Freiwirtschaft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Freiwirtschaft (ty.: «friøkonomi») er en økonomisk modell, basert på Silvio Gesells tanker om en stabil og liberal markedsøkonomi uten monopolrenter gjennom eiendom av penger, grunn eller handelsrettigheter, der det råder fullbeskjeftigelse blant befolkningen.

Etter friøkonomisk oppfatning danner mark- og pengerenten en urettferdig og seg selv bestandig forsterkende omfordelingsprosess av formue fra de fattige til de rike. Sosial rettferdighet skal ikke bli realisert gjennom forbud, men for det første gjennom «Freiland» (friland), forklart som overføring av grunn i felleseie, med samtidig privat bruk mot bruksavgifter til fellesskapet og for det andre gjennom bruk av «Freigeld» (fripenger), der markedet formidler produksjon og konsum, som i hvilken som helst annen type markedsøkonomi.

Private eller offentlige bedrifter bærer risikoen for sin virksomhet og oppnår med kapitalinnsatsen en vinstavhengig avkastning. Pengeformuen pålegges en negativrente for å «omløpssikre» den, dvs. at omsetningshastigheten høyes, slik at nok midler for investeringer står til rådighet. Samtidig skal frilandreformen overføre inntekter uten ytelse, som oppstår gjennom privat grunneiendom, til fellesskapet.

Avhengig av den respektive forfatterens forsknings-/interesseområde/-tema er det blitt foretatt noen forsøk på å tilskrive friøkonomi en anarkistisk[1][2], fascistisk/høyreekstrem[3], kapitalistisk[4], kommunistisk[5] eller liberal(isitsk)[6] orientering, men selvforståelsen går mot å betegne seg som en tredje (alternativ) veg[7].

Silvio Gesell (1862–1930) i 1895, grunnleggeren av friøkonomilæren

Hovedmål[rediger | rediger kilde]

«Freigeld» – fripenger[rediger | rediger kilde]

Iht. friøkonomisk teori er penger et antropogent – anthropos- = menneske- + -genes = -født, altså menneskeskapt – motregnings- og vurderingsmiddel, dvs. «byttemiddel» for geogene og antropogene objekter og må være i en demokratisk stats eie. Penger skal fremstilles av staten og skal bringes gjelds- og rentefritt i omløp eller leies ut som kreditpenger (mot betaling av låneavgifter).[8] Alle penger utstedes for en begrenset tid med en konstant verdi, dvs. med verken deflasjon eller inflasjon, som f.eks. krever at langtidssparing foretas i aksjer eller obligasjoner.

Fysiokratiske penger med devalueringsfelt

Hovedkravene til friøkonomiens pengepolitikk er innføring av en omløpssikret valuta og avskaffelse av gullstandarden. Silvio Gesell krevde avskaffelsen av den til da verdensomspennende gullstandarden, fordi kun en begrenset mengde gull står til disposisjon for pengekretsløpet, mens en økonomi kan vokse nesten ubegrenset. Gullmangel kunne føre til deflasjonstilstander og gulloverskudd kunne ha destabiliserende inflasjon som følge. Pga. at gullstandarden ikke spiller noen praktisk rolle lenger senest siden Bretton Woods-systemet ble opphevet, gjenstår kun kravet om en omløpssikret valuta.

Etter friøkonomisk teori ligger pengers grunnleggende problem i de manglende lagerkostnadene. Med referanse til Pierre-Joseph Proudhon mener Silvio Gesell at eieren av penger har en avgjørende fordel ovenfor eieren (henholdsvis tilbyder) av varer, produkter, tjenester samt arbeidskraft: Gjennom lagring av varer, produkter og tjenester oppstår løpende kostnader, men ikke for penger. Pengeeieren, dvs. etterspørselssiden får dermed en systematisk fordel ovenfor tilbudssiden, som fører til at penger kan selges med en tilleggsverdi, en såkalt Urzins – urrente – på anslagsvis 3-5%. Silvio Gesell mener at investeringer ikke foretas, hvis den generelle markedsrenten ligger under tre prosent, men blir i stedet «lagret» som likvid middel og brukt til spekulasjonsformål. Fra investorenes perspektiv oppstår da en investeringsknapphet og fra entreprenørenes perspektiv et inntrykk om kapitalknapphet. Deflasjon og spekulasjonsbobler blir følgene av en slik situasjon.

Som botemiddel tilbyr Silvio Gesell omløpssikringen, som skal sikre at de med en negativ rente belagte pengene fortsatt investeres. Omløpssikringen skal påvirke likviditeten som en skatt for å styre omløpshastigheten. Gjennom dette skal det – etter friøkonomisk antagelse – inntre fullbeskjeftigelse, sammenlignbar med en permanent høykonjunktur, som genererer lønnsøkning samtidig som et realt prisfall. Slike fripenger oppfyller ikke pengefunksjonen «verdioppbevaringsfunksjon».

Et folkinitiativ i 1949 i Schweiz zur Sicherstellung der Kaufkraft und Vollbeschäftigung (Freigeldinitiative) – om sikring av kjøpekraft og fulbeskjeftigelse (fripengeinitiativet)[9] – ble i folkeavstemningen 15. april 1951 avslått med 87,6 % Nei-stemmer[10].

«Freihandel» – frihandel[rediger | rediger kilde]

Iht. friøkonomisk teori er produkter og produksjonsmidler antropogene – anthropos- = menneske- + -genes = -født, altså menneskeskapte – objekter og må være i privat eie. Produkter og produksjonsmidler får kun eies av de menneskene, som har fremstilt dem.[11] Frihandel har lenge vært en hovedstrømningsposisjon, men antiglobaliseringsbevegelsen motsetter seg den i høy grad, fordi dagens frihandel ikke er «ekte» frihandel, men gagner derimot mest både multinasjonale selskaper og de etablerte, sterkeste og største nasjonaløkonomiene.

Hovedkravet til friøkonomiens handelspolitikk er avskaffelsen av nasjonale økonomigrenser. Siden praktisk talt alle økonomer krever og går inn for frihandel, er denne den eneste friøkonomiske aspekten, som virker å hevde seg globalt. Organisasjoner som WTO utøver internasjonalt press på stater for å redusere toll- og importbarrierer og avskaffe eksportsubsidier, helt i den med den opprinnelige friøkonomibevegelsen overensstemmende overbevisningen om at intensive handelsrelasjoner og –nettverk sikrer en langsiktig fred mellom verdens land.

«Freiland» – friland[rediger | rediger kilde]

Iht. friøkonomisk teori er grunn et geogent – geo- = jord- + -genes = -født, altså naturskapt – objekt, som består av jord (i form av fast eiendom) og naturresurser og må være i en demokratisk stats eie. Jord skal forpaktes bort av staten til bruk av statens medlemmer (mot betaling av festeavgifter).[12] All jord er eid av offentlige institusjoner og kan kun leies, men ikke erverves.[13]

Hovedkravet til friøkonomiens jordpolitikk og den bestående fordelingen av middel generelt og produksjonsmiddel spesielt gjelder privat eie av jord. Den skaffer dens eier en grunnrente generelt, som den mottar som inntekt uten ytelse gjennom både egenbruk av jord og forpakting og utleie. Etter friøkonomisk oppfatning skal grunnrenten ikke komme i privat disposisjon, men tilkomme allmennheten, fordi jord er et naturprodukt – og ikke et av mennesket fremstilt gode – og verdien, og dermed grunnrenten, oppstår kun gjennom allmenheten.

Gjennom en jordreform vil friøkonomien forbinde offentlig eiendom av jord med privat brukt av denne. For det krever den å overføre all jord mot full kompensasjon av deres nåværende eiere til offentlig eiendom, f.eks. i kommunal eiendom. De nåværende eiere får da bruksretten til deres tomter mot betaling av en periodisk bruksavgift til det offentlige. Jord i offentlig eie, som ikke uttrykkelig brukes til offentlige formål, skal gis til bruk til den høyest bydende. I motsetning til jorden får og skal på denne eksisterende og fremtidige byggverk, som bygninger eller industrielle anlegg, forbli videre privateiendom og kan brukes privat, fordi de oppsto av menneskelig arbeid. Rettighetene til utleie eller forpakting av slike byggverk blir etter friøkonomisk forestilling garantert, men ikke privat forpakting av bruk av jorden.

Historie[rediger | rediger kilde]

Idèhistorie[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 19-hundretallet utviklet Silvio Gesell sin teori og publiserte sine viktigste teser for første gang i 1916 in sin bok Die natürliche Wirtschaftsordnung durch Freiland und Freigeld. I 1890 hadde allerede den østerrikske økonomen Theodor Hertzka publisert grunntanken om friland, rentefrihet og samvirkeøkonomi i sin roman Freiland – ein soziales Zukunftsbild[14] . Bokens ideer fikk mange tilhengere i Tyskland og Østerrike[15] og førte til bosettingsprosjekter, foreninger og politiske strømninger i forskjellige land.[16][17] Friøkonomilæren distanserer seg her i sin oppfatning fra både kapitalismen og sosialismen, men ikke markedsøkonomien. Den forutsetter en grunnstruktur med både produksjonsmiddel i privat eie og grunn/fast eiendom i felleseie.

Forenings- og (parti)politisk historie[rediger | rediger kilde]

  • 1909: Grunnlegging av Verein für physiokratische Politik in Berlin – Foreningen for fysiokratisk politikk i Berlin – av Georg Blumenthal, en medarbeider og venn av Silvio Gesell
  • 1913: Utvidelse til Physiokratische Vereinigung – Fysiokratisk forening –
  • 1921: Grunnlegging av Einheitlicher Freiwirtschaftsbund Freiland-Freigeld-Festwährung (FFF) – Enhetlig friøkonomisk forbund friland-fripenger-frivaluta (FFF) –
  • 1924: Splittelse i Fisokratischer Kampfbund (FKB) – Fysiokratisk kampforbund –, Freiwirtschaftsbund (FWB) – Friøkonomiforbundet –, Selbsthilfe der Arbeit (SdA) – Arbeidets selvhjelp –, Deutsche Wirtschaftsgemeinschaft (DWG) – Tysk økonomifellesskap – og andre mindre grupperinger
  • Reformkravene til friøkonomibevegelsen, som vokste seg stort først og fremst i løpet av 1920-årene i de tyskspråklige landene, kommer fra denne tiden og blir ofte sammenfattet med "F.F.F.": Freigeld, Freiland, Festwährung – Fripenger, friland og fastvaluta –. Kravene fastholdes ved i dag, bortsett fra at fastvaluta omtales mindre til fordel for temaet Freihandel – frihandel –, som grunner i effektene av/forutsetningene til dagens globalisering
  • 1932: Deltakelse av Freiwirtschaftliche Partei – Friøkonomisk parti – ved riksdagsvalget, men uten større suksess
  • 1933: Selvoppløsning og forbud av friøkonomiske foreninger
  • 1938: Tilbaketrekning i friøkonomiforeninger i Schweiz og Østerrike[18]
  • Januar 1946: Grunnlegging av Radikal-Soziale Freiheitspartei (RSF) – Det radikalt-sosiale frihetsparti – i Düsseldorf i Vest-Tysklands britiske okkupasjonssone. Ved lokalvalget i Hamburg fikk det 2,0 % av stemmene, og fordi dagens sperregrense ved 5 % ikke hadde blitt innført, kunne det dermed stille med Willi Eberlein som representant. Ved lokalvalget i Nordrhein-Westfalen fikk det også 2,0 % av stemmene. Ved forbundsdagsvalget i 1949 fikk den 3,8 % av stemmene i Flensburg, 2,1 % i Nordrhein-Westfalen og 1,5 % i Hamburg.
  • Juli 1947: Grunnlegging av Soziale Freiheitspartei (SFP) – Det sosiale frihetsparti – i Bremen i Vest-Tysklands amerikanske okkupasjonssone. Ved forbundsdagsvalget i 1949 fikk den 2,1 % av stemmene i Bremen.
  • Slutten av 1940-tallet: Grunnlegging av Freie Soziale Partei (FSP) – Det frie sosiale parti – i Vest-Tysklands franske okkupasjonssone.
  • September 1950: Sammenslåing av RSF, SFP og FSP i Frei-Soziale Union (FSU) – Fri-sosial union (FSU) – i Bielefeld, som i 1968 får tilleggsbetegnelsen Demokratische Mitte
Bündnis 90/Die Grünen
  • 1977: Grunnlegging av Grüne Liste Umweltschutz – Den grønne listen miljøvern –, som var forløperpartiet til dagens Bündnis 90/Die GrünenMiljøpartiet De Grønne –, med en sterk friøkonomisk profil gjennom Georg Otto, som i 1969 var FSUs riksdagskandidat
  • Mai 1978: Internationale Freiwirtschaftliche Union (IFU) – Den internasjonale friøkonomiske union – oppløses
  • 1990: Grunnlegging av Initiative für Natürliche Wirtschaftsordnung (INWO) Schweiz – Initiativet for et naturlig økonomisk system (INWO) Schweiz –, som etterfølgeorganisasjon til Liberalsozialistische Partei (LSP) – Det liberalsosialistiske parti –
  • 1993: Grunnlegging av Initiative für Natürliche Wirtschaftsordnung (INWO) Deutschland – Initiativet for et naturlig økonomisk system (INWO) Tyskland –, som etterfølgeorganisasjon til Liberalsozialistische Partei (LSP) – Det liberalsosialistiske parti –
  • Slutten av 1999: Grunnlegging av tidsskriften Alternativen für eine ökologische, soziale, basis-demokratische und gewaltfreie Gesellschaft, som representerer politikken til Alternative Dritter Weg – A3W – Alternativet tredje veg – A3W –, som er en friøkonomisk fraksjon innenfor Bündnis 90/Die Grünen
  • April 2001: FSU gir seg selv Humanwirtschaftspartei – Humanøkonomiparti – som nytt navn, med kortbetegnelsen Humanwirtschaft – Humanøkonomi – siden oktober 2005
  • Desember 2013: Offentliggjørelse av utkast til grunnlovstekst gjennom Vollgeld-Initiative – Helpenge-initiativet –, som går inn for at det private ikke lenger får lov til å skape penger gjennom kreditter innenfor fraksjonsreservesystemet, men kun det offentlige gjennom den sveitsiske sentralbanken.

Praksis – friøkonomisk orienterte prosjekter[rediger | rediger kilde]

Fellesskapsprosjekter[rediger | rediger kilde]

Oranienburg Eden Inschrift
Freie Scholle
  • Baugenossenschaft "Freie Scholle" zu Berlin eG ble grunnlagt i 1895 og er en av de eldste og tradisjonsrikeste borettslag i Berlin. Det forvalter nesten 1.500 leiligheter i bydelen Reinickendorf og har over 4.000 medlemmer i dag.

Valutaprosjekter[rediger | rediger kilde]

Også i USA kom det i begynnelsen av 1930-årene mange steder til gjennomførelsen av et friøkonomisk pengeeksperiment.[19] Under betegnelsen stamp scrip[20] fikk eksperimentet stor popularitet.

Aktuelle prosjekter som går ut på innføring og bruk av komplementære, parallelle, regionale eller tilleggsvalutaer overtar i blant og kun delvis, men aldri helt friøkonomiske teorier om fripenger.

Teori – friøkonomiens rolle i økonomivitenskapen[rediger | rediger kilde]

Direkte etter Gesell kom John Maynard Keynes i sitt i 1936 utgitte hovedverk ''Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger'' i kapittel 23 til følgende vurdering av Gesells lære: "I believe that the future will learn more from the spirit of Gesell than from that of Marx." – "Jeg tror at fremtiden kommer til å lære seg mer av Gesells ånd enn av den av Marx." – og nevnte han i flere av sine taler.

Irving Fisher

Inspirert av modellforsøket i Wörgl foreslo Irving Fisher å innføre fripengeliknende stamped scripts i 22 byer og kommuner i USA og publiserte grunnet deres store popularitet en vitenskapelig undersøkelse om disse.[21]

I dagens vanlige nasjonaløkonomiske lærebøker og tidsskrifter spiller friøkonomien en underordnet rolle.

Derimot ytret Dieter Suhr - professor for offentlig rett ved Universitetet i Augsburg fra 1975 til 1990 - i bøkene sine grunnleggende statsforfatningsrettslig kritikk ved dagens pengesystem. Videre ga han både praktiske og teoretiske ideer til en videreutvikling av friøkonomien. I Japan foreslo enkelte renommerte institusjoner friøkonomiske tiltak som en følge av den japanske likviditetsfallen i begynnelsen av 1990-tallet.[22] Bernd Senf - professor for nasjonaløkonomi ved Fachhochschule für Wirtschaft Berlin - presenterte friøkonomien i boken ''Die blinden Flecken der Ökonomie'' fra 2001 som en av syv historisk betydningsfulle skoler til nasjonaløkonomien, ved siden av fysiokrati, klassisk økonomi, marxisme, nyklassisk økonomi, keynianisme og monetarisme.

Nåtiden[rediger | rediger kilde]

Både i løpet av og etter finanskrisen 2007–2010 ble ideen om omløpssikrede penger gripet fatt på ny i ulike sammenhenger. F.eks. henviser N. Gregory Mankiw[23] og Willem Buiter[24] til Silvio Gesell.

Pga. den generelle velstanden spiller friøkonomien i norsk sammenheng/Norge en underordnet rolle i det politiske og økonomiske liv og har tom. nesten blitt latterliggjort[25], men det finnes også unntak, der man beskjeftiger seg seriøst med temaet[26].

I tillegg finnes det flere organisasjoner, som sympatiserer med (deler av ideene til) friøkonomien. Bl.a. kan det nevnes

CGW-Logo

Omløpssikrede penger gjennom negativ rente er jo også en friøkonomiske idé med et mål om at kapital skal gjøre nytte i samfunnet gjennom å holde det i omløp på markedet istedenfor å bli hopet opp hos enkelte. Og siden dagens økende skille mellom fattige og rike er nettopp en følge av at kapital genererer enda mer kapital, er blitt så stor og i tillegg har som følge at det ikke foretas nok investeringer, innførte Den europeiske sentralbanken (ESB) for første gang en negativ innskuddsrente ved å redusere bankenes innskuddsrente i sentralbanken fra null til minus 0,1 % gjennom å kutte den viktigste styringsrenten fra 0,25 til 0,15 %.[27]

Se også[rediger | rediger kilde]

Relaterte temaer[rediger | rediger kilde]

Representanter for og sympatisører av friøkonomisk tenkning[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gerhard Senft: Weder Kapitalismus noch Kommunismus. Silvio Gesell und das libertäre Modell der Freiwirtschaft, i Archiv für Sozial- und Kulturgeschichte (utg. Jochen Schmück), bd. 3, s. 178-185. Berlin 1990
  2. ^ Günter Bartsch: Stirners Anti-Philosophie & Die revolutionären Fisiokraten , to essayer. Berlin 1992
  3. ^ Peter Bierl: Schwundgeld, Freiwirtschaft und Rassenwahn: Kapitalismuskritk von rechts: Der Fall Silvio Gesell
  4. ^ Marxismen avviser friøkonomi som reaksjonær teori, siden den for så vidt retter seg mot finanskapitalismen, men derimot anerkjenner produksjonskapitalismen som makroøkonomiens prestasjonsbærer og dermed opprettholder det grunnleggende problemet om klasseforskjellene.
  5. ^ Iht. liberal(istisk) kritikk bør kapitalanhopning ikke kunne forbys, og dessuten inngår også rentebegrebet i liberal(istisk) tankegang.
  6. ^ Frihandel
  7. ^ Dritter Weg (på tysk)
  8. ^ Denkzettel "Freiland" und "Freigeld"
  9. ^ Eidgenössische Volksinitiative "Sicherstellung der Kaufkraft und Vollbeschäftigung (Freigeldinitiative)"
  10. ^ Volksabstimmung vom 15. April 1951
  11. ^ Denkzettel "Freiland" und "Freigeld"
  12. ^ Denkzettel "Freiland" und "Freigeld"
  13. ^ Henry George
  14. ^ Theodor Hertzka: Freiland – ein soziales Zukunftsbild. Leipzig 1890. Sammenfatning og uttrekk (på tysk)
  15. ^ Franz Oppenheimer: Mein wissenschaftlicher Weg. I: Felix Meiner (utg.): Die Volkswirtschaftslehre der Gegenwart in Selbstdarstellung. Bd. 2, s. 81. Leipzig 1929.
  16. ^ F.eks. Eden Gemeinnützige Obstbau-Siedlung eG
  17. ^ Theodor Hertzka: Eine Reise nach Freiland. Leipzig 1893 (Rapport om en mislykket frilandsekspedisjon)
  18. ^ Deutsches Historisches Museum
  19. ^ Wolfgang Broer: Schwundgeld: Bürgermeister Michael Unterguggenberger und das Wörgler Währungsexperiment 1932/33, s. 323. 2007
  20. ^ The money-go-round, i: The Economist, 22. januar 2009
  21. ^ Irving Fisher: Stamp Scrip, spesielt kapittel IV. New York 1933
  22. ^ Kakaku Hakai
  23. ^ It May Be Time for the Fed to Go Negative
  24. ^ It is time for the monetary authorities to jump into the liquidity trap
  25. ^ Preben Munthe: Populister og originale økonomer. Oslo 1999
  26. ^ Margunn Bjørnholt: Pengene mot strømmen; alternative finansieringsorganisasjoner. Oslo 1995
  27. ^ Draghi innfører negativ rente

Litteratur[rediger | rediger kilde]

«Freigeld» – fripenger[rediger | rediger kilde]

«Freiland» – friland[rediger | rediger kilde]

«Freiwirtschaft» – friøkonomi[rediger | rediger kilde]

«Zinsfreiheit» – rentefrihet[rediger | rediger kilde]

Tidsskrifter[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]