Perfektum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Perfektum er en grammatisk tid. Norsk språkråd tilrår at en i skoleverket kaller den presens perfektum.

På norsk brukes perfektum å uttrykke handlinger som startet i fortiden, men som fortsetter, eller har virkning i nåtiden. Tiden kan også brukes for å uttrykke et hendelse i fremtiden som må fullføres før en annen hendelse kan skje (futurum exactum).

Formen lages ved å sette hjelpeverbet har sammen med perfektum partisipp av hovedverbet. Hvis hovedverbet er et intransitivt overgangsverb, brukes hjelpeverbet er i stedet for har. Dialektene på Vestlandet og i Nord-Norge følger denne regelen, mens østnorske dialekter stort sett bruker har overalt. Påvirkning fra østnorsk gjør at har er blitt vanligere, og det regnes ikke lenger som en feil å bruke ordet ved intransitive overgangsverb i skriftlig norsk.

Perfektum passiv dannes ved å sette «er» sammen med «blitt» og perfektum partisipp av hovedverbet. Det er vanlig å utelatte «blitt», hvis setningen likevel blir forståelig.

Eksempler på perfektum:

  • Jeg har spilt fotball i ti år, og håper å fortsette. (I motsetning til preteritum: Jeg spilte fotball i fem år, men måtte gi meg på grunn av kneet.)
  • Grunneieren har hugd ned treet. (Transitivt verb, altså må har brukes)
  • De er reist til syden. (Intransitivt verb som beskriver en overgang, er passer best)
  • De har reist mye. (Samme intransitive verb, men nå om en gjentatt handling, har må brukes)
  • Om seks måneder har du tatt eksamen, og kan begynne å arbeide. (Futurum exactum)
  • Graset er (blitt) slått av Per. (Perfektum passiv, i motsetning til aktiv: Per har slått graset.)

I de andre germanske språkene blir perfektum dannet og brukt omtrent som på norsk. I de sørtyske dialektene (alemannisk og bairisk) har de fleste verbene mistet preteritum, slik at perfektum brukes om alle hendelser i fortiden («Oberdeutscher Präteritumsschwund»). Også i afrikaans og jiddisch er preteritum stort sett erstattet av perfektum.

Navnet perfektum viser til at tiden på latin brukes om handlinger som er avsluttet («perfekte») i fortiden, mens imperfektum blir brukt om handlinger i fortiden som ikke er fullført, eller handlinger som gjentok seg.

De moderne romanske språkene danner presens perfektum på en tilsvarende måte som de germanske språkene. Avledede former av de latinske verbene habere og esse brukes sammen med perfektum partisipp. Selv om ordene habere og tysk haben er svært like, er de ikke kognater. I tillegg er syntetisk perfektum fra latin beholdt, men den regnes i muntlig fransk og italiensk som gammeldags, og den sammensatte tiden («passé composé», «passato prossimo») brukes mest.