunistpartiets generalseketær.[8] Den 9. mars 1923 fikk Lenin deretter et tredje slag, som til slutt førte til hans død. Trotskij nektet å konfrontere Stalin med spørsmålet, muligens på grunn av sine langvarige fordommer mot de georgiske mensjevikene.[5]

Under den 12. partikongress i april 1923 var de georgiske kommunistene blitt isolerte. Lenins skriv og planlagte fordømmelse av Stalin ble fortiet, Stalins kritikk av georgisk og ukrainsk nasjonalisme møtte stormende applaus, mens enhver kritikk av russisk, nasjonal sjåvinisme ble tiet ihjel.[9] Lenins sykdom, Stalins intense maktkamp i partiet, og det forhold at Lev Trotskij ble skjøvet til side, førte til at de moderate kreftene i det georgiske kommunistpartiet som ønsket desentralisering, ble skviset ut.[10]

Undertrykkelse og henrettelser[rediger | rediger kilde]

Lavrentij Berija

De moderate georgiske kommunistene mistet sine verv, men også Ordzhonikidze fikk etterhvert et dårlig rykte og ble tilbakekalt fra Kaukasus.[6] Mdivani og hans medspillere ble alle sammen degraderte til mindre viktige verv. Sent på 1920-tallet ble de aktivt trakasert av den sentrale partiledelsen. På slutten av 1930-tallet ble de fleste av dem henrettet.

Det sovjetiske styret under Josef Stalin var grusomt. I årene 19211924 ble mer enn 50 000 georgiere henrettet eller drept. 150 000 personer ble «utrensket» under Stalin og sjefen for hans hemmelige politi, georgieren Lavrentij Berija, i periodene 19351938, 1942 og 19451951.

Lavrentij Berija var i to perioder førstesekretær i den georgiske sentralkomitéen i Georgias kommunistparti.[11]

Undertrykkelsene førte blant annet til Opprøret i Georgia i august 1924.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den transkaukasiske SSR ble oppløst den 5. desember 1936 og Den georgiske sovjetrepublikken ble gjenopprettet, dog med betydelige territoriale tap. Under innledningen av Operasjon Barbarossa i juni 1941 var okkupasjonen av Kaukasus og kontroll over områdets oljeforekomster, et av hovedmålene i Nazi-Tysklands militære strategi.

Aksemaktene klarte likevel ikke å komme så langt som til Georgia. Landet bidro med nesten 700.000 soldater til Den røde armé, hvorav omtrent 350.000 ble drept. Georgia var også en vital kilde for ammunisjon og tekstiler.

Samtidig kjempet imidlertid et antall georgiere for den tyske okkupasjonsmakten og dannet Den georgiske legion i et forsøk på å oppnå uavhengighet fra Sovjetunionen.

Stalins propaganda-maskineri og appell for patriotisk enhet greide likevel å bremse den georgiske nasjonalismen under andre verdenskrig og i de påfølgende år.

Khrusjtsjov-perioden[rediger | rediger kilde]

Georgian soviet republic1957 1991.png

I 1956 innledet Nikita Khrusjtsjov en avstaliniseringsprosess, hvor Stalins maktovergrep ble kraftig fordømt fra sentralt hold. Khrusjtsjovs kritikk ble imidlertid av mange georgiere misforstått som en kritikk av det georgiske folk som sådan, ettersom Stalin var georgier. Den 9. mars 1956 brøt det ut en demonstrasjon i Tbilisi, som utviklet seg til en tragedie og massakre. Den georgiske, kommunistiske regjeringen reagerte med å bruke soldater mot demonstrantene. Minst 80 ble drept, og flere hundre ble arrestert.

Under Nikita Khrusjtsjovs ledelse i Sovjetunionen ble regjeringen desentralisert, og det georgiske kommunistpartiet utnyttet dette til å bygge opp sin egen regionale maktbase. Side om side med den offisielle statseide økonomien, vokste det frem en svart markedsøkonomi og korrupsjonen blomstret.

Den offisielle vekstraten i Georgia var blant de laveste i Sovjetunionen. Andre indikatorer på materiell velferd, som for eksempel størrelsen på personlig inntekt, antall biler og antall personer som eide egne hus, var likevel de høyeste i Sovjetunionen.[12]

Eduard Sjevardnadse blir republikkens leder[rediger | rediger kilde]

Eduard Sjevardnadse

Korrupsjonen i landet ble imidlertid såpass utbredt og synlig, at den ble pinlig for de sentrale myndighetene i Moskva. Som landets innenriksminister mellom 1964 og 1972 arbeidet Eduard Sjevardnadse hardt for å bekjempe korrupsjonen, deriblant ved å avsette Vasilij Mzjavanadze som generalsekretær i kommunistpartiet. Sjevardnadse overtok deretter selv dette embedet, med velsignelse fra Moskva.

Eduard Sjevardnadse arbeidet for å bekjempe korrupsjonen, blant annet ved å avsette hundrevis av offentlige tjenestemenn, inntil han i 1985 ble utnevnt til Sovjetunionens utenriksminister.

Opprør og selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Konflikten mellom den sovjetiske sentralmakten og georgisk nasjonalisme kom til syne i 1978, da et politisk vedtak i Moskva gikk ut på å endre den konstitusjonelle status til det georgiske språket som landets offisielle språk. Etter massive demonstrasjoner i republikkens gater den 14. april 1978, godkjente de sentrale myndighetene i Moskva Eduard Sjevardnadses gjeninnføring av språkets konstitusjonelle status samme år. 14. april ble deretter offisielt «det georgiske språkets dag».

Sjevardnadses utnevnelse til Sovjetunionens utenriksminister i 1985 førte til at lederskapet i Georgia ble overlatt til Dzjumber Patiasjvili, en konservativ statsleder som i liten grad klarte å håndtere utfordringene som Perestrojka førte med seg. Mot slutten av 1980-tallet var det en økende grad av sammenstøt mellom de kommunistiske autoritetene, georgiske nasjonalister og nasjonalistiske bevegelser i regionene Abkhasia og Sør-Ossetia, som var befolket av minoriteter.

Den 9. april 1989 ble sovjetiske tropper brukt mot en fredelig demonstrasjon utenfor regjeringsbygningen i Tbilisi. 20 georgiere ble drept, og hundrevis såret og forgiftet. Hendelsen radikaliserte georgisk politikk og fikk mange politikere – også enkelte georgiske kommunister, til å kreve uavhengighet fra Sovjetunionen.

Den 28. oktober 1990 ble demokratiske, parlamentariske valg avholdt, og den 15. november ble nasjonen omdøpt til Republikken Georgia. Den erklærte uavhengighet den 9. april 1991 under nasjonalistlederen Zviad Gamsakhurdia. Uavhengigheten ble anerkjent av den sovjetiske regjering i september 1991.

Liste over generalsekretærer i Georgias kommunistparti[rediger | rediger kilde]

Det georgiske kommunistpartiet (Sakartvelos Komunisturi Partia) hadde en ledende rolle som styrende organ og var det eneste lovlige politiske partiet.

# Regjeringstid Navn Levetid
1 Mars 1921 – April 1922 Mamia Dmitrijevitsj Orakhelasjvili 18811937
2 April 1922 – 22. oktober 1922 Mikhail Stepanovitsj Okudzjava 18831937
3 25. oktober 1922 – August 1924 Vissarion Vissarionovitsj Lominadze 18971935
4 August 1924 – Mai 1930 Mikhail Ivanovitsj Kakhiani 18971937
5 Mai 1930 – 19. november 1930 Levan Davydovitsj Gogoberidze 18961937
6 20. november 1930 – 11. september 1931 Samson Andrejevitsj Mamulia d. 1937
7 11. september 1931 – 14. november 1931 Lavrentij Iosipovitsj Kartvelisjvili 18911938
8 14. november 1931 – 18. oktober 1932 Lavrentij Pavlovitsj Berija
(1. gang)
18991953
9 18. oktober 1932 – 15. januar 1934 Pjotr Semjonovitsj Agniasjvili 18981937
15. januar 1934 – 31. august 1938 Lavrentij Pavlovitsj Berija
(2. gang)
18991953
10 31. august 1938 – 2. april 1952 Kandid Nestorovitsj Tsjarkviani 19071994
11 2. april 1952 – 14. april 1953 Akaki Ivanovitsj Mgeladze 19101980
12 14. april 1953 – 19. september 1953 Aleksandr Jordanovitsj Mirtskhulava 19112009
13 20. september 1953 – 29. september 1972 Vasilij Pavlovitsj Mzjavanadze 19021988
14 29. september 1972 – 6. juli 1985 Eduard Amvrosijevitsj Sjevardnadse 19282014
15 6. juli 1985 – 14. april 1989 Dzjumber Ilitsj Patiasjvili 1940
16 14. april 1989 – 7. desember 1990 Givi Grigorjevitsj Gumbaridze 1945
17 7. desember 1990 – 19. februar 1991 Avtandil Antonovitsj Margiani 1945
18 20. februar 1991 – 26. august 1991 Dzjemal Pridonovitsj Mikeladze 1936

Det øverste sovjet i Den georgiske SSR[rediger | rediger kilde]

Det øverste sovjet (georgisk: უზენაესი საბჭო) var republikkens parlament og lovgivende organ. Parlamentets formann – som ble utnevnt med varierende titler, tilsvarte embedet president. På tross av denne formelle status lå likevel den reelle makten hos kommunistpartiet.

Formann i revolusjonskomitéen[rediger | rediger kilde]

# Regjeringstid Navn Levetid
1 25. februar 1921 – 6. mars 1921 Mamia Dmitrijevitsj Orakhelisjvili 18811937
2 6. mars 1921 – 7. juli 1921 Filipp Jesejevitsj Makharadze
(1. gang)
18681941
3 7. juli 1921 – 28. februar 1922 Polikarp Gurgenovitsj Mdviani 18771937

Formann i den sentrale utøvende komité[rediger | rediger kilde]

# Regjeringstid Navn Levetid
28. februar 1922 – 22. januar 1923 Filipp Jesejevitsj Makharadze
(2. gang)
18681941
4 22. januar 1923 – Juni 1925 Mikhail Grigorjevitsj Tskhakaja
(1. gang)
18651959
Juni 1925 – 14. juni 1927 Filipp Jesejevitsj Makharadze
(3. gang)
18681941
5 14. juni 1927 – April 1928 Lavrentij Iosipovitsj Kartvelisjvili 18911938
April 1928 – Juni 1929 Filipp Jesejevitsj Makharadze
(4. gang)
18681941
Juni 1929 – Desember 1930 Mikhail Grigorjevitsj Tskhakaja
(2. gang)
18651959
Januar 1931 – Juli 1938 Filipp Jesejevitsj Makharadze
(5. gang)
18681941

Formann i presidiet i det øverste Sovjet[rediger | rediger kilde]

# Regjeringstid Navn Levetid
10. juli 1938 – 10. desember 1941 Filipp Jesejevitsj Makharadze
(5. gang)
18681941
6 14. desember 1941 – 26. mars 1948 Georgij Fjodorovitsj Sturua 18841956
7 26. mars 1948 – 6. april 1952 Vasilij Barnabovitsj Gogua 1908–?
8 6. april 1952 – 15. april 1953 Zakharij Nikolajevitsj Tsjkhubianisjvili 1903–?
9 15. april 1953 – 29. oktober 1953 Vladimir Gedevanovitsj Tskhovrebasjvili 19051976
10 29. oktober 1953 – 17. april 1959 Miron Dmitrijevitsj Tsjubinidze 1905
11 18. april 1959 – 6. januar 1976 Georgij Samsonovitsj Dzotsenidze 19101976
12 26. januar 1976 – 29. mars 1989 Pavel Georgijevitsj Gilasjvili 19181994
13 29. mars 1989 – 17. november 1989 Otar Jevtikhijevitsj Tsjerkezija 1933
14 17. november 1989 – 14. november 1990 Givi Grigorjevitsj Gumbaridze 1945

Formann av det øverste råd[rediger | rediger kilde]

# Regjeringstid Navn Levetid
15 14. november 1990 – 14. april 1991 Zviad Konstantinovitsj Gamsakhurdia 19391993

Liste over statsministre i Den georgiske SSR[rediger | rediger kilde]

Republikkens statsminister er en informativ benevnelse på et embede i Den georgiske SSR.

Formann i folkekommissærenes råd[rediger | rediger kilde]

# Regjeringstid Navn Levetid
1 7. mars 1922 – April 1922 Polikarp Gurgenovitsj Mdivani 18771937
2 April 1922 – Januar 1923 Sergej Ivanovitsj Kavtaradze 18851971
3 Januar 1923 – Juni 1927 Sjalva Zurabovitsj Eliava 18831937
4 Juni 19271929 Lavrentij Iosipovitsj Kartvelisjvili 18911938
5 Juni 1929 – Januar 1931 Filipp Jesejevitsj Makharadze 18681941
6 Januar 1931 – 22 september 1931 Vladimir Pavlovitsj Sukhisjvili ? – ?
7 22. september 1931 – Juni 1937 German Andrejevitsj Mgaloblisjvili d. 1937
8 9. juli 1937 – 15. april 1946 Valerian Minajevitsj Bakradze
(1. gang)
1901 – ?

Formann i ministerrådet[rediger | rediger kilde]

# Regjeringstid Navn Levetid
8 15. april 1946 – Desember 1946 Valerian Minajevitsj Bakradze
(1. gang)
1901 – ?
9 Desember 1946 – 6. april 1952 Zakharij Nikolajevitsj Tsjkhubianisjvili 1903–?
10 6. april 1952 – 16. april 1953 Zakharij Nikolajevitsj Ketsjkhoveli 19021970
16. april 1953 – 20. september 1953 Valerian Minajevitsj Bakradze
(2. gang)
1901 – ?
11 21. september 1953 – 17. desember 1975 Givi Dmitrijevitsj Dzjavakhisjvili 19121985
12 17. desember 1975 – 5. juni 1982 Zurab Aleksandrovitsj Pataridze 19281982
13 2. juli 1982 – 12. april 1986 Dmitrij Levanovitsj Kartvelisjvili 1927
14 12. april 1986 – 29. mars 1989 Otar Jevtikhijevitsj Tsjerkezija 1933
15 29. mars 1989 – 14. april 1989 Zurab Amvrosijevitsj Tsjkheidze 1930
16 14. april 1989 – 15. november 1990 Nodari Amvrosijevitsj Tsjitanava 1935
17 15. november 1990 – 18. august 1991 Tengiz Ippolitovitsj Sigua 1934

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ronald Grigor Suny: The Making of the Georgian Nation, 2. utgave 1994, s. 210-212. Indiana University Press, ISBN 0-253-20915-3
  2. ^ a b c Ami W Knight: Beria: Stalin's First Lieutenant, s . 26-27. Princeton University Press, Princeton, New Jersey, 1993, ISBN 0691010935
  3. ^ David Marshall Lang: A Modern History of Georgia, Weidenfeld and Nicolson, London, 1962, s. 238.
  4. ^ M. Kort: The Soviet Colossus, s.154. M.E. Sharpe, 2001, ISBN 0765603969
  5. ^ a b Ian D. Thatcher: Trotsky, s. 122. Routledge, 2003, ISBN 0415232503
  6. ^ a b c Jeremy Smith:The Georgian Affair of 1922. Policy Failure, Personality Clash or Power Struggle?, Europe-Asia Studies, Vol. 50, No. 3, mai, 1998, sidene. 519-544.
  7. ^ Dominic C. B. Lieven; Perrie Maureen; Suny, Ronald Grigor (ed.), The Cambridge History of Russia, 2006, s. 175.
  8. ^ Robert H. McNeal: Lenins Attack on Stalin: Review and Reappraisal, American Slavic and East European Review, 18 (3), 1959: s. 295-314
  9. ^ Lang (1962), p. 243.
  10. ^ Svante E. Cornell: Autonomy and Conflict: Ethnoterritoriality and Separatism in the South Caucasus – Case in Georgia, 2002, pp. 141-144. Department of Peace and Conflict Research, University of Uppsala, ISBN 91-506-1600-5
  11. ^ Geronti Kikodze (1954) Notes of a Contemporary, første utgivelse i 1989, Mnatobi, Issue 1, Tbilisi, Georgia.
  12. ^ Gregory Grossman: The «Second Economy»' of the USSR, Problems of Communism, vol. 26 no. 5, 1977, sitert av Svante E.Cornell, Autonomy and Conflict: Ethnoterritoriality and Separatism in the South Caucasus – Case in Georgia. Department of Peace and Conflict Research, Report No. 61. s. 149. University of Uppsala, ISBN 91-506-1600-5.
  • Stephen F. Jones: The Establishment of Soviet Power in Transcaucasia: The Case of Georgia 1921-1928, Soviet Studies, volume 40, No. 4, oktober 1988, s. 616-639.
  • Dennis George Ogden: National Communism in Georgia: 1921-1923, The University of Michigan, 1978 (doktoravhandling)